Arbeidsinnvandring skaper nye utfordringer for den norske modellen med relativt høye lønninger og gode, sikre arbeidsplasser.
Foto: Flickr

Fattige arbeidsinnvandrere

Regjeringen bør tenke seg nøye om når den nå ønsker å myke opp reglene i arbeidslivet. Den må sørge for at arbeidsinnvandrere ikke får en enda mer utsatt posisjon enn de allerede har.

Utrop nr. 10/2015 (05.03.2015)

Den store arbeidsinnvandringen de siste årene har gitt en del nye utfordringer for norsk arbeidsliv. Langt flere enn før jobber på midlertidige kontrakter og flere useriøse aktører har inntatt markedet, særlig i byggebransjen. Flere organisasjoner er nå bekymret for at mange av de nye arbeidsinnvandrerne faller utenfor systemet eller blir værende i en situasjon med uholdbare lønninger og arbeidsforhold.

Men arbeidsinnvandringen skaper ikke bare problemer på arbeidsmarkedet, den gir seg også utslag i økt fattigdom og sosiale problemer for dem som jobber i usikre deler av arbeidsmarkedet, der en voksende andel arbeidsgivere tenker lite på de ansattes ve og vel.

Erfaring viser at en god del av innvandrerne som kommer for å jobbe, etter hvert slår seg ned i landet. Det gjelder også til en viss grad de «nye» innvandrerne fra EØS-området. I dette nummeret av Utrop skriver vi om ulike organisasjoner som opplever en økt pågang av arbeidsinnvandrere som trenger hjelp (se side 8-9). En del sliter med fattigdom og vanskeligheter med å etablere seg på arbeidsmarkedet. Mange blir utnyttet fordi de har en svak stilling på arbeidsmarkedet.

Forskning både fra Norge og andre europeiske land viser at fattigdommen er betydelig større blant innvandrere enn den innfødte befolkningen. Likevel er det store forskjeller mellom ulike vesteuropeiske land i hvor alvorlig fattigdommen er og hvem den rammer. En nylig studie som tar for seg Storbritannia, Tyskland og Sverige, viser et tilsynelatende paradoks. Det er vanskeligere for innvandrere i Sverige å finne jobb enn de to andre landene. Det er også større forskjell i inntekt mellom innvandrere og innfødte. Likevel er det færre fattige innvandrere i Sverige.

Det er to forklaringer på at det er slik, ifølge forskerne bak studien, som ble publisert i Acta Sociologica nylig (Acta Sociologica 2015, Vol. 58(1)). For det første er andelen kvinner som jobber langt høyere i Sverige enn i de to andre landene. Dette gjelder også innvandrere. Barnefamilier, særlig de mange barn, er fattigst i alle de tre landene, men når begge ektefellene jobber, reduseres fattigdommen – selv om inntekten per hode er lavere enn for dem som er født i landet. For det andre gjør den sterkt omfordelende velferdsstaten at færre familier er fattige og at færre barn vokser opp i fattigdom.

Sverige er nokså åpenbart det av de tre landene i studien som ligner mest på Norge. Forskningen bør gi politikerne viktige signaler. Den modellen vi har i dag med likestilling og velferd, ser ut til å skjerme innvandrere mot de mest negative effektene av ulempene man har som innvandrer på arbeidsmarkedet. Men arbeidsinnvandrere har noen ekstra ulemper. De har ikke rett til gratis norskkurs og har ofte ikke noen annet valg enn å takke ja til arbeid i useriøse bedrifter som utnytter dem. Når de ikke snakker språket og ikke kjenner sine rettigheter, er det lett å havne utenfor.

Utrop mener regjeringen må satse hardere på å integrere arbeidsinnvandrerne i det regulære arbeidsmarkedet. Det må brukes mer ressurser på å informere om rettigheter og plikter og forklare hvordan det norske arbeidsmarkedet fungerer. Når regjeringen nå legger opp til en oppmyking av arbeidsmiljøloven, samt gir signaler om at velferdstjenester og -tilbud, som barnehage og helse, i større grad bør privatiseres, bør regjeringen tenke seg nøye om med hensyn til arbeidsinnvandrernes situasjon. Vi er ikke tjent med å få en ny «underklasse» i Norge som falbyr sine tjenester i et mer uregulert arbeidsmarked. Regjeringen bør også sørge for at det sosiale sikkerhetsnettet vi har i Norge ikke får større hull i maskene enn det som er tilfellet i dag.