Foto: U.S. Army Corps of Engineers

De arbeidsvillige

Vi må fortelle historiene til alle dem med minoritetsbakgrunn som har gjort ærlige forsøk på å bidra til samfunnet, men som har blitt slukt av NAV-systemet eller hindret i sin personlige fremgang på grunn av fordommer, utestenging eller sviktende tillit til "innvandrere". Det mener Ubah Aden (A). 

Utrop nr. 9/2014 (27.02.2014)

Da statsministeren startet det nye året med å snakke så varmt om at arbeidsgivere må gi folk som har hull i CV-en muligheten til å komme tilbake til arbeidslivet, ble jeg veldig glad. Jeg trodde kanskje hun også mente folk med minoritetsbakgrunn som har hull i CV-en, eller sliter med å komme inn i arbeidslivet av andre grunner enn psykisk helse. Arbeidsledigheten i Norge er generelt lav sammenlignet med andre land. Behovet for arbeidskraft er høy, men samtidig er arbeidsledigheten blant innvandrergrupper veldig høy.

Minoritetene som ikke vil være avhengig av NAV
Er du i arbeid, har du tilgang til velferdsgoder, samtidig som du bidrar til velferdsstaten. Arbeidsledighet er kostbart for samfunnet og velferdsstaten er avhengig av full sysselsetting for at den kan bestå på sikt. Men hva er

Foto: Henrik Kreilisheim
det som gjør at en etiopier, iraker, somalier eller andre med høyere utdanning ikke får utnyttet sine kunnskaper og evner i arbeidslivet? Jeg kjenner mange som har gjort det som har blitt forventet av dem; lært seg språket, tatt utdannelse, prøvd å være skattebetaler, men havnet på NAV-tiltak og ble byrder for samfunnet. Som politiker ergrer det meg å se så sterke ressurser, som vi har behov for og som denne gruppen besitter, bli sløst bort ved at vi ikke gir disse menneskene en sjanse.

Hør våre historier!
Jeg deler frustrasjonene med flere av de personene som befinner seg i disse omstendighetene. Deres historier har inspirert meg til å heve stemmen slik at de blir hørt. Deres historier bør fortelles.

Zahra er født i Norge og har to mastergrader som hun har tatt her. Etter utallige jobbforsøk med mislykket resultat fant hun jobblykken i Australia. Hun jobber innen administrasjon og bidrar til den australske skattekassa, fremfor vår – vårt tap. 

Jamal kom til Norge i barneskolealder. Han er utdannet pedagog og har en mastergrad fra London. Etter han ble ferdig utdannet i Norge og ikke fikk jobb, flyttet han til London og tok master i matematikk og jobbet ved siden av. Men jobblykken i Norge ble ikke noe av det. Han kunne ha vært mattelærer og forbilde for mange av de yngre guttene med minoritetsbakgrunn. Yrker innen realfag har vi stort behov for, istedenfor har han vært aktiv arbeidssøker og under NAV tiltak i noen år nå. Han er svært frustrert og har begynt å få en oppfatning av at alle er imot ham.

Said er en usedvanlig mann. Hans entusiasme og positive energi kan forvandle gråstein til gull. Han jobber på AKS på dagtid, og sykehjem i helgene, til tross for at han er utdannet som sivilingeniør. Etter flere jobbforsøk innen det han er utdannet som, måtte han innse at slaget var tapt. Han ble tvunget til å gi opp da han ikke klarte å tilbakebetale studiegjelda si, være forsørger for sin familie eller rollemodell for sønnene sine. Bunnen er nådd, sa han. Til tross for at Norge mangler over 8000 ingeniører. Fra et samfunnsøkonomisk ståsted er dette lite lønnsømt. Norge taper viktig arbeidskraft, og skatteinntekter.

Malika er et levende eksempel på hvordan vår likestillingskamp ikke er gjenkjennelig for kvinner som henne. Hun føler at denne kampen ikke taler til henne. Hun er en ung, kunnskapsrik dame som er født i Norge og ikke mangler informasjon om rettigheter eller plikter. Med kunst og design i bunnen kom ikke drømmejobben. Hun hadde vært ugift lenge, slik det ble oppfattet ifølge familiens tradisjon. Hennes plan var, som for mange andre, å skaffe seg jobb, være selvstendig og kjøpe hus. Men når drømmen ikke ble virkeliggjort, tapte hun også forhandlingsmakten overfor familien om valg av partner. I dag er hun er gift, har to søte barn og jobber som tolk litt innimellom, noe familien hennes er imot. De mener hun er godt forsørget og ikke trenger å jobbe. For henne handler dette mer enn å tjene noen lusne kroner. Hun er alene i en tøff frigjøringskamp. Hun sier noen ganger at det er lettere å bare følge tradisjonen enn å ha en stemme i dette. Og jeg har forståelse for det. Det er ikke lenge siden noen sa til meg at jeg ikke er egnet til å drive politikk fordi jeg er kvinne og mor, som om at jeg på grunn av min rolle i familien har gått ut på dato. Konsekvensene av at disse høyt utdannende kvinnene uteblir fra arbeidslivet, kan bli at de patriarkalske, segregerende kulturene blir videreført uten at de kvinnene det gjelder, er bevisste på det eller ønsker det.

Likestillingen i Norge omfatter økonomisk selvstendighet og like muligheter for kvinner og menn til å delta i arbeidslivet, men når tilgangen til arbeid gjøres så vanskelig, vil dette målet være uoppnåelig for utrolig mange kvinner. Mange av disse kvinnene kjemper to kulturkamper. Mot en patriarkalsk kultur som undertrykker dem, og mot majoritetens likestillingskamp, som de ikke er inkludert i.

Gull verdt
Intensjonen med å dele disse historiene er å belyse kompleksiteten i problemet, samtidig som vi får håpe at myndigheter og fagfolk innser at denne arbeidskraften er gull verdt for samfunnet. Et viktig mål er å finne en løsning som gjør at tilgangen til arbeidsmarkedet blir lettere og lik for alle. Mentorordningene som finnes må evalueres, og jobbkoblingssystemet ved utdanningsinstitusjonene må gjennomgås for å vurdere om de fungerer etter hensikten. Vi må finne ut hvordan vi kan gjøre disse ordningene enda bedre slik at samfunnet får nyttiggjort seg de resursene som allerede finnes.