At Tommy Robinson har sluttet med å kaste murstein og gikk av som leder i EDL er en god nyhet. Men hva med å faktisk gå inn dypere på fremveksten av slike grupper og faktisk gjøre noe med saken?, spør kommentarforfatteren.
Foto: James Poulter
Leder

Et britisk problem

Grunnleggeren av English Defence League (EDL), Tommy Robinson, forlater organisasjonen og ber om unnskyldning. Men vil andre følge etter?

Utrop nr. 40/2013 (24.10.2013)

– Islam er problemet, og muslimer blir ikke integrert i Europa fordi de følger en barbarisk ideologi fra 600-tallet.

– Jeg skal bekjempe radikal islam, ikke med vold, men med bedre ideer.

Nøyaktig to år er det mellom disse uttalelsene eks-lederen av den høyreekstreme gruppen EDL ga til norsk presse. En forhatt mann, en mann som på sitt verste ble sammenlignet med massemorderen Breivik, har nå gå ut og tatt avstand fra sin ekstreme fortid.

Fokus på protest
Under en pressekonferanse sammen med Maajid Nawaz, som leder den antiekstreme tenketanken, The Quilliam Foundation, forklarte Robinson at han beklager å ha skapt frykt blant britiske muslimer. Han lover også å hjelpe politiet med å identifisere rasister i EDLs medlemsmasse.

For Robinson, hvis ordentlige navn er Stephen Yaxley-Lennon, har de siste fire årene vært ensbetydende med hatretorikk, øl og vold. Samtidig har ikke han bare vært en typisk representant for britisk høyreekstremisme, men også beviset på et samfunn som ikke klarer å ta vare på sine minst ressurssterke.

Storbritannia, i motsetning til mange EU-land og ikke minst Skandinavia, har i flere tiår hatt store utfordringer med strukturell fattigdom, velferdsstat til tross. Klasseskillene og klassetilhørigheten er sterk, selv den dag i dag. Under slike forhold, med mange "haves" og "have nots" er det vanskelig å skape en norskklingende konsensus. EDL ble nettopp grunnlagt som en reaksjon på fremveksten blant ekstreme islamistmiljøer. Fellestrekket for begge gruppene, til tross for at de er "fiender", er utenforskap som god radikaliseringsklima, og et hatsk blikk overfor det samfunnet som de ikke ser seg selv som en del av. Å være med i EDL eller Sharia4UK blir som en protestform, bare i voldelig format.

Et høyst politisk problem
Robinson er et barn av sitt samfunn. Et samfunn basert på synk eller svøm-mentalitet. Hvor miljøene hvor slag og spark sees på som et godt alternativ til forhandlingsbordet er forbausende mange. Og hvor agitatorer og ekstremister har faktisk langt bedre kår for å nå frem med sitt budskap. Jeg husker det selv fra den tiden jeg bodde og studerte i England, og hvor min professor på journalistutdanningen beskrev sitt eget land som "a third world country". 

Historien har vist det gang på gang. Nå får også den voldelig rasismen selskap av en like voldelig jihadisme. Brixton på 80-tallet, Bradford i 2001 og en to uker lang voldsorgie i London i 2011. Bot og bedring loves hver gang. Men statens handlingsplaner for å skape mer konsensus og sameksistens er tunge og teoretiske, og mye av grasrotarbeidet ligger på underfinansierte sivile organisasjoner og et overarbeidet politivesen. Og så undres man på hvorfor trykk-kokeren eksploderer hver gang. 

Robinson har gått ut av miljøet han engang elsket. Vil ha få selskap av noen av sine tidligere våpenbrødre? Neppe. For så lenge det politiske etablissementet ikke får hodet ut av sanden, så vil det vokse frem nye Robinson`er, og man vil være på Europa-toppen på opptøyer og antall ungdommer som drar ut på jihad-eventyr. As simple as that.