Livline: Tusenvis av båtflyktninger omkommer hvert år i Middelhavet og andre steder. Her fra en redningsaksjon i Mexicogulfen.
Foto: Niklas B/http://www.flickr.com/photos/niklas-b/6158452414/
Debatt

Skummel retorikk fra politikerne

Ord er makt, og mange politikere vet å bruke den makten mot mennesker på flukt. Dermed har asylsøkere flest  blitt redusert til «id-løse» og «grunnløse», uansett hvor misvisende merkelappene ofte er.

Utrop nr. 10/2012 (20.09.2012)

Norske politikere, enten det er i Arbeiderpartiet eller Høyre, har i all hovedsak fått den situasjonen de aktivt har drevet fram: sterk mistro til asylsøkere i den norske befolkningen og bred støtte til en hard innstramningspolitikk.

I tillegg til betydelige investeringer i fysiske kontrolltiltak på tvers av Europa har politikeres retorikk blitt en effektiv barrikade mot mennesker på flukt. Det kan hevdes at mange norske politikere i økende grad har kopiert Fremskrittspartiet (Frp), men først og fremst har partier som Ap og Høyre utviklet en retorikk preget av formalistisk distanse. Distansen er ikke til hinder for at retorikken kan være både emosjonell og bombastisk og til tider svært upresis; faktisk blir enkelte politikere uvanlig følelsesladde når de forsvarer regelrytteriets steile prinsipper.

Politisk ingeniørkunst
Uansett hvor skjønnsmessige, ustrukturerte og ad hoc-pregede mange av utlendingsforvaltningens vurderinger er, omfattes de av en illusjon om nødvendighet og absolutt rasjonalitet som hevdes hardnakket opp til statsministernivå. Ikke bare mennesker, men også systemer har sine livsløgner. Jan-Paul Brekke ved Institutt for samfunnsforskning har påpekt betydningen av underliggende mekaniske metaforer i håndteringen av asylpolitikken. Formalismen er ikke bare viktig i retorikken utad, men også i den grunnleggende tenkningen. Brekke foreslår begrepet «human engineering».
Et eksempel var regjeringens insistering på argumentet om «likhet for loven» under Maria Amelie-saken.

Det var nesten ingen grenser for hvor kategoriske enkelte Ap-representanter ble i sitt forsvar for dette prinsippet. Samtidig kunne de knapt oppdrive en eneste jusprofessor som støttet dem. Regjeringsrepresentantene viste til at alle asylsøkere med avslag må behandles likt. Men det er ikke etter et vedtak likebehandling er viktigst. likebehandling handler først og fremst om selve 
vedtaket. Regjeringens juridiske standpunkt var omtrent som å si at når du er dømt, skal du uansett henrettes. skyldig eller uskyldig – konsekvensen er lik for alle.

Etter hardt press fra blant annet SV vedtok regjeringen en ordning som lot Maria Amelie vende tilbake til Norge. Om lag åtte måneder senere ble det rapportert at kun tre personer hadde nytt godt av bestemmelsen. Prinsippet om «likhet for loven» gjaldt i så måte alle tre.

Sedate politikere
Det virkelige problemet er ikke Frps hårreisende uttalelser eller forutsigbare flørting med rasistiske holdninger, men de mer sedate partienes aktive virkelighetsfordreining – hvordan de gjennom et falskt språk bygger opp et virkelighetsbilde som passer politikken de ønsker å føre. Det handler ikke minst å tegne et negativt bilde av asylsøkerne som kommer hit, et bilde som verken stemmer overens med det folk har flyktet fra eller med FNs perspektiver.

Høyre tok en kraftig retorisk dreining da Erna Solberg fikk ansvaret for asylfeltet og deretter partiet, med fokus på å underminere mennesker på flukt. Ap har en lang historie med en schizofren og ofte nokså tøff retorikk, men også der har både retorikk og politikk blitt hardere de siste årene. Konsekvensen burde være åpenbar: Jo flere som snakker som Frp, eller i en eller annen Frp-dialekt, jo større legitimitet får partiets verdenssyn.

Det påvirker i sin tur politikken. Den negative retorikken og de negative tiltakene inngår i den samme spiralen. De harde tiltakene trenger den harde retorikken for å rettferdiggjøres, og den harde retorikken bidrar til å skape det politiske behovet for harde tiltak.

I et mer dystopisk perspektiv vil en slik retorikk på sikt også kunne spille i hendene på mer ytterliggående krefter. Man har kort sagt utviklet en uempatisk språkbruk som ekstreme krefter vil kunne bygge videre på.

Hul støtte
Ved siden av en politisk sjargong som enten er klinisk eller nedvurderende, florerer de generelle støtteerklæringene til flyktningbeskyttelsens idé. På den ene siden hevder man lojalitet til asylinstituttet, til selve ideen om et system som gir beskyttelse til flyktninger i tråd med internasjonale avtaler. På den andre siden gjennomfører man systematiske innstramninger for å holde asylsøkere på avstand. Dermed blir flyktningbeskyttelsens idé stående intakt, mens stadig færre flyktninger blir funnet den verdig. Matthew J. Gibney ved universitetet i Oxford har omtalt denne tveeggede holdningen til asylsøkere hos vestlige myndigheter som et «organisert hykleri».

Ordkunst
Et helt arsenal av uttrykk, både internasjonalt og i Norge, brukes for å diskreditere mennesker på flukt, fra «asylshopping» og «ankerbarn» til «grunnløse», «id-løse» og «returnektere». «Ankerbarn» er for en del politikere og ansatte i utlendingsforvaltningen det foretrukne uttrykket for enslige mindreårige asylsøkere. Uttrykket framstiller foreldrene til enslige mindreårige asylsøkere som dårlige foreldre som nærmest i ren egeninteresse har sendt barna ut i verden med et håp om at de etter hvert skal bli et anker for dem selv. At foreldrene simpelthen kan ha ment det er bedre for barnet å være i verdens beste land enn å vokse opp i en kummerlig flyktningleir, har ikke begrenset den moralistiske tonen fra både Udi og politikere. moralismen er heller ikke blitt begrenset av at foreldrene ikke nødvendigvis er i live lenger.

Uttrykk som dette er skumle – de omformer komplekse menneskelige situasjoner til enkle forestillinger. I USA har republikanerne spesialisert seg på dette, med begreper som «death tax» for arveskatt og «death panels» for Obamas helseutvalg.

Teksten er et lett redigert utdrag fra Rune Berglund Steens nye bok "Svartebok over norsk asylpolitikk"