I islamsk kunst har det lenge vært en uvilje mot fremstilling av levende vesener, enten det var i skulptur eller maleri, av frykt for at bildene skulle bli gjenstand for dyrkelse. Men noe direkte forbud mot avbildninger forekommer ikke i Koranen. På bilde: Islamsk arkitektur i Istanbul.
Foto: Guillén Pérez

Er min kunst begrenset fordi jeg er muslim?

Er min kunst begrenset hvis jeg ikke håner? Hvis jeg ikke latterliggjør? spør Amina Sahan, kunstner og muslim, i dette innlegget.

Utrop nr. 9/2015 (26.02.2015)

Det er utrolig viktig at kunsten i enda større grad blir samfunnskritisk og oppfordrer til kritisk tenking. Dette sier jeg mest av alt som muslim. Nettopp fordi jeg som muslim oppfordres til kritisk tekning. Jeg KAN provosere uten å håne. Det gjør meg ikke begrenset.

Kunsten er et ytringsmiddel, et våpen og en mulighet for å bli hørt på en unik måte. Det er viktig at muslimer ytrer seg og deltar i debatter, og derfor bør kunsten også i større grad bli en plattform for muslimer slik at den får flere sider. Det skal være mulig å være kunstner uten å støtte alt som gjemmer seg bak ordet «kunst». Det skal være mulig å være både muslim og kunstner. Men hva er oppskriften på det å være kunstner?

Debatt om muslimer
Jeg er muslim i et samfunn der muslimsk terror og ytringsfrihet er gjenstand for heftig debatt. Ekstreme holdninger blir mer og mer synlig og det oppfattes av mange som sært å drive med kunst samtidig som man er muslim.

Jeg er utdannet faglærer i kunst og håndverk og diskuterer kunstfagenes plass i den norske skolen som masterstudent på Høgskolen i Oslo. Samtidig utøver jeg egen kunstnerisk praksis og engasjerer meg i kunstnerdebatten så vel som utdanningspolitiske spørsmål. Men hvordan kan jeg være praktiserende muslim samtidig som jeg støtter ytringsfrihet gjennom kunst?

I kjølvannet av Charlie Hebdo-terroren, ropte alle sammen ytringsfrihet. Det var en støtte til den frie kunsten som tør å provosere. Muslimene ropte også ytringsfrihet, men de fleste var ikke «Charlie». Det var heller ikke jeg. Selv om alle kunstnerne var det. Jeg var en muslim som ble sittende fast mellom krenkelse av islam og kunstnerisk ytringsfrihet.

Kunst = latterliggjøring av det hellige?
Hvis jeg ikke vil latterliggjøre noe som er hellig for andre, begrenser det da min kunst? Burde jeg heller gjøre som FpU- leder Atle Simonsen sier, og lage noe som folk vil kjøpe? Men hvordan kan et maleri av sommerhytta på bestemors vegg invitere til debatt og øke kunsten status i dagens samfunn?
Som muslim kan jeg ikke mobbe og håne. Derfor vil du ikke se meg tegne en karikatur av noens profet, men det betyr ikke at den må begrenses til bestemors bestilling. Noen muslimer vil kanskje se det som paradoksalt å være kunstner og samtidig muslim fordi kunsten provoserer og håner, mens ikke-muslimske kunstnere vil se på det som hemmende å ikke provosere. Men finnes det en mellomting? Kan jeg være kunstner uten å være «Charlie»?

Hvis oppskriften på det å være kunster, er å bryte flest mulig grenser, å håne, og å være imot alt som er av verdier så blir jeg begrenset. Hvis jeg MÅ være «Charlie», så blir jeg begrenset. Det er samfunnets idealer som setter begrensningene, ikke religionen.

Jeg er muslim og kvinne, og religionen min er en drivkraft for min kunst, ikke en begrensning.