Foto: Rødt nytt

Galt å friskmelde asylpolitikken

Norsk asylpolitikk utgjør i realiteten et brokete bilde av stor humanitet, umenneskelig hardhet og rene og skjære tilfeldigheter.

Utrop nr. 37/2013 (03.10.2013)

Kjære Sylo, tidligere kollega og stadige venn.

I et intervju 30. august gjør du det klart at din bekymring dels har beveget seg fra asylsøkerne og over til utviklingen i det norske samfunnet. Jeg mener at du dermed gjør begge urett. Mennesker på flukt trenger folk til å kjempe deres sak – de hadde trengt deg. Og samfunnet trenger at vi holder oss med visse standarder for hvordan vi møter dem.

Kort sagt har jeg vel sjelden opplevd at jeg er så uenig med en person jeg ellers ofte er enig med, og som jeg har stor respekt for. Jeg vet at ditt engasjement er sterkt og oppriktig. I en politisk situasjon hvor vi for første gang kan få et regjeringsparti som har som en primær agenda å redusere asylsøkers rettigheter, håper jeg imidlertid at du forstår hva du gjør – fordi det du nå sier åpenbart vil kunne bli brukt som et påskudd for å stramme inn overfor mennesker jeg vet at du stadig har et engasjement for.

Selvsagt har du rett i at mye er bra i norsk asylpolitikk. Selv om andelen innvilgelser har svingt betraktelig (så mye som 70 prosent innvilgelser, som du viser til, har ikke vært normen), er det ingen tvil om at prosentvis mange asylsøkere får den beskyttelsen de har krav på i Norge. I de fleste foredrag jeg har holdt siden jeg begynte å arbeide med asylpolitikk i 1999 (og i alle foredrag siden jeg publiserte «Svartebok over norsk asylpolitikk» i fjor høst), har jeg tatt et klart forbehold om at det selvsagt er mye som fungerer godt, og at det er mange saksbehandlere i utlendingsforvaltningen som gjør en god jobb. Man trenger faktisk ikke å ha sittet på begge sider av bordet for å se det.

Men dette er også virkeligheten:

1. Under den rødgrønne regjeringen har både afghanske, irakiske, somaliske, tsjetsjenske, palestinske og Kosovo-serbiske asylsøkere fått avslag i strid med føringene fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Antallet er vanskelig å anslå, men det dreier seg trolig om flere hundre FN-stridige avslag årlig.

2. UNHCR anser at palestinere fra de okkuperte områdene generelt har krav på beskyttelse. Flertallet får likevel avslag etter en innstramning i 2009.

3. UNHCR har på et tidspunkt omtalt den rødgrønne regjeringens returpraksis for afghanske asylsøkere som «helt uakseptabel».

4. UNHCR har sendt flere brev til norske myndigheter og bedt om stans i tvangsreturer til Somalias hovedstad Mogadishu (i de tilfellene korte pauser i kamphandlingene har muliggjort tvangsutsendelser). En av de seks som ble tvangsreturnert i 2006, ble drept samme dag som han ankom Mogadishu.

5. UNHCR har flere ganger protestert mot den rødgrønne returpraksisen for irakiske asylsøkere.

6. UNHCR har bedt om varsomhet i behandlingen av sakene til kosovoserbere, spesielt barnefamilier. Utlendingsdirektoratet (UDI) ga i 2009–2010 avslag til 315 asylsøkere fra Kosovo og opphold til to. Dette kan ikke kalles varsomhet.

7. Den «grundige og individuelle» saksbehandlingen som regjeringen rutinemessig viser til, omfatter ofte ikke at beslutningstagerne noen gang treffer asylsøkerne i person. Dette gjelder spesielt i klageorganet Utlendingsnemnda, men i en del tilfeller også i UDI. Dermed kan asylsøkerne gå igjennom hele asylprosessen uten noen gang å være i samme rom som beslutningstagerne.

8. Også asylsøkere som allerede har blitt utsatt for tortur av noen av verdens verste regimer, får rutinemessig avslag uten å møte beslutningstagerne. Dette inkluderer en rekke kvinner som har blitt voldtatt av hjemlandets sikkerhetspoliti. Det inkluderer også mindreårige som har mistet nær familie til krig, og mindreårige som selv har vært utsatt for overgrep.

9. Torturofre med synlige torturskader får ingen hjelp til å dokumentere skadene, og vil ofte gå igjennom hele søknadsprosessen uten at skadene er dokumentert.

10. Asylsøkere kan ikke regne med at dokumenter de har med seg blir undersøkt eller tillagt vekt i asylvurderingen, selv hvis de skulle være utstedt eksempelvis av et FN-organ (jf. Garolin Nesaraja).

11. Det er god grunn til å tro at Norge i flere tilfeller de siste årene har tvangsreturnert torturofre til ny forfølgelse, inkludert fengsel og tortur.

12. Regjeringen har blankt avvist alle forslag om å kartlegge hva som skjer med dem som tvangsreturneres.

13. Under det såkalte Dublinsamarbeidet har Norge sendt barnefamilier til å leve på gata i både Hellas og Italia.

14. I overkant av 100 ungdommer ble i perioden mellom 2009 og april 2012 satt på midlertidige tillatelser fram til de fyller 18 og kan sendes ut, primært til Afghanistan, Irak og Etiopia. 20 av disse har forsvunnet, ifølge tall fra UDI. Statssekretær Pål Lønseth har uttalt at behandlingen av disse barna har en «viktig signaleffekt» til andre barn som vurderer å søke asyl i Norge. Denne viktige signaleffekten gjelder formodentlig også barna som har forsvunnet.

15. Også afghanske ungdommer som har sett hele familien bli drept, har blitt satt på vent for tvangsretur ved fylte 18 år.

16. Det finnes barn som har bodd mer enn ti år i asylmottak uten en løsning.

17. Mange av dem som lever papirløst i Norge, ville for lengst ha fått opphold hvis de hadde søkt asyl i en rekke andre europeiske land.

18. På direkte spørsmål om regjeringen mener at noe bør gjøres for de få papirløse som eksempelvis har levd på gata i Norge i flere år, har den rødgrønne regjeringen svart nei.

19. Arbeidsgivere har fått inntil en halv million kroner i bot fordi de har latt papirløse arbeide ulovlig for å brødfø seg selv og sin familie. Dette er hundre ganger så mye som boten man får for å sette andre menneskers liv i fare ved å kjøre for fort i trafikken.

20. For å beregne alderen til enslige mindreårige asylsøkere, bruker man flere metoder som er sterkt omstridt i de medisinske fagmiljøene.

21. Asylsøkere kan nå, etter en rødgrønn innstramning, fengsles på grunn av tvil om deres identitet, selv når det er mest sannsynlig at de har snakket sant.

22. På utlendingsinternatet på Trandum utenfor Oslo er det helt alminnelig at psykisk sårbare personer, for eksempel selvskadere, blir plassert på isolat før gjennomføring av tvangsretur.

23. Frykten for selvmord blant dem som skal tvangsreturneres er så stor at man i én sak loggførte 60 selvmordskontroller i løpet av én natt. Man kan spørre seg hva det sier om norsk asylpolitikk at selvmordsfaren regnes som så høy blant avviste asylsøkere som avventer tvangsretur.

24. Når asylsøkere ned til 15 år kommer til Trandum, strippes de nakne og må stå på et speil, på linje med kriminelle i ordinære fengsler.

25. En om lag 29 år gammel asylsøker som flyktet fra Trandum høsten 2010, ble noen måneder senere funnet forulykket i nærområdet. Politihelikopteret som sto på bakken 22. juli 2011, deltok i jakten.

Du mener at du fortsatt ville vært asylaktivist hvis du bodde i Hellas. Jeg vil nok mene at det stadig er behov for litt aktivisme i Norge også.

Rune Berglund Steen.
Foto: Finn Ståle Felberg
Det er i så måte ikke et «konsekvensetisk» perspektiv å være mer opptatt av pessimistiske forestillinger om eget samfunn enn av de alvorlige konsekvensene som asylinnstramninger har for mennesker på flukt. Konsekvenser har det faktisk uansett hvilken politikk man fører, både for asylsøkerne og storsamfunnet. Det er heller ikke et mer «realistisk» perspektiv hvis man skulle bli mindre opptatt av asylsøkeres virkelighet – den virkeligheten er like reell som noen annen.

Unødig lidelse
Da jeg selv ble kjent med asylsystemet på slutten av 90-tallet, ble jeg overrasket over dobbeltheten: På den ene siden har man de positive sidene som du fremhever. På den andre siden har man de underlige manglene på struktur og standarder i utlendingsforvaltningen, og det medfølgende preget av tilfeldigheter i behandlingen av menneskene som ber om vår beskyttelse. Mitt fokus har forblitt det som ikke fungerer særlig godt, og den uretten og tidvis simpelthen den menneskelige lidelsen dette helt unødig forårsaker. I en samfunnsdebatt hvor selve ordet «asylsøker» nærmest har fått negative assosiasjoner, og hvor vi har levd i et i hovedsak sammenhengende innstramningsregime siden 2004, opplever jeg at det er denne kampen som det er vanskelig å kjempe.

Retur til totalitære stater
Du uttaler deg kritisk om den såkalte papirløskampanjen, som jeg var en av initiativtagerne til sammen med Jon Ole Martinsen i SEIF (senere i NOAS): «Når man ikke har så mye å kritisere UDI for, går man et hakk lenger og sier at også de som har fått avslag må få bli – ikke fordi de oppfyller kriteriene, men fordi det er det de vil.»

De papirløse er, som du vet, i all hovedsak avviste asylsøkere med bakgrunn fra totalitære stater eller krigsherjede land. Selv har jeg jobbet tett innpå noen av de som angivelig ikke «vil», og som i stedet har tilbrakt måneder og tidvis år på gata i Oslo. Jeg har også hjelpeløst fulgt med på et par av dem mens de har sunket inn i galskap. Dette er også en del av norsk virkelighet, og dette er også mennesker som fortjener at noen taler deres sak. Når du oppsummerer det som at «Det handler om å være god», blir det for enkelt. Det handler om ikke å tåle at mennesker farer ille – og desto mye mindre tåle at det skjer i stillhet. Og at man ikke har så mye å kritisere UDI for – er ikke noe av det ovenstående verdt kritikk?

Jeg ser fram til debatt om det hvor vi nå er uenige – og til samarbeid om alt annet.

Teksten er publisert på minervanett.no. Gjengitt med tillatelse.