Afghanske politikvinner med hijab under opplæring av spanske tropper i Afghanistan.
Foto: Isafmedia

Reservasjonsrett og hijab i politiet

Det finnes likhetstrekk mellom debatten om hijab i politiet og debatten om fastlegers rett til å reservere seg mot å henvise til abort. 

Utrop nr. 6/2014 (06.02.2014)

Helt siden regjeringen bestemte seg for å støtte KrFs forslag om reservasjonsrett for leger som ikke ønsker å henvise til abort eller sette inn spiral på kvinner, har debatten rast. Enkelte leger ønsker denne retten av samvittighetsgrunner. De mener at det å fjerne et foster innen 12. uke av svangerskapet bryter med deres personlige overbevisning om hva som er rett og galt, og etter alt å dømme er dette standpunktet først og fremst religiøst og teologisk begrunnet.

Enkelte leger har hevdet at det at de per i dag er lovpålagt å henvise til abort dersom det er dette kvinnen ønsker, er å ligne med et «yrkesforbud». Man kan ikke utøve yrket uten å gå på akkord med egen overbevisning. Kvinner som ønsker å bli politi, men som ikke ønsker å ta av seg hijaben, har anført lignende argument, en forståelse som har fått støtte av Likestillings- og diskrimineringsombudet.

To spørsmål reiser seg: Er argumentet om yrkesforbud rimelig? Og kan de to tilfellene – reservasjonsrett og politihijab – sammenlignes?

For å ta det første først: Leger som ikke ønsker å henvise til abort, er ikke utsatt for noen absolutt utestengelse fra legeyrket. Dilemmaet rammer kun fastleger. Det gjelder selvsagt ingen ubetydelig del av legestillingene i Norge, men «yrkesforbudet» er altså ikke absolutt. Når det gjelder religiøse hodeplagg, blir folk derimot i utgangspunktet utelukket; det er ikke en gang noe poeng for folk som bruker religiøse hodeplagg å begynne på politistudiet slik regelverket er i dag. Det samme kan ikke sies om religiøst konservative med ambisjoner om å bli lege.

Så er det spørsmålet om konsekvensene av en eventuell regelendring i de to tilfellene. Får leger anledning til å reservere seg, vil det først og fremst gå ut over unge kvinner i en sårbar situasjon, kvinner som ofte trenger hjelp og støtte snarere enn byråkratiske hindre og avvisning. En åpning for hijab i politiet, som i likhet med reservasjonsretten ville gitt flere anledning til å følge sin samvittighet, ville derimot først og fremst stride mot abstrakte prinsipper, f eks ideen om at politiuniformen skal være nøytral for å sikre best mulig forutsetninger for at politiet kan utøve sitt voldsmonopol. Tidligere har vi i Utrops spalter også sett argumentet om at f eks homofile muslimer vil kunne føle seg ille til mote – og verre: frykte for sin rettssikkerhet – dersom de måtte forholde seg til en politikvinne med hijab.

Det er ikke alltid lett å veie hensyn til personlig overbevisning opp mot samfunnsmessige eller rettighetsmessige hensyn. I tilfellet med reservasjonsrett mener Utrop hensynet til kvinnene er mest tungveiende. Kvinner har en lovfestet rett til selvbestemt abort. Fastlegeordningen gjør at reservasjonsretten vil få store konsekvenser fordi de fleste unge jenter sannsynligvis ikke velger fastlege utfra dennes ståsted i abortsaken. Når man plutselig en dag står der med et stort og vanskelig spørsmål som en uønsket graviditet å forholde seg til, er det siste man trenger en lege som «reserverer seg» fra å samarbeide.