Det er en tendens til å ikke bare redusere feminismen i Norge til seksuell frihet hos kvinner, men også å sette likhetstegn mellom seksualitet og norskhet, skriver kronikkforfatteren.
Foto: Peter Klashorst/Wikimedia
Mangfoldige meninger

Frihetens begrensninger

Å bruke hijab har gått fra å være en handling motivert kun av religion til en handlig motivert av opprør, økende politisering og ikke minst en identitetsmarkering, skriver Noor Mahmoud. Hun er en av vinnerne av Minotenks kronikkonkurranse.

Utrop nr. 9/2013 (28.02.2013)

Hijab-debatten viser at spørsmål om likestilling i Norge i altfor stor grad handler om kropp, seksualitet og hvordan en norsk kvinne bør være, og for lite om hvordan vi kan utvikle både feminismen og demokratiet til en inkluderende, gjensidig praksis.

Det er en tendens til å ikke bare redusere feminismen i Norge til seksuell frihet for kvinner, men også å sette likhetstegn mellom seksualitet og norskhet. Det er et overdrevet fokus på kropp og seksualitet når det snakkes for og om muslimske kvinner – uansett om de går med hijab eller ikke.

Som 27 år gammel kvinne og feminist føles det svært frustrerende med moralprekener om å måtte følge et kvinneideal der nakenhet og eksponering av seksualitet er kriteriene jeg må leve opp til for å få merkelappen "frigjort og norsk nok".

Kvinner som markør
Seksuell frihet er blitt definisjonen på den "norske kvinnen", som er blitt symbolet på den norske nasjonale identiteten. Derfor er det ikke overraskende at debattene om muslimer og innvandrerkvinner  for det meste omhandler seksualitet, samtidig som andre like viktige aspekter ved kvinnens liv blir ignorert.

Den offentlige debatten om islamske klessymboler gjenspeiler alle dilemmaer som globaliseringen skaper for den norske nasjonale identiteten: hvordan holde fast på verdier som likestilling og
demokratisk medborgerskap i møtet med en multikulturalisme som gjør seg synlig gjennom tilstedeværelsen av kvinner med hijab?

Men debatten blir uinteressant når vi ikke kommer oss lenger enn til å kunne forsvare kvinners selvsagte rett til å kle seg i hva de vil uten å fordømmes av samfunnet. Det er kun når vi anerkjenner kvinnene som handlingssubjekter vi kan stille det interessante spørsmålet om hva slags meninger som ligger bak disse kvinnenes handlinger.

Er det å gå med hijab et uttrykk for kultur, religiøsitet, spiritualitet eller opprør? Handler de ut fra frykt, trass eller overbevisning? Det er ikke vanskelig å forestille seg at deres handlinger kan inneholde flere av disse elementene og motivene.

Å snakke tilbake til samfunnet
Jo mer jeg leser blogger av "hijabier" og jo mer jeg lytter til hva de sier i offentlige debatter, desto mer blir jeg overbevist om at å bruke hijab har gått fra å være en handling motivert kun av religion til en handlig motivert av opprør, økende politisering og ikke minst en identitetsmarkering. Det har med andre ord skjedd en redefinering av bruken av hijab.

Likestillingsnormene i den norske staten har ført kvinner ut av det patriarkalske hjemmet og inn i den offentlige sfæren hvor de går på skole og arbeider. Det er nettopp disse normene som har forvandlet
muslimske kvinner fra ”passive objekter” i den private sfæren til offentlige aktører. Ironisk nok er det friheten i det norske demokratiet som gir kvinner og jenter selvtilliten og muligheten til å redefinere dette plagget.

Mange muslimske kvinner kjemper for å beholde sine tradisjonelle identiteter. Dersom de velger hijab som identitetsmarkør, kan ikke det være til hinder for de ulike måter å bli frigjort på – de er ute i arbeid, de snakker ut i media og de protesterer i gatene.

Feminister og andre som tror at å gå med hijab er i total motsetning til å være en offentlig aktør og medborger, overser en viktig ting: hvor er undertrykkelsen når unge hijab-bærende kvinner snakker tilbake til samfunnet?

Forbud er ikke fremskritt
Antagelsen om at kroppstildekking betyr undertrykkelse og kroppsfremstilling betyr frigjøring, innskrenker enhver kvinnes egen kapasitet til å selv definere sin levemåte. Denne dualismen låser kvinner inn igjen i det patriarkalske fengselet som vi prøver å unnslippe.

Det er nettopp det tilhengere av hijabforbud viser oss når de snakker på vegne av "hijabier" og reduserer kvinnelige ansatte – individer – til kropp og klesplagg. Det siste kvinner trenger er overbeskyttelse, noe som et forbud vil nettopp gjøre. Denne gangen vil hun ikke overbeskyttes av
mannen, men av Staten.

For meg virker det som om integrering ikke lenger handler om å snakke norsk og være i arbeid; den handler om å se mest mulig lik "oss": "Fjern din annerledeshet – da er du en verdig borger!" Dette likner et assimileringsprosjekt, ikke et frigjøringsprosjekt. Og enhver form for assimilering er i min mening en grov undertrykkelse av et menneske.

Kvinnenes egne stemmer
Jeg tror at det kan ligge en læring i dette, for både det norske samfunnet og muslimske kvinner generelt. Mens det er viktig å lære å ikke stigmatisere alle dem som bruker hodeplagg som "bakvendte og undertrykte skapninger", må de som bruker dette lære å forklare sine handlinger i den offentlige sfæren; noe vi har sett mange eksempler på i media de siste årene.

Når kvinner med hijab krever respekt for sin praksis, må de også respektere "de andres" måter å leve på, samtidig som de aktivt gir ny mening til sine levemåter både overfor det norske samfunnet, men også innad i de muslimske miljøene. Denne prosessen er, etter min mening, en frigjøring og et fremskritt, ikke undertrykkelse og et tilbakesteg.

Som medborgere i en liberal-demokratisk stat må vi alle sammen lære å leve med andres annerledesheter (dette gjelder også "hijabier"). Hvordan ellers vil læring og evolusjon finne sted enn ved at vi har slike sammenstøt i samfunnet? Prinsippene i den liberal-demokratiske staten må gang på gang bli utfordret for å berike sin opprinnelige mening. Gjør vi ikke det, kan vi risikere kulturell stagnasjon. Det er kun når "nye" grupper kommer ut og hevder at de tilhører et samfunn vi begynner å innse de fundamentale begrensninger ved feminismen, et demokrati og en frihet der noen levemåter er akseptert og andre ekskludert.

Flere innlegg fra Noor på hennes blogg   http://migrantfeminist.wordpress.com