Hero A/S driver 34 asylmottak. På bildet: Arna mottak i Ytre Arna, som ligger 20 kilometer nord for Bergen.
Foto: B Ystebo

Flyktningprofitørene

Norges største kommersielle drifter av flyktningmottak, Hero-konsernet, mottar nå over 60 millioner kroner i måneden. Hva skjer med disse pengene? Og hvorfor driver ikke det offentlige egne mottak?

Utrop nr. 43/2015 (12.11.2015)

De kommersielle flyktningkonsernene tjener svært gode penger om dagen. Den suverent største aktøren, Hero-konsernet, driftet 35 asylmottak i 2014. Nå vinner dette selskapet de fleste anbud som UDI legger ut. Ifølge Klassekampen (26.10.2015) mottar Hero Norge nå 62.8 millioner kr i måneden. Dette skjer i et «flyktningmarked» der UDI betaler mellom 700 og 1000 kr per natt for midlertidige plasser, og der kontraktene er unntatt offentlighet (se mer om Hero-konsernet nedenfor).

På 1990-tallet huset flyktningmyndighetene selv asylsøkere i Moelven-brakker. Ifølge Jon Grimsby, leder av det ikke-kommersielle mottaket «Flyktningestiftelsen», var dette en løsning de sparte mye penger på. Men da alt ble lagt ut på anbud på 2000-tallet, startet rotteracet, ifølge Grimsby (Klassekampen 26.10.2015).

Elendige forhold på asylmottakene og asylprofitører var tema i Dagsnytt atten 5.10.2015. Sintef-rapporten «Bokvalitet i norske asylmottak», viser til at boforholdene for de fleste asylsøkere er både helseskadelige og hemmer integrering. «Det er helt uvanlig å la kommersielle drifte asylmottak, i land det er naturlig å sammenligne seg med», skriver Sintef-forskerne i rapporten. Kommunale og ideelle aktører har høyest bemanning, og bruker mest av pengene til formålet. De kommersielle bruker minst.

Kunne det vært annerledes?
Kommersialiseringen av flyktning- og asylsektoren er en villet politikk fra 1990-tallet. Den ligner utviklingen innen barnevernet (se «På anbud – konkurranseutsetting og kommersialisering av velferdstjenester for utsatte grupper»), og presset for kommersialisering innen hele den offentlige sektoren.

Denne saken griper inn i kjernen av diskusjonen om styringen av velferdssamfunnet, og formålet med forvaltningen. Når vi i fellesskap bruker skattepenger på flyktningmottak, er det ikke fordi at vi, eller noen andre, skal tjene penger på det. Dette er et behov og et samfunnsoppdrag, ikke en forretningsidé.

Når kommersialiseringen har gått så langt, samtidig med at behovet for midlertidige plasser er så stort som det er nå, vil det på kort sikt være vanskelig å styre i retning av mer offentlig egenregi. Men det bør stå på den politiske dagsordenen både for kommuner som kan bli vertskap for flyktningmottak og for statlig politikk fram mot Stortingsvalget i 2017.

Karin Andersen, stortingspolitiker for SV, har tatt til orde for å sette ned et utvalg som skal se på hvordan en kan lage lovverk mot profitt på velferdstjenestene. Med spesielt fokus på «asylbaronene», ønsker hun nå en opprydding (Dagbladet 19.10.2015, ABC nyheter 19.10.2015). Samtidig oppfordrer hun til å få til en rask bosetting, så snart flyktningenes status er avklart, slik at reell integrering kan starte og kommersiell drift avvikles. Det vil også redusere de offentlige utgiftene i sektoren.

Flere kommuner har drevet asylmottak i kommunal regi. Men fordi UDI har prioritert lav pris i anbudsrundene, har mange kommunale mottak mistet kontrakten til å drive de «statlige» mottakene. Hattfjelldal har valgt å drive i kommunal regi. I Klassekampen (27.10.2015) sier rådmann Skjærvik at «de positive ringvirkningene av å ha asylmottak var større enn de negative». På spørsmål om forskjellene på kommunen og de private svarer han: «Vi har en større bemanning. Vi har heller ingen økonomiske incentiver for driften, slik de private har. For oss handler det om å løse en oppgave for samfunnet.»

I Sandefjord har Arbeiderpartiets Birgit Pettersen nå tatt til orde for at kommunen skal drive flyktningmottak selv fordi «det vil sikre at ressursene uavkortet går til arbeidet med flyktninger», sier hun til Sandefjord Blad 22.10.2015.

Det store folkelige engasjementet i mange kommuner har ført til mye frivillig arbeid med innsamling av klær og andre nødvendigheter. Mange frivillige melder seg også som flyktningkontakt. Dette er viktig og kan bidra til bedre og raskere integrering. Men når flyktningmottakene drives av kommersielle selskaper, så bidrar den frivillige innsatsen til å øke den private profitten fremfor å komme flyktningene til gode som ekstra bidrag utover de offentlige kronene. Det frivillige engasjementet for asylsøkerne må følges helt inn i mottakene, som i dette tilfellet, der det varsles om forholdene ved Norges neststørste mottak, driftet av Hero Norge AS (VG 30.10.2015), og inn i eiernes regnskaper. Bevilgete offentlige midler og frivillig innsats skal gå til å hjelpe flyktningene, ikke til å øke den private profitten.

Hero: Strukturert for profitt
Hero-konsernet ble kjøpt opp av Adolfsen-gruppen i mars 2014. Hero Norge AS, som UDI har kontrakter med, eies av Hero Holding AS, som igjen er eiet av Hero Group AS, som har Hospitality Invest AS som hovedeier. Hospitality Invest AS er også eier av sykehjem, hoteller, rusomsorg, bemanningsutleie med mer. Hovedaksjonærene, brødrene Kristian og Roger Adolfsen fra Andøya, er blant de femti rikeste i Norge og av de største velferdsprofitørene. Direktør Tor Brekke i Hero Norge AS er også direktør i Hero Group AS.

Alle Hero Norge AS sine asylmottak, konsernets «tolketjeneste», «undervisningstjenester» og «arbeidsformidling» har felles regnskap, både i Brønnøysund-registret og i Hero Norges årsrapporter. Dermed er det umulig å vite om midlene i hver enkelt kontrakt Hero Norge AS har med staten, går til formålet, og hvordan konsernet tar ut sin profitt. Det går ikke fram av årsmeldingen om disse andre aktivitetene faktureres det offentlige.

Hero Norge AS hadde i 2014 et resultat på 19 millioner kroner. Selskapets eiere tok ikke «utbytte». Noen aviser har dermed konkludert at Hero Norges eiere har latt overskuddet bli i selskapet. Dette stemmer ikke. For å forstå økonomien i slike konsern, må man se på økonomien i alle selskap som inngår i konsernet.

Dersom vi ser de tre Hero-selskapene under ett, er det Hero Norge AS som har ansatte. Det er disse ansatte som er grunnlaget for konsernets inntjening. De 835 ansatte ved utgangen av 2014 har gitt lønnskostnader på 246 millioner kr. Det utgjør en gjennomsnittlig kostnad for hver ansatt på 294.000, for lønn, arbeidsgiveravgift, sosiale utgifter og pensjon. Dette er svært lave tall, som kan indikere mye deltidsarbeid, lite overtidsbetaling og lave lønninger.

De andre to Hero-selskapene har finansinntekter uten ansatte. Slike inntekter kan blant oppnås ved å etablere lån i selskapet som tjener penger – Hero Norge AS. Renten for slike konserninterne lån er ikke kjent. Finansinntektene i de to andre selskapene var på 169 millioner kr i 2014. Resultatet – overskuddet etter skatt i de tre Hero-selskapene samlet – var på 280 millioner kr i 2014. På disse inntektene er det betalt kun 9,7 millioner kr i skatt, tilsvarende 3,4 prosent. Eiendelene i Hero-selskapene (egenkapital + gjeld) var i 2014 på 546 millioner – opp fra 203 millioner i 2013. I Hero Norge AS gikk eiendelene ned med 31 millioner kroner dette året. Tallene for inntjening på Hero-selskapene er minstebeløp, fordi vi ikke vet hvor mye som har blitt overført til konserneierne og aksjonærene på andre måter.

Lønnsomheten i de tre Hero-selskaper er på henholdsvis 19,9 prosent, 177 prosent, og 58 prosent. Lønnsomhet er et uttrykk for hvor mye overskudd/avkastning et selskap har på sine eiendeler i løpet av året. Lønnsomhet for det private næringslivet totalt i Norge er på 9–11 prosent. Det er dermed langt over middels lønnsomt å være flyktningprofitør.

Helene Bank er spesialrådgiver i Alliansen For Velferdsstaten.   

Innlegget ble først publisert av velferdsstaten.no. Republisert etter avtale.  

Lenke til illustrasjonsbildet.