Vår alles kulturminister? Ironi kan fort bikke over i noe ukontrollerbart, har skribenten erfart.
Foto: Fanney Antonsdottir

Ironi kan ikke endre holdninger

Folk flest forstår ikke ironi. Det gjelder også innvandrerbefolkningen. Kan ironi som metode bidra til holdningsendring?

Utrop nr. 47/2013 (12.12.2013)

Humorsiden til VG Nett skrev at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen fraråder skolene å bruke den tradisjonelle marsipangrisen før jul. Saken ble delt på sosiale medier, og folk som ikke visste at saken stammer fra en humorside, gikk fem på og trodde at nyheten var sann. I kommentarfeltene stod svært mange fram med med fullt navn og bilde og spydde ut rasistiske utsagn.

Man skal være varsom med å slå fast at misforståelsen i seg selv skyldes negative holdninger. For folk flest forstår ikke ironi, heller ikke innvandrerbefolkningen. Likevel bør vi se nærmere på mekanismene som ligger bak slike misforståelser. Hva sier det om dem som misforstår denne typen spøker? Og har leserne forandret mening etter at de ble gjort oppmerksom på misforståelsen? Er slike metoder etisk forsvarlige for å endre holdninger?

Forsvarer ironi
Kommentator i Aftenbladet Sven Egil Omdal forsvarer bruk av ironi for forsoning mellom folkegrupper. «Når den aggressive uvitenheten velter utover kommentarfeltene og klumper seg på Facebook, bør både kristne og vantro forsvare fornuften, respekten og det dypt økumeniske budskapet om forsoning, med de språklige midler som er til rådighet,» skriver han.

Jeg selv har prøvd meg på liknende metoder, men selv redaktører i enkelte medier skjønte ikke poenget. Siste gang var med med tittelen «Hvis Øygard var muslim», hvor jeg stilte spørsmål ved om overgrep Rune Øygard var tiltalt for kunne ha skjedd i et muslimsk samfunn om Øygard eller jenta var muslim. Målet var ikke bare at leserne skulle reflektere rundt muslimsk kultur, men også reflektere over sin majoritetskultur. Altså å speile argumentasjonslogikken den andre veien.

Ble fjernet fra spaltene
Jeg var spaltist i Morgenbladet sommeren 2010. Spaltene hadde overskrifter som «Norsk ukultur», «Det store barnesviket», «Feil forklaring» osv. Når en innvandrer-redaktør som meg påpekte svakheter ved den norske kulturen, skapte det reaksjoner, selv samfunnsredaktør i Morgenbladet skiftet meg ut etter en kort periode. Heller ikke hun skjønte at jeg faktisk ikke mente at norsk kultur var dårligere enn andre kulturer, men at jeg prøvde å vise at det i en norske samfunnsdebatten ble lagt betydelig mye mer vekt på religion og kultur som forklaringsfaktorer på såkalte «innvandrerproblemer» enn på mer generelle samfunnsproblemer.

Mulig misforståelse
Også avisa Klassekampen inviterte meg jevnlig til å skrive kommentar på side to av avisen. Siste kommentar hadde tittelen «Norske kvinner på misbruktoppen», og handler om kvinner som er dobbelt så ofte syke som menn. Det er nok flere kompliserte forklaringer på hvorfor kvinner oftere syke, men når enkelte innvandrergrupper er overrepresentert på trygdestatistikk, leter man heller etter forklaringer med bakgrunn i religion og kultur. Dette underliggende budskapet skjønte nok ikke redaktøren i avisa, og det var siste gang jeg ble invitert til å skrive.

Nei, ironi er ikke lett å forstå. Heller ikke andre virkemidler der underliggende budskap ligger mellom linjene.

– Norge er vårt
I 2005 hadde Utrop en annonsekampanje med et bilde hvor en muslimskkledd mann med skjegg står på Stortingets talerstol med teksten «Norge er vårt». Komiker Zahid Ali stilte opp som modell, og vi fikset kunstig skjegg. Annonsen spilte på frykten for at muslimer snart skal ta over Norge, noe som selvsagt var ironisk ment. Få skjønte den. Heller ikke innvandrere selv skjønte at det var ironi. Vi sluttet å bruke kampanjen.

Jeg er blitt varsom med å bruke slike metoder. Folk flest forstår dem ikke, og enkelte ganger fører de faktisk til mer fordommer. Jeg er enig i at også ironi ikke bør forlates som virkemiddel i ytringsfrihetens navn, men om metoden skal forsvares i seriøse medier, må den begrunnes tilstrekkelig og varsomhet bør utvises.

Kommentaren er trykket i årets siste papirutgave av Utrop. Klikk her for å abonnere! Som abonnent får du tilgang til alle saker fra papiravisen og eavisen, tilsammen 48 utgaver i året!