I denne kronikken reflekterer over sitt møte med syriske flyktninger da han var på ferie i Hellas og andre land på Balkan i sommer. På bildet: Flyktninger i Hellas sultestreiker som protest mot dårlige forhold i 2011.

En busstasjon i Aten

Det vi så på en busstasjon i Aten i sommer, ble en tankevekker for meg og min samboer.

Utrop nr. 35/2015 (17.09.2015)

I sommer var vi på en tre ukers ryggsekktur gjennom Balkan. Vi startet i Aten. Det gjorde seks studenter fra Syria også. Men i motsetning til oss var nok ikke disse seks unge guttene på ferie.

Vi så dem med et kart i hånden, med stressende øyne og flakkende blikk. Jeg så de ikke visste hvor de skulle. En av dem ble oppmerksom på at jeg iakttok dem og smilte til meg. Jeg gikk et skritt i deres retning og ble spurt om jeg kunne hjelpe dem litt. De fem andre ble momentant stille. De skulle til Tessaloniki, som er den største byen helt nord i Hellas mot grensen til Makedonia. Han som pratet, spurte hvordan han kom seg dit, og jeg fortalte at de måtte til en større bussstasjon. Hvor var vi fra, spurte han. Jeg sa vi var fra Norge og han snudde seg mot de andre og fortalte dem hvor vi var fra. Så snudde han seg mot meg og fortalte at de var studenter fra Syria. De ga meg et ark med noen adresser på og sa de skulle dit, og pekte på byen i et GPS-utsnitt som var printet ut på arket. Jeg ble akutt vâr deres situasjon og det ble lagt merke til. Han nappet arket ut av hånden min og fortalte meg igjen at de var studenter. Jeg ville ikke stresse dem noe mer, så jeg forklarte dem veien til busstasjonen. De takket og dro av sted, med sekker, soveposer og trøtte øyne.

Jeg tenkte tilbake på dem ofte gjennom turen vår videre. Skulle vi ha hjulpet dem, skulle vi ha leid en syvseter og kjørt dem nordover? Nå når jeg sitter i Oslo og får inn nyhetsmeldinger om flyktningstrøm inn i Makedonia fra gresk side, tenker jeg: Så klart vi skulle hjulpet dem.

Dette ble starten på en reise innover på Balkan, et område som historisk sett har vært preget av krig og konflikter.

Strengt
Albania var fullt av eldre mennesker som mer enn gjerne fortalte om ungdomstiden sin i Albania. Undertrykking, drap, økonomisk elendighet. Albanere er i dag optimistiske med økende turisme og sterkere sivile rettigheter. Vi reiste videre til Makedonia. Med en grenseovergang som var til de grader overvåket. Her kommer ingen inn uten at myndighetene vet hvem du er og hva du skal. Vi skjønte den ikke da, den strenge fremtoningen. Vi skjønner det nå.

Neste land var Kosovo. Et nydelig lite land med en ung befolkning som er full av optimisme og kreativitet. Lett å komme i kontakt med. Vi satt på en hip bar i Pristina. To jenter spør om de kan sette seg ned. De er kosovoalbanere. Vi kommer i snakk med dem og forteller om vår reise og hvor vi skal og har vært. Vi er velkommen til Kosovo, forteller de oss. De forteller om sine drømmer om et godt liv som deres foreldre ikke hadde. De vil ta vare på den drømmen. De vil verdsette den drømmen. De ga oss et inntrykk av hvor takknemlige de er.

Det sprang noen gatebarn rundt oss, de spilte på trommer, solgte brente mandler. De spurte om penger, vi ga dem smil og vennlighet. Det var nok for gatebarna. De tøyset og smilte til oss. En bartender kom ut og ga dem to cola og ba dem sette seg på en mur. De ble lykkelige og gikk og satte seg.

Vi tok imot dem
Bosnia stod for tur. Vi reiste inn med buss og så vakre byer foran oss. Sarajevo er som et pensjonert dart-brett. Det er skuddhull i alle bygninger. De minner alle på krigen for knapt 20 år siden. Mennesker i Sarajevo var uten håp den gang. Velkommen til helvete, pleide de å si. De sier det ikke når lenger. Overalt vises historier fra krigen. Hvordan hele byen var omringet av våpen, som kun hadde et eneste mål, å legge byen i ruiner og ta livet av menneskene. Utstillinger viste oss bilder av hvor forferdelig krigen var for sivilbefolkningen. Mange tusen mennesker ble drept. Mange flyktet. 12 000 bosniere flyktet til Norge. Vi tok imot dem. Vi ga dem mat. Vi ga dem husly. Vi ga dem en fremtid. Vi var menneskelige.

Mine tanker vandret konstant til de seks syriske studentene i Aten. Jeg lurte på om de var trygge, om de var komt seg til Tessaloniki, hadde de mat, hadde de penger, ble de møtt med vennlighet, hva var planen deres?

Jeg tok meg selv i å håpe at de kom seg til Norge. For da kunne jeg møte dem igjen. Da skulle jeg fortalt dem at hit er de velkomne. Her vil ingen prøve å drepe dere. Her vil dere være trygge.

Jeg håper jeg treffer dem igjen.