Innførte teokrati: Ayatollah Khomeini, anfører i den iranske revolusjonen i 1979. Ifølge Store norske leksikon bygger Irans politiske system i dag på prinsippet om at staten skal styres av islamske skriftlærde.
Foto: Adam Jones

Gud i politikken

En del troende ser en nær forbindelse mellom sine religiøse skrifter og måten det er ønskelig for mennesker å oppføre seg. Men hvor rimelig er det å bruke Guds ord for begrunne et politisk standpunkt? 

Utrop nr. 46/2013 (05.12.2013)

Politikk er en dragkamp mellom ulike interesser i samfunnet. Folk organiserer seg politisk ut fra økonomiske interesser, ideologisk overbevisning, regional tilhørighet osv. Av og til danner de til og med partier, om de er mange nok og mener noe sterkt nok. 

Vi har blitt mer og mer vant til at politiske partier og andre grupper argumenterer rasjonelt og saklig, altså ut fra grunnpremisser som det riktignok kan være strid om, men som man har kommet fram til med metoder som er kjent og akseptert av de aller fleste. Sjelden hører vi noen bruke som begrunnelse i ytterste instans at "dette mener jeg er riktig fordi det står i Bibelen". Vi kan nok mistenke at en del KrF-politikere innerst inne ønsker å si noe slikt, men det hører til sjeldenhetene at de faktisk gjør det. 

Ekteskapet mest naturlig
Men det er ikke så uvanlig at folk som føler seg mindre bundet av partipolitikkens konvensjoner bruker rene ord. Dette sitatet møter oss på forsiden av den kristne stiftelsen MorFarBarn, drevet av den ikke helt ukjente presten Øivind Benestad: "BIOLOGI, BARN og BIBEL gir samme svar: Ekteskapet er for én mann og én kvinne. Barn har en naturgitt og gudgitt rett til sine egne foreldre."

En gudgitt rett, altså. Dette er en uvanlig måte å argumentere på i Norge, og er rent filosofisk svært interessant. For hva vil det egentlig si å ha en gudgitt rett? Det stiftelsen MorFarBarn etter alt å dømme mener, er at etablert kristen teologi (som i praksis vil si én bestemt tolkningstradisjon av Bibelen og andre kristne tekster) slår fast at det er Guds vilje at familien skal bestå av mor, far og barn. (Dermed er en konstellasjon som mor-mor-barn eller far-far-barn automatisk utelukket.)

Uholdbare premisser
Det filosofisk interessante er i denne sammenheng ikke om dette er en riktig eller gal tolkning av kristen lære. Det filosofisk interessante er måten å begrunne et politisk standpunkt på. Hvordan skal en person som er uenig med foreningen argumentere? Teologisk? Mange vil nok føle seg svært dårlig kvalifisert. Eller kan man anføre at regelen om mor-far-barn bare gjelder for kristne? Det kan kanskje virke forlokkende, men da ville man skape et underlig hierarki av rettigheter for homofile kristne og ateister. Eller kanskje man kunne anføre at det er uenighet om hvorvidt Gud eksisterer, og at vi derfor heller ikke kan basere våre politiske standpunker på Hans vilje i en rasjonell og saklig politisk debatt. 

Etter hvert som opplysningstidens tenkning fikk gjennomslag i mange europeiske land utover på 1800-tallet, var det nok varianter av det siste argumentet som fikk størst gjennomslagskraft. Forenklet sagt handlet det om dette: Vi kan ikke anføre Guds vilje fordi Guds eksistens er et grunnleggende premiss som det er strid om blant filosofer, vitenskapsfolk og lekfolk. Guds eksistens er per definisjon umulig å bevise eller motbevise, og vi kan derfor ikke basere vår politiske debatt på Hans ord eller vilje. På den annen side, vil nok mange kristne si, er kristne så uenige om tolkninger og teologi at det uansett ikke ville gjort så stort forskjell fra eller til. Som kjent finnes det kristne i alle partiene fra SV til Frp. 

Norge og verden
Men selv om det kan være vanskelig å argumentere filosofisk for at Gud bør aksepteres som premissleverandør i politiske debatter, mangler det ikke på eksempler på at nettopp dette skjer stadig vekk. I Norge har KrF riktignok stort sett unngått denne måten å argumentere på de siste tiårene, men fra USA kjenner vi det langt mer frittalende kristne høyre. Selv Angela Merkel, som fremstår som selve inkarnasjonen av en rasjonell og saklig politiker, leder i navnet et kristelig-demokratisk parti (Christlich Demokratische Union – CDU). Det minner oss om at det ikke var så lenge siden religionen var en naturlig del av politikken også i Vest-Europa – i Norge har vi som nevnt KrF. 

Etter at vi har fått mer innvandring til Norge fra områder der religionen står sterkere (særlig gjelder det kristendom, islam og hinduisme) og mange steder har en helt naturlig plass i politikken, har det igjen blitt større bevissthet om spørsmålet om Guds plass i politikken også blant etnisk norske.

Lite egnet for mangfold
Debatten om Gud i politikken er interessant og bør føres prinsippielt. Hva skal til for at et politisk argument skal få tyngde i det norske demokratiet? Holder det å henvise til et religiøst skrift eller en "gudgitt" leveregel? Svaret slik Utrop ser det, er at nei, dette holder ikke. Særlig ikke i et mangfoldig samfunn med et stort antall ulike religioner og livssyn. Vi må kreve av troende som deltar i den politiske debatten at de argumenterer på en måte som gir mening for flest mulig. Tankearbeidet troende debattanter må gjøre, består i å omsette sin religiøse overbevisning til prinsipper, leveregler og praktisk politikk som det går an å argumentere for og imot på rasjonelt og saklig vis. Mener man for eksempel at homofili bør straffes, er det langt fra nok å henvise til et skriftsted. Kan man derimot vise til forskning eller annen allmenngyldig kunnskap som med en viss rimelighet for eksempel kan belegge at homofile forhold er alvorlig til skade for samfunnet, er saken en annen. Klarer man det, har man en legitim plass i debatten. Dermed er det ikke sagt at en slik tenkt debattant automatisk har vunnet debatten. Blant norske debattanter som har argumentert filosofisk mot homofiles rettigheter på enkelte områder, er filosof Nina Karin Monsen. Men å si at hun har vunnet gjennomslag fordi hun ikke bare argumenterer teologisk, men forsøksvis rasjonelt, ville være en stor overdrivelse.

På den annen side er det viktig at de som argumenterer mot Guds plass i politikken, følger sine egne regler for saklighet. Religionskritikk har dessverre hatt en tendens til å skli ut i konspirasjonsteorier og hets i Vesten, særlig etter 11. september 2001. Den gjenopplivede debatten om Gud i politikken krever altså også at vi alle skjerper vår kritiske sans og evne til å se saken fra motstanderens side. I et mangfoldig samfunn er det alfa og omega.

Menighetenes rolle
Et viktig spørsmål for Norge i tiden fremover blir i denne sammenheng om religiøse institusjoner selv evner å drive fram en endring i rasjonell retning ved å delta i samfunnsdebatten på en konstruktiv måte. Særlig Islamsk Råd Norge og muslimske menigheter har fått mye kritikk for at de har deltatt for lite i samfunnsdebatten og holdt seg unna mediene. Dette er kanskje noe ufortjent med tanke på at mediene ikke har vist på langt nær samme iver etter å kreve at andre menigheter enn de muslimske skal "ta avstand" fra noe personer som har samme tro som dem har sagt eller gjort. Det er utfordrende å være religiøs leder i et så sekularisert samfunn som Norge. Alt i alt vil det nok likevel være mer til nytte for menighetene å delta enn å holde seg utenfor. Da får de trening i å bruke argumenter som alle medlemmene av vårt mangfoldige samfunn kan forholde seg til på en konstruktiv måte. Det vil tjene dem på lang sikt.