Guri Riksaasen mener vi i Norge overser fattigdommen som tvinger folk fra Romania til Norge for å skrape sammen noen få kroner.

Nå er det på tide å våkne!

Fattigdommen lar deg ikke sitte på ræva. Fattigdommen jager deg rundt til ukjente steder, fremmede mennesker, på leiting etter neste krone. Fattigdommen lar deg ikke hvile. Fattigdommen maser og maser, hvordan skal du klare deg neste måned, neste vinter? Hva med barna? Hva med barnebarna?

Utrop nr. 42/2014 (06.11.2014)

Elena er født i Romania i 1956. Hun var to år da faren omkom i en arbeidsulykke i en av Ceausescus fabrikker. Hun hadde fem eldre søsken. Elena fikk aldri gå på skole. Hun hjalp til hjemme. Rumenske myndigheter grep ikke inn. For det har hun aldri fått noen erstatning. Hun kommer ikke til å få det heller. Hun kommer ikke til å få så mye som en unnskyldning.

Fire kroner timen
Elena tilhører ikke noe reisende folk. Hennes hjem er i landsbyen i Romania. Med seks barn har hun alltid klart seg selv. Om høsten reiste de til Italia og plukket kiwi. Det var gode penger, men kort sesong. Senere reiste de til Portugal for å plukke poteter. Lønna var fire euro for en åttetimers arbeidsdag. Dette var rundt årtusenskiftet, etter at Ceausescus regime hadde falt. En halv euro i timen. De pendlet mellom Italia, Portugal og landsbyen i Romania. Ikke fordi et mytisk reiseblod rant i deres årer, men fordi de måtte klare seg, og arbeidsmarkedet i hjemlandet hadde ikke plass til sigøynere uten utdanning, det hadde knapt plass til sigøynere med utdanning.

Ødelagte kropper
Da helsa sviktet, reisingen og det harde arbeidet slet på kroppene, var det ingen forsikring, ingen trygderettigheter som ventet på dem. Unge, friske, desperate arbeidere sto klare til å overta. To voksne mennesker, en mor og en far, en bestemor og en bestefar, får 206 RON, 412 norske kroner, i måneden til å leve av. Det rekker knapt nok til mat, langt fra til varme i ovnen gjennom vinteren. Transport, klær, vedlikehold av huset, en gave til en sønn eller en datter eller et barnebarn, er en søt drøm. I et land hvor lønnsnivået er så lavt at helsevesenet er gjennomkorrupt, sitter de igjen med en ødelagte kropper og ingenting å leve av.

Ensomhet og frykt i Norge
Jeg hører noen si at tiggerne ikke bidrar i samfunnsmaskineriet. Vel, du fikk jo billig importert frukt fra Sør-Europa. Hva tror du presset prisene ned? Det var en høy pris for Elena. Du kan jo tenke på det neste gang hun ber deg om en tier, en femmer eller en krone.

Jeg hører noen si at det er for enkelt for tiggere å sette seg ned på gata og tro at de kan få alt i fanget. Vel, veien var ikke enkel for Elena. Det var tre dager i en fullastet mikrobuss gjennom Europa. Det er ensomhet, bekymring for familien, fysisk smerte og kalde netter i frykt for å bli jaget av politiet. Noe må ha drevet henne, noe som er verre enn angsten, smerten og kulden. Fattigdom var det som drev henne og den er verre enn alt.

Det haster med forandring
Jeg synes det er rett og rimelig at noe av overfloden vår, skattepengene dine og mine som vi høster av en fantastisk økonomisk utvikling, går til prosjekter i Sør-Europa som skaffer mennesker utdanning, hus, vann og helsetjenester. Det skaffer ikke Elena mat på bordet i morgen, men det kan endre livsbetingelsene for barnebarna hennes. Men sett ikke sosiale prosjekter som ennå bare finnes på skrivebordet opp mot tiggerens akutte kamp for morgendagen.

Elena er bare én. Det er så mange der ute. De finnes på alle kontinenter, og de jobber for oss. De forsyner oss med klær, sko, møbler og mat. De har ikke valgt fattigdommen. Vi valgte dem.

Fattigdommen lar deg ikke hvile, gir deg ingen ro. Rikdommen derimot, den lukker øynene dine og dysser deg ned i en behagelig dagdrøm. Det er på tide å våkne. Hvis ikke nå, når?