Frankrikes forrige president, Nicolas Sarkozy, uttalte i 2009 at burkaen ikke er velkommen i Frankrike. Året etter ble det heldekkende plagget forbudt i Frankrike. Senere har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen forkynt at forbudet ikke er i strid med menneskerettighetene. Likevel er mange kritiske til forbudet, som gjelder en svært liten gruppe kvinner.
Foto: Wikimedia Commons

Muslimhat er rasisme

Islamofobi er fremmedfrykt som spesielt retter seg mot islam og muslimer. Islamofobi er et voksende samfunnsproblem, selv om mange hevder det motsatte. Men enda verre er rasismen mot muslimer, det vi kan kalle muslimhat. 

Utrop nr. 20/2015 (15.05.2015)

Det er mange faktorer som bidrar til fremmedfrykt (fobi) mot muslimer. Men det eksisterer også en mer ekstrem fordomsfull tenkning som jeg mener ikke hører hjemme under begrepet islamofobi. En fobi er frykt for en spesiell ting, i objektiv og subjektiv forstand. Ekstreme fordommer er derimot ikke bare er en fobi, men også en form for rasisme på lik linje med antisemittisme. Å kalle alle fordommer mot islam og muslimer for islamofobi er en bagatellisering av problemet, selv om islamofobi er et anerkjent begrep. 

Eirik Teisnes Norstrand
Foto: Privat
Konflikter kan gi grobunn for islamofobi og diskriminering. Et godt eksempel kan være Midtøstenkonflikten, som, spesielt i politikken, polariserer og setter grupper opp mot hverandre. Norske mediers dekning av utenriksnyheter fra land med muslimsk majoritet er påvirket av ensidig informasjonstilegning. Når man får informasjon gjennom media fra den muslimske verden, kan den ofte være ensidig og negativt vinklet på krig, terror, undertrykkelse og selvmordsbombing. Denne nyhetsinformasjonen, som kanskje også er den eneste informasjon man får om den muslimske verden, er med på gi en skjev og stereotypisk forståelse av hvordan den muslimske verden er. Siden dette er de nyhetene som kommer fra den muslimske verden, må jo det være det som er normalen, slik er det i alle muslimske land, tenker man kanskje. Har vi mistet evnen til å reflektere over informasjonen vi får gjennom media? Har vi noensinne hatt evnen til å reflektere og være kritiske? Man får ikke ta del i muslimske lands økonominyheter, kulturelle begivenheter, positive samfunnsutvikling, eller det faktum at det finnes utallige grupper og organisasjoner som jobber for rettferdighet og likestilling, også i krigsherjede land. 

Man skjærer alle muslimer over én kam, og hver gang man da møter en muslim, blir man kritisk til denne personen. Man begynner å se muslimer som bor her i Norge som en sikkerhetstrussel og som fremmede innslag i samfunnet. Dette er svært skadelig for samholdet i landet vårt.

Eurabia hos politikerne
Diskriminerende og fordomsfulle argumenter mot islam som man hører om i høyre-ekstreme miljøer, er veldig like de som ble brukt mot jødedommen i begynnelsen på 1900-tallet. Er folk til stadighet nødt til å ha noen å skylde på for samfunnets problemer? Eurabia er også en mulig faktor i islamofobien. Eurabia er et vestlig begrep og omhandler konspirasjonstanken om at verdens muslimer har en skjult agenda for å overta Europa. Det skal begynne i små trekk med innvandring, da spesielt muslimske familier som kan føde mange barn, deretter skal muslimene presse sin kultur inn i majoritetskulturen og etterhvert får de opprettet moskeer og egne organisasjoner. Videre skal de overta politikken og etablere et flertall i de øverste regjerende roller og slik til slutt erklære europeiske stater som muslimske. Det finnes så vidt jeg kan se, ingen forskning som gir holdepunkter for å frykte en slik utvikling i Norge, men det er en tendens til at norske politikere retter Eurabia-anklager mot norske muslimer. Et godt eksempel på dette er utrykket ”snikislamisering”, som går ut på at muslimer i Norge gjennom små skritt innfører islam i alle samfunnets kroker, og at dette innebærer en skjult islamisering av landet. Noen eksempler på snikislamisering kan være at barnehager fjerne bilder av griser, endringer av julefeiringen i offentlige institusjoner, kritikk fra muslimer mot andre kristne og ikke-kristne tradisjoner og at verdier blir utsatt for en kulturendring og utslettet om muslimene får det som de vil. Begrepet snikislamisering er brukt av noen politikere, og jeg mener det viser at Norge har politikere som i dag sitter i regjeringen, som fremmer frykt og fordommer mot muslimer som gruppe. Kultur er ikke, og har aldri vært, statisk, men er kontinuerlig i forandring.

Hva med hijab?
Muslimske klesplagg er blitt oppfattet som en svært provoserende del av det kulturelle mangfoldet. Hijab, slør, og lignende er klesplagg som muslimske kvinner bruker som en del av sin hverdag. Verken mer eller mindre, viktig eller uviktig, det er rett og slett enn naturlig del av hverdagen. Det er ikke noen ondt og det er ikke et symbol på undertrykkelse. Når man snakker om undertrykkelse, la meg komme med et eksempel:

Den 14. juli 2010 fikk den franske nasjonalforsamlingen gjennom et lovforslag som forbød heldekkende slør på offentlige steder. Et brudd på denne loven kan straffes med inntil 150 euro, ved enkelte tilfeller ta et kurs i franskhet. I Frankrike viser det seg at de fleste muslimske kvinnene som går med slike plagg, gjør det av egen fri vilje, slik Mattias Gardell har klar forskning på i sin bok Islamofobi (Gardell, 2011, s. 153). Men dersom myndighetene skulle oppdage at kvinnens ektemann eller andre slektninger har tvunget henne til å gå med heldekkende slør, blir straffen ett års fengsel og 30 000 euro i bot. Dette er bra, for ingen skal tvinge noen til å gå med noe de ikke vil. Det som er interessant med denne loven derimot, er at den har større symbolsk betydning enn den har av praktisk betydning. En undersøkelse utført av den franske innenriksministeren viste at antallet muslimske kvinner som anvendte heldekkende slør var omtrent 1900 personer, det vil si 0.08 prosent av landets muslimske kvinner og 0.003 prosent av landets befolkning som helhet. Jeg ønsker ikke å komme med noe brennende forsvar for niqab, men mener loven fra Frankrike er et eksempel på at symbolpolitikk har fått stor betydning.

Forbud mot muslimske klesplagg har vært diskutert også i Norge og debatten om hijab i skolen er et tema som ofte blir tatt opp. Er det selve hijaben som provoserer, eller det den representerer?

Det som er spesielt, er at man ikke tar opp dette med dem som faktisk bruker hijab. Om man fokuserer på at kvinner faktisk opplever stor frihet ved å bære hijab (Høstmelingen & Simonsen: 2004 s. 196), og hva det representerer for dem, så kanskje nordmenn som misliker plagget får en annen forståelse. Man er nødt til å gi samfunnet innsikt i hva hijaben faktisk betyr for muslimske kvinner. Kanskje vil samfunnet se muslimske kvinner med hijab som frie kvinner og ikke undertrykte. Så langt jeg har sett, har det ikke vært en eneste kvinne med hijab som har fått snakke om i den politiske debatten om hijab. Kanskje vi trenger flere muslimer i den offentlige debatten og at dette kan bidra til holdningsendring?

Islamofobi og rasisme
Rasismen startet med å kategorisere mennesker etter rase, hvor hudfarge og biologisk opphav var sentralt for å kategorisere mennesker etter hvor ”nyttige” de var for et samfunn. Denne typen rasisme kalles biologisk eller klassisk rasisme.

Denne typen rasisme har i dag ingen vitenskapelig støtte og forbindes med noe negativt og gammeldags. I dagens samfunn er rasismemønsteret endret, og rasismen går ut ifra hvilke roller og kulturelle særtrekk man har som mennesker. Religiøst og kulturelt opphav samt etnisitet er komponenter som kan være relevant i den nye, kulturelle rasismen, der fordommer, stereotypier og etnosentrisme brukes for å definere det ukjente.

Nesten alle nordmenn tilhører en minoritetsgruppe på en eller annen måte, avhengig av hvilke kjennetegn vi velger å henge oss opp i. Er du vegetarianer? Sosialist? Innvandringsskeptiker? Ulvehater? Ja, da er du strengt tatt en minoritet i dette landet.

Hvis det eneste vi ser vet et menneske, er at hun er av utenlandsk opprinnelse, kan det i verste fall fengsle henne i minoritetsbåsen for bestandig. Aller viktigst er det at vi som nasjon føler ansvaret om å vise solidaritet med våre medborgere. Om de er nye eller ikke, burde ikke spille noen rolle.