Rasismen finnes fremdeles i Norge. Da må det også være lov å snakke om den, mener Fakhra Salimi, leder for MiRA-senteret.
Debatt

Raseriets kraft kan forvandles

ECRI, den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse, har uttrykt sin bekymring over rasisme i Norge i en ny rapport.

Utrop nr. 9/2015 (26.02.2015)

Ifølge rapporten er det betenkelig at innvandrere opplever mye diskriminering på arbeidsmarkedet, i bolig- og helsetilbud og ikke får tilstrekkelig hjelp til å sikre sine rettigheter i Norge.

I det siste har det kommet mange endringer i norsk innvandringspolitikk som innskrenker minoritetenes rettigheter i Norge. For å få familiegjenforening må man ha årlig inntekt på over 300.000 kroner, samt fast jobb og bolig. Diskriminering i arbeidsmarkedet medfører at mange med annerledes navn blir sortert ut i ansettelsesprosessen. Tidligere kunne flyktninger som hadde fått oppholdstillatelse få økonomisk støtte til familiegjenforening. Denne ordningen er nå fjernet og har resultert i mange fortvilte mennesker som ufrivillig er skilt fra sine familier og føler seg re-traumatisert. Regjeringen ønsker også å stramme inn reglene for å få norsk statsborgerskap. Hvis regjeringen får det som den vil, må de som søker statsborgerskap også ta samfunnskunnskapsprøve på norsk. Fram til nå har kandidatene kunnet bruke sitt morsmål eller et annet språk de behersker.

Sprer frykt mot islam
Det snakkes og skrives stadig i norske medier om terrorisme og om muslimske ungdommer som drar til Syria for å delta i krigen. En mor fortalte meg nylig at da sønnen hennes skulle til moskeen, ble hun engstelig. Hun har sluttet å sende jentene sine til moskeen. Det spres frykt og redsel for islam og mot samfunnsborgere med annen hudfarge og kultur blant annet i sosiale medier. Selv om mange med minoritetsbakgrunn opplever rasisme, får de ikke bruke dette begrepet lenger i det offentlige rom. Norske myndigheter mener at det ikke finnes rasisme i Norge, bare diskriminering, og at ved å bruke begrepet «rasisme» skaper vi – minoritetene – avstand mellom oss og etniske nordmenn.

"Drepende raseri"
Vi har mange minoritetsungdommer føler seg overvåket og mistenkeliggjort. De føler seg utrygge og fremmedgjort, og de leter etter tilhørighet. I sin bok ”Drepende raseri” skrev forfatteren Bel Hooks fra USA at det finnes et voldsomt sinne blant svarte amerikanere fordi de opplever rasisme hver eneste dag og i mange forskjellige situasjoner. Om rasismen bekjempes på alle samfunnsområder og svarte mennesker inkluderes på alle samfunnsarenaer, kan dette raseriet, ifølge Hooks, bli en helbredende kilde og en katalysator for positiv endring i samfunnet.

Kritikk fra FN
Det finnes også "drepende raseri" i minoritetsbefolkningen som opplever diskriminering her i Norge. Mange føler at det ofte er majoriteten som legger premissene for inkludering og bestemmer reglene for hvem som hører til og på hvilken måte. Norge er deres hjem, men mange av dem føler seg hjemløse. Det er bra at det internasjonale samfunn overvåker det som skjer med minoriteters rettigheter og – særlig – rasisme i Norge. FNs rasediskrimineringskommisjon har kritisert Norge for ikke å bruke begrepet ”rasisme” når minoriteter faktisk opplever diskriminering på grunn av hudfarge, etnisitet, religion mm. Nå kritiserer ECRI Norge for ikke å gjøre nok for å bekjempe rasisme og for å kriminalisere hatefulle ytringer. For å forebygge raseri og hat må politikere komme på banen. Alle partier må ta ansvar for den politikk de står for, og de må spørre seg selv om denne politikken skaper nærhet eller avstand mellom ulike deler av befolkningen.

Vårt lille land er blitt mangfoldig, og våre ledere har store ambisjoner om å delta i internasjonale eventyr i form av økonomisk og militær ekspansjon. Da er det viktig å ha alle med og bygge tillit i ulike befolkningsgrupper. Først da kan raseriets kraft forvandles til utvikling av samfunnet.

Innlegget opprinnelig publisert på MiRA-senterets hjemmeside. Gjengitt på utrop.no med skribentens tillatelse.