Debatten om Dalen

Hvilken vei går det med Groruddalen? Det kommer an på hvem du spør
Innvandringskritiker, sosiolog og forfatter Halvor Fosli har skrevet bok om nordmenn i Groruddalen. Det ble det bråk av. Men på sikt vil det komme noe godt ut av det. 

Debatten om Groruddalen vender alltid tilbake. Det er en naturlov i norsk offentlighet. Akkurat som debatten om innvandring og islam mer generelt. For det er jo det debatten om Dalen stort sett handler om – innvandring og islam – i hvert fall for oss som ikke bor der selv. 

Slik er det også for Halvor Fosli, som ikke selv er groruddøl. Boka hans, “Fremmed i eget land”, handler om hvor fort Groruddalen har forandret seg og hvilke utfordringer det har skapt for de innfødte, som han kaller dem i boka. Hans metoder og konklusjoner har blitt møtt med kritikk, ikke minst fra den politiske motpolen til miljøet Halvor Fosli tilhører, den innvandringsliberale venstresiden

Kvinner ut mot Fosli
Samtlige av de 20 intervjuobjektene i boka ser store problemer med innvandringen, en del av dem mener til og med de er uoverkommelige. Foslis kritikere har, blant mye annet, påpekt at han ikke har intervjuet noen kvinner i alderen 19-39 år. Og det er nettopp fra kvinner i denne alderen, alle sammen bosatt i Groruddalen, mange av dem oppvokst der, at andre, mer positive historier om det flerkulturelle mangfoldet i Dalen og hvordan det går an å leve med, snarere enn å kjempe mot det, har kommet. 

Så blir spørsmålet: Hvem har rett? Svaret er nok som i de fleste andre debatter. Begge sider har litt rett. Det kan virke kjedelig, men nesten alltid sant. Det er gode grunner til å være nøktern i debatten om Groruddalen (les innvandring og islam). Det samfunnet vi skal skape i fremtiden kommer til å være mangfoldig, enten vi liker det eller ei. Å få en god, saklig debatt er noe av forutsetningen for å lykkes. 

Viktig bok
Tar vi Halvor Foslis bok for det den er, nemlig et innspill fra en person med en klar agenda, blir den lettere å forholde seg til. Personer man ikke vanligvis mistenker for å være innvandringskritikere, som Rune Berglund Steen i Antirasistisk Senter, har beskrevet boka som viktig. Det kan undertegnede skribent si seg enig i. Fosli skriver godt, og han har dokumentert opplevelser og holdninger som er viktig å få fram. Det har også kommet innlegg som bekrefter dette. Men, som sagt, Halvor Fosli er ingen hvem som helst i dette spillet. Han har sitt budskap som han vil ut med. Hans budskap må veies opp mot andre budskap om man skal få et realistisk bilde av utviklingen i Groruddalen, av det flerkulturelle Norge og av islams plass i vårt moderne demokrati. 

Håp for fremtiden
Reaksjonene på Halvor Foslis bok har vist at vi har skribenter og stemmer av mange slag som ønsker å uttale seg om Groruddalen og nyansere bildet. Det gir håp for fremtiden til (debatten om) det flerkulturelle Norge. Det finnes etter hvert også en god del forskning om Dalen, som er verdt å se nærmere på. SSB skriver for eksempel i en fersk rapport om innvandrere og deres etterkommere i Oslos østlige bydeler: “Innvandrerne scorer dårligere enn den øvrige befolkningen på alle dimensjoner innen utdanningssystemet. Det går bedre med dem som er født i Norge med innvandrerforeldre, og på noen områder går det bedre med dem enn med elever uten innvandrerbakgrunn.”

Den nye generasjonen er altså på vei opp og fram, ikke minst etterkommerne fra Groruddalen. Kall dem gjerne de nye innfødte.  

Lenke til illustrasjonsbildet