Ekstremistgrupper er på jakt etter unge som føler lengsel, tristhet, sinne og isolasjon, skriver innsenderen av dette innlegget.
Foto: Sam D/Creative Commons
Debatt

Bryt taushetskulturen vår!

For å bekjempe urettferdighet, ekstremisme og terror må vi ha mot til å heve stemmen, skriver Sophie Essmat. Hun begynte sin kamp allerede i barneskolen.

Utrop nr. 2/2016 (12.01.2016)

Da jeg gikk i fjerde klasse, var jeg den minste jenta i klassen. Jeg sto opp mot en lærer som slo min klassekamerat fordi hun ikke hadde gjort leksene sine. Jeg ble hardt straffet for å protestere mot undertrykkelse og urettferdighet. Prisen jeg betalte, var høy, og jeg ble syk av straffen.

Da min mor fant ut av årsaken til min sykdom, kom hun til meg og la hånden på kinnet mitt og sa en setning som jeg aldri kommer til å glemme: "Når du kjemper mot urettferdighet og undertrykkelse, blir du sliten, trøtt og utmattet. Du kommer til å gråte mye fordi du lider mye, men for å kunne tåle alt dette må du være modig, modig, modig!" 

Tro og håp
Vi vet alle at vi bor i en urettferdig verden hvor vi er vitne til krig, undertrykkelse og terror. Men samtidig har mange av oss, inkludert meg, tro og håp om at selv om veien til en moralsk verden kan synes uendelig lang, vil den til slutt lede til målet. Noen av oss reagerer mot urettferdighet og undertrykkelse, mens andre isolerer seg og synes at det er ikke deres kamp, ikke deres byrde.

Sophie Essmat mener vi må tørre å se undertrykkelsen og urettferdigheten som finnes i verden og konfrontere den.
Foto: Privat


I denne globaliserte, flerkulturelle, høyteknologiske verden er vi stolte av innovasjon, teknologi og kreativitet. Vi elsker underholdning. Vi elsker å fokusere på alle de lyse og glitrende tingene, men jeg tror vi bør tvinge oss til å være oppmerksomme på de mørke og vanskelige tingene også. En vilje til noen ganger å oppholde oss på håpløse steder og være et vitne. For til syvende og sist er verden og samfunnet vi lever i, mørklagt av lidelse, overgrep, fornedrelse, marginalisering og ekskludering. For oss blir det nødvendig å integrere de to sidene, å være mer håpefulle, mer engasjerte, mer dedikerte til de grunnleggende utfordringene ved å leve i en kompleks verden. Og for meg betyr det å bruke tid og energi på å tenke og snakke om urettferdighet, ulikhet, ujevnhet og vanskeligheter, å være en stemme for dem som aldri har hatt en stemme i samfunnet.

Fremtidens dom
Det er ingen utvikling av teknologi og design som kan gjøre oss til hele mennesker før vi legger merke til lidelse, fattigdom, eksklusjon og urettferdighet. Vårt samfunn vil til slutt ikke bli dømt etter vår teknologi, ikke bli dømt etter vår design, vårt intellekt og vår fornuft. Til syvende og sist blir vår sivilisasjon ikke dømt etter hvordan vi behandler de rike, mektige og privilegerte, men etter hvordan vi behandler de fattige, de fordømte og de marginaliserte.

Jeg leste en artikkel om menneskes evolusjonsprosess og utvikling. Det hendige mennesket (homo habilis) overlevde i mer enn to millioner år. Vi i 2015 tilhører den intelligente type av menneskelinjen (homo sapiens) som de siste to hundre tusen år har ødelagt masse, vitenskapen er i tvil om vi kommer til å overleve i to millioner år til.

Sårbarhet og mot
Vi bor i en verden der ekstremister og terrorgrupper ødelegger menneskes liv og sivilisasjon. Vi er i ferd med å miste alle tegn på menneskelighet og sivilissasjon. Hvordan kan vi beskytte barna våre og neste generasjon? Hvordan vaksinere dem mot ekstremisme og terrorgrupper? Ekstremistgrupper er på jakt etter unge som føler lengsel, tristhet, sinne og isolasjon. Ekstremismens tiltrekningskraft handler om menneskelig sårbarhet, menneskelige behov som ikke blir oppfylt, diskriminering, vanskelig barndom, seksuell frustrasjon, skyldfølelse og sist, men ikke minst en mørk ideologi som tilbyr en tilsynelatende utvei og en løsning på alle disse frustrasjonene.

Nå vil jeg spørre alle som leser disse setningene om vi kan være modige alle sammen? Kan vi overvinne terror og ekstremisme ved å bryte vår taushetskultur? Tausheten løser ingen av de problemene vi nå står overfor. Taushet er ikke et svar i kampen mot urettferdighet.