Frisørsalongen kan være et godt sted å meditere. Særlig hvis man slipper å prate.
Foto: Scanstockphoto

Frisøren min

Min filippinske frisør snakker ikke mye norsk eller engelsk, og jeg snakker dessverre ikke filippinsk. Likevel har jeg en ubegrenset tillit til denne kvinnen som én gang i måneden får lov til å tukle med håret mitt.

Utrop nr. 14/2016 (31.03.2016)

I novellen "Min misunnelige frisør" av Lars Saabye Christensen føler hovedpersonen, Bent, en sterk forpliktelse overfor sin frisør, Frank. Forpliktelsen går såpass inn på Bent at han får alvorlige samvittighetskvaler når han vurderer et frisørskifte. Han har en skrekkblandet fryd der han tenker på hva som kan skje om han bytter frisør. Hva om denne nye hippe frisyren åpner nye fantastiske dører? Hva om den trendy frisørsalongen på hjørnet er så mye bedre enn den faste? De har jo så flott interiør!

Zen og kunsten å klippe
Dette er betraktninger jeg aldri kommer til å gjøre om min egen frisørsituasjon. Jeg er lite kresen, ganske konform. Kort sagt et vanemenneske av natur, som sjeldent søker noe nytt. Det er litt riktig det der som Saabye Christensen påpeker. Frisør-kunde-forholdet er et forhold basert på forpliktelse og tillit. Sånn som de aller fleste andre forhold. Jeg er fryktelig fornøyd med hun som klipper håret mitt. Det er en kvinne jeg kommuniserer med kun ved hjelp av håndbevegelser og kroppspråk. Et nikk her og et vift med armen der.

Én gang i måneden trer jeg inn i et nytt univers som krever lite av meg som menneske, en slags zen-tilstand uten muntlig kommunikasjon. Hun som bringer meg inn i dette universet, er frisøren min. En kvinne på 155 cm, med langt brunt stylet hår, lange negler og et vennlig smil. Jeg sier "hello", sprer avstanden mellom tommelfingeren og pekefingeren noen centimeter og setter meg i den røde skinnstolen. Hun nikker og drar fram saksen. Mens en tyrkisk såpeopera vises på TV-skjermen og den samme Enrique Iglesisas-platen Enrique som alltid spilles, dundrer på i bakgrunnen, starter hun å klippe. Min filippinske frisør og jeg har en uskreven kontrakt, der hun kan klippe så mye som hun vil og jeg bare håper på det beste. Blir jeg misfornøyd, satser jeg på at hestehale eller lue er medisin. Hun gjør heldigvis sjeldent noe jeg blir misfornøyd med, og jeg lurer litt på om det kommer av at jeg er lite kravstor. Jeg tenker jo også at man får det man betaler for. Hadde jeg betalt 1300 kroner (som overraskende mange gjør) for en klipp, hadde jeg nok vært mer kresen.

Teit og fordomsfull
Første gang jeg besøkte denne frisørsalongen i Oslo sentrum, ville jeg rett og slett bare ha en vanlig hårklipp. Det jeg fikk, var en opplevelse og en slags prøvelse. Kvinnen fra Asia snakket lite av de språkene jeg kunne, hun snakket utydelig og var litt krass i tonen. Som vanlig salongetikette prøvde jeg meg på litt uskyldig småprat. Jeg spurte henne om hvor hun var fra, hun svarte "Filippine". Prøvde å tenke på alt jeg kunne om Filippinene. Jeg visste at hovedstaden var Manila, at det var et land som bestod av mange små øyer, de hadde tidligere vært okkupert av spanjolene, japanerne og amerikanerne og at de hadde en diktator som het Ferdinand Marcos. Andre fakta om Filippinene kunne jeg dessverre ikke, så jeg prøver meg på (på veldig forenkelt engelsk): "In Norway, filippino girls are babysitters, you a hairdresser". Der ble jeg utrolig teit, fordomsfull og litt dum, for å være helt ærlig. Heldigvis ble hennes dårlige engelsk min redning, og hun svarer med et smil "Yes, hair".

Angst for pinsett
Resten av seansen sitter jeg musestille, skamfull, flau – inntil hun drar fram en pinsett og sier: "Bryn. Very much bryn. Take away some bryn?". I den herlige symbiosen av norsk og engelsk, skjønner jeg at hun er misfornøyd med mine store, litt ufeminine øyenbryn. Jeg hopper i stolen og veiver med armene "no, no, no". En kald frysning går nedover ryggen, min største frykt er en pinsett. Dette visste ikke den velnappede kvinnen, som sannsynligvis trodde at jeg var en sånn ujålete jente som aldri hadde hørt om eller sett en pinsett.

Jeg ble heldigvis fornøyd med klippen, og kom tilbake måneden etterpå. Nå var ting mye enklere, praten var begrenset og det holdt bare å vise ønsket lengde på håret med høyrehånden. Jeg hører på Enrique og tenker på spanske gloser mens hun klipper. Hun vet nå at jeg ikke napper øyenbryn. Hun vet også at jeg ikke er særlig flink med småprat. I blant ser jeg at hun prøver å formulere noe, men dessverre klarer jeg ikke tyde hva hun prøver å si. Jeg nikker og smiler, hører på Enrique. Når hun blir ferdig, viser jeg tommel opp, smiler bredt – "thank you, takk".

Det er deilig å ha en time i måneden der jeg slipper å prate så mye. En time der jeg vet at ting ordner seg bare basert på man forstår hverandre uten et muntlig språk.