Foto: Fanney Antonsdottir

Rights sine wrongs

HRS sin tid er forbi. Nå må nye aktører på banen, skriver Majoran Vivekananthan i denne kommentaren. 

Utrop nr. 38/2015 (08.10.2015)

Den kommunale støtten til Human Rights Service (HRS) kuttes i 2016. Diskusjonen om HRS og dens viktigste medarbeidere Hege Storhaug og Rita Karlsen er i gang. Budskapet i kronikken til Kjetil Rolness i Dagbladet 4. oktober er tydelig: Mediene, politikere og samfunnet lytter ikke til henne lengre, og kritikken mot HRS er mobbing. Videre skriver Rolness at Storhaug er "altså en journalist og forfatter (av seks bøker) som i tjue år har kjempet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og kvinneundertrykking. Hun mener muslimske jenter og kvinner skal ha samme rettigheter og friheter som andre." Og Rolness avslutter med en kraftsalve: "Erfaringene fra Sverige er entydige: Sett lokk på debatten, og du skaper en trykkoker. Gjør du Hege Storhaug til busekvinne, får du ikke skremt folk til å oppføre seg pent, du gjør dem bare stillere eller sintere."

Frontfigurer erstattet
Da HRS ble startet opp i 2001, var et par håndfuller muslimske jenter selv aktive i å fronte organisasjonen. Dette var jenter som tidligere var utsatt for tvangsekteskap og som hadde brutt opp. De ønsket å forebygge og hjelpe andre jenter. Da "Janette" stod på Grønland torg under en demonstrasjon, der jeg selv var til stede, ønsket hun å jobbe for likestilling mellom alle kvinner og menn. Men disse innvandrerjentene er gradvis blitt borte fra organisasjonen som frontfigurer. Denne saken fra VG, som ble felt i PFU, fikk nytt liv da Amal Aden anklaget HRS for noe av det samme. Slik har det rullet opp forhold etter forhold som svekket tilliten til HRS.

Shabana Rehman skrev en viktig kronikk i Dagbladet forrige uke som handler om kvinners stemme i offentligheten. Rehman var opprørsk på sin måte i tiden HRS ble opprettet, men mener nå at hun har fått et bredere persektiv på samfunnet. Hun skriver hun: "Vi lever våre liv på heltid, vår levemåte, vår livsstil, alle daglige valg er vitnesbyrd om at kampen mot patriarkatet er tilstede hver dag. Dette er ikke det samme som å stilne. Etter at en generasjon unge menn og kvinner har vokst opp siden vi inntok den norske offentligheten, er langt flere stemmer kommet til. Det er nå tid får å belyse samfunnet fra flere sider. Noe kvinnene hele tiden har gjort og gjør. Kvinnene du mener har stilnet, lever alle et liv det sjåvinistiske og religiøse patriarkatet aldri ønsket oss, men vi lever og overlever disse livene likevel. Og dette har bred støtte i det norske samfunnet. Det finnes ingen feighet. Det har kommet nyanseringer. Nyanseringer kvinnene selv har vært med på å føre inn i debatten fordi de evner å i tillegg å se det norske samfunnet utenfra."

Mindre troverdige nå
Fra å være en organisasjon som skulle kjempe for kvinners rettigheter, har HRS nå i større grad blitt en organisasjon som fremmer islamfiendtlighet. Dette er den største transformasjonen som svekket HRS. Konsekventheten er det som er skremmende. Systematikken i anti-islamisme som skygger for alt annet. Det er synd, for vi trenger en sterk innvandrerkvinneorganisasjon. Den har vi nemlig ikke i dag. Vi trenger dem som kan bidra til holdningsendringer, i tillegg til å jobbe innenfra i de muslmiske miljøene for å få til nye teologiske tolkninger av de hellig skriftene. Men HRS har med tiden blitt en støtteorganisasjon for FrP og mistet andre partiers solidaritet. Nettopp fordi organisasjonen endret karakter. Riktignok gjorde HRS en del journalistisk gravearbeid, men journalistikk og aktivisme går ikke bra sammen. Man kan prøve å drive begge deler samtidig, men det ender som regel med at man blir presset til å droppe det ene eller det andre.

HRS sin tid er forbi. Nå må nye aktører med bakgrunn fra ulike miljøer komme på banen og forene allerede eksisterende krefter og organisasjoner og skape en ny, felles font. Det er ikke lenge til det skjer.