Foto: Pressefoto

Manislam – Nefises magiske speil

Den norsktyrkiske Nefise Özkal Lorentzen sjokkerer kommentatorene med den siste filmen i sin trilogi om islam og kjønn. Hvis alle filmregissører var så grundige, ville alle filmkommentatorer rundt om i verden blitt arbeidledige.

Utrop nr. 24/2014 (13.06.2014)

Dokumentaren Manislam, som er laget som en NRK-produksjon, er en reaksjon på 11. september-angrepet på den vestlige verden. Men denne gangen blir kjærlighetens helbredende kraft brukt i stedet for voldens ødeleggelser.

Nefise angriper ekstremistenes sinn med sin naturlige fortellerstemme, spontanitet, empati og rene menneskelighet som våpen. Etter Manislam er det ikke lett å være ekstremist lenger. Hverken for radikale muslimer, eller høyreorienterte kristne.

Reiste seg for gruve-ofre
Takket være Nefise er Manislam nå brakt til vår verden som et speil som reflekterer skjønnhet, menneskelighet og fred. Manislam er det magiske speilet til Nefise Özkal Lorentzen. Det var vanskelig å være en gjennomsnittlig muslim eller kristen etter 11. september i 2001, men nå, takket være Manislam, har kanskje en æra blitt avsluttet, i hvert fall for Norges del. Den ti år lange reisen til Nefise fikk sin avslutning med premieren på Manislam den 20. mai. På slutten av sin tale inviterte hun publikum til å reise seg for å minnes de døde gruvearbeiderne i SOMA, Tyrkia. Takket være henne følte 600 hjerter på Saga kino den plagende varmen fra SOMA som brennende kull.

En rask påminnelse til leserne: Mer enn 300 gruvearbeidere ble drept i SOMA i midten av mai og noen slektninger av ofrene ble aktivt angrepet av den tyrkiske statsminister Erdogan og hans rådgiver Yusuf Yerkel. Manislam er den tredje filmen i en trilogi av filmskaperen Nefise. Hennes tidligere filmer ”Gender Me” (2008) og ”En ballong til Allah” (2011) hjalp oss til å se det muslimske samfunnet i tre forskjellige lag, som ligner på årringene i et tre.

Filmer om undertrykkelse
I sin første film ”Gender me” tok hun for seg det svakeste og mest sårbare laget av det islamske samfunnet, de homofile, mens den andre, ”En ballong til Allah”, tok for seg det nest mest undertrykte laget av det muslimske samfunnet i verden, kvinnene.

Og til slutt har reisen ført oss til kjernen av problemet, mennene. Imidlertid bruker Nefise ikke en anklagende måte å fortelle historier på; I stedet tar hun sikte på å vise hvordan mennene også er misbrukt gjennom feiltolkning av Islam.For dem som ikke har sett filmen ennå kan det virke urettferdig å røpe for mye av den. Hennes reise introduserer oss for fire Martin Luthere i vår tid. Disse innflytelsesrike menn er fra Bangladesh, Indonesia, Kuwait og Tyrkia.

To typer religion
Den muslimske antikapitalisten og Gezi Park-aktivisten Ihsan Eliacik sier følgende i Manislam: "Det finnes to typer religion, hvor den første er en død religion, mens den andre er en levende religion. De døde religionene er de som har fullført sin oppgave i denne verden. De er ikke lenger gyldige. Det å be fem ganger om dagen i et språk som du ikke kjenner, dele mennesker mellom dem som følger Ramadan eller ikke, diskriminere kvinner som dekker håret eller ikke... Dette er ritualene til døde religioner. Men den levende religionen arbeider for menneskeheten akkurat som profetene i Antikken gjorde. Det å praktisere død religion redder ingen, men den levende religion kan redde oss alle."

Publikum kommer selv frem til følgende konklusjon: "De første aktivistene i denne verden er profetene." For dem som ikke var til stede på premieren, vil jeg gjerne sitere den kuwaitiske talsmannen i dokumentaren, Naif al-Mutawa, som var tilstede på premieren og er opphavsmannen til De 99, som handler om en gruppe superhelter basert på islamsk kultur:

Ikke bland religion og politikk
"Religion er en vakker kvinne, mens politikk er en skitten mann. Religion og politikk bør aldri gifte seg. For når religionen blir gravid, blir noe enda styggere enn politikken født. Og disse barna gifter seg med enda farligere og skitnere ting, og det blir verre og verre. Inntil noen kommer og stopper syklusen."

Hans vise ord bekrefter grunnleggeren av det moderne Tyrkia, Ataturk, som sekulariserte Tyrkia for 100 år siden.

Lydsporet til filmen er komponert av Mercan Dede, også kjent som DJ Arkin Allen, Tyrkias kanskje fremste åndelige komponist. Han er en verdensmusiker og spiller en blanding av tradisjonell akustisk tyrkisk og annen orientalsk musikk med elektroniske lyder. Dede besøker Oslo i sommer under Mela-festivalen. 

Som en konklusjon er det å sitere et dikt mer enn nødvendig for å frigjøre følelser: 

Du aner ikke hvor hardt jeg har lettetter en gave å ta med til deg.
Ingenting syntes rett.
Hva er poenget med å bringe gull tilen gullgruve, eller vann til havet?
Alt jeg kom opp med, var som å ta krydder til Orienten.
Det er ikke bra å gi deg mitt hjerte og min sjel, for du har allerede disse.
Så jeg har brakt deg et speil.
Se på deg selv og husk meg.

~ Rumi

Å sitere et dikt som en konklusjon er nødvendig for å slippe fri de følelser og poetiske bilder som ligger i Nefises film. Manislam er gitt oss som et speil som reflekterer skjønnhet, humanitet og fred. Manislam er Nefise Øzkal Lorentzens magiske speil.

Oversatt av Sjur Cappelen Papazian