Tar Norges viktigste avis mangfoldet på alvor? undrer kommentatoren.
Foto: Flickr.com
Leder

– Norge har ikke høy innvandring

Aftenposten-kommentator mot strømmen. Eller?

Utrop nr. 33/2013 (05.09.2013)

Sitatet i overskriften stammer fra en dagsfersk kommentar i Aftenposten av kommentator Joacim Lund. Han har blant annet tatt for seg boka De nye seierherrene av Marius Doksheim og Kristin Clemet. Der går de to forfatterne gjennom argumenter for at innvandring slett ikke er så ille som mange skal ha det til. 

Aftenposten har også hatt flere andre saker om innvandring, integrering og asylsøkere de siste dagene, flere av dem på forsiden. I går fikk vi vite at politiet har ryddet en av romfolkets leirer på Sognsvann, og i dag var nyheten på forsiden av papiravisen at et betydelig antall mennesker søker asyl i Norge på falskt grunnlag for å selge narkotika i Oslo sentrum.

Men Aftenposten brakte denne uka også nyheten om at flere sentrale norske stemmer på feltet mener Sverige har en langt mer human debatt om innvandring og asyl enn Norge.

– I Norge har det blitt vanlig å snakke om den nasjonale egeninteressen, samtidig som politikerne ønsker å sikre asylsøkernes rettigheter. I Sverige er det humanitære perspektivet dominerende, også langt inn på høyresiden i politikken, sier forsker Jean-Paul Brekke til avisen.

Tidligere direktør i UDI er heller ikke snau i sin karakteristikk av det norske debattklimaet. 

– Der asylsøkere i utgangspunktet ble sett på som mennesker som trenger vår hjelp og solidaritet, blir de som gruppe i dag sett på som en trusel og en byrde, sier han.

Mer mangfoldig 
I det hele tatt har Aftenposten markert seg med bred dekning av det som har med innvandring og integrering å gjøre de siste årene. Og avisen skal ha ros for å få fram mange ulike og til tider svært uenige stemmer. Journalist Halvor Tjønn har lenge skrevet om islamisme og problematiske sider særlig ved islam (i tillegg til flere andre temaer), mens kommentator Inger Anne Olsen gjerne har en mer upbeat vri på sine artikler. 

En nytt og spennende skudd på stammen blant Aftenpostens kommentatorer, er Bjørn Stærk. Han startet som islamkritisk blogger, men beveget seg etter hvert mer inn mot sentrum, selv om han fremdeles står klart på høyresiden. I sin siste kommentar hevder han at Frp med sitt bærekraftutvalg står for den mest kunnskapsbaserte innvandringspolitikken blant norske partier, men ser ikke ut til å ha fått med seg at grunnlagstallene som Frp har brukt er trukket i tvil av faglige autoriteter på området. 

Konservativ
Blant de eksterne kommentatorene som med jevne mellomrom kommer til orde, finner vi også skribenter med svært ulike ståsteder, som ytringsfrihets- og menneskerettighetsforkjemper Sara Mats Azmeh Rassmussen og muslim av den mer konservative sorten Mohammad Usman Rana. En heilnorsk kommentator er også verdt å nevne i denne sammenheng, nemlig Espen Ottosen, som er en vaskekte kristenkonservativ under 45 år. Nylig hevdet han for eksempel, riktignok ikke i Aftenposten, men på verdidebatt.no, at homofilt ekteskap ikke bør være likestilt med heterofile fordi homofili ifølge enkelte kjønnsforskere (som nok ellers er glødende uenige med Ottosen i det meste) ikke er en legning, men en valgt identitet. Dessuten kan ikke homofile få barn, og det er derfor en vesensforskjell mellom de to ekteskapsformene, ifølge Ottosen. 

Med andre ord: Aftenposten er en av de avisene som skjønt at det norske mangfoldet har kommet for å bli. Likevel har avisen tidligere også fått kritikk for sin dekning, blant annet i saken om det såkalte moralpolitiet.

Hvor er kultursakene?
Min personlige mening er at Aftenposten er godt på vei når det gjelder kommentarstoffet. Men sakene i Aftenposten bærer fremdeles et visst preg av en todelt mentalitet. Hvor blir det av de mange spennende, litt annerledes sakene som handler om det som foregår i det mangfoldige Norge, ikke minst på kultursiden? Hvor blir det av journalistene som evner å se det mangfoldige Norge fra innsiden? Her har Aftenposten, selv om det finnes hederlige unntak, ennå mye å hente i et Norge der kulturimpulsene går stadig oftere på kryss og tvers av vante skillelinjer og der Norge som land, i tillegg til å ha en innvandrerbefolkning i vekst, blir stadig tettere knyttet til verden.

Vi venter i spenning!