Foto: Illustrasjonsfoto/UNHCR/Flickr

Kvinnene vi ikke får høre om

Kvinnene på flukt er fraværende i regjeringens fortelling om gullstoler og godhetsposører.

Utrop nr. 12/2016 (17.03.2016)

Kvinnedagen den 8. mars er en dag for solidaritet med kvinner i Norge og verden over.

Kvinner og barn kjemper nå for livet på vei inn i Europa; til og med innenfor Europas grenser. Mange i Europa skammer seg for måten de blir mottatt på. Vi hører dessverre lite om dette fra regjeringshold i Norge. Det er tid for å spørre:

Hvor er vår regjerings solidaritet med verdens kvinner, med dem som trenger den aller mest?

- Bistandsbudsjettet ble i fjor av vår regjering foreslått kuttet med 4,2 milliarder kroner. UN Women ble for eksempel foreslått kuttet fra 95 til 40 millioner kroner.

- Nå er vår egen regjering mest opptatt av innstramningsforslag- forslag som innebærer brudd på internasjonal lov og som skal hindre asylsøkere, deriblant kvinner på flukt, fra å komme til vårt land.

Derfor har regjeringen snakket mye om blant annet såkalte «ankerbarn», og det kan synes som målet er å skremme opinionen til å tro at dersom ikke innstramningsforslagene vedtas, vil det strømme på med dobbelt så mange som vil komme hit på familiegjenforening. Regjeringen har lagt vekt på antallet enslige mindreårige asylsøkere- og har hevdet at andelen var høyere i 2015 enn året før. Både dette, ankerbarn-teorien og antallet familiegjenforeninger som kan forventes viser seg å være feilinformasjon. Det hevder blant annet SSB og Unicef, ifølge nrk.no og Aftenposten.

Foto: Privat

Kvinnene og barna er fraværende i regjeringens fortelling

Kvinnene og barna, på sin side, har vært fraværende i regjeringens fortelling om det de kaller en «strøm» av asylsøkere. For mens direktør i Bufetat region nord oppdaget sjokkerende uholdbare forhold og mer enn 100 flere barn enn det mottaket selv hadde gitt informasjon om da han i november var på befaring i Vestleiren i Finnmark, skrev statsminister Erna Solberg fire dager tidligere på sin blogg om et høyt antall «enslige menn». Hun hadde da selv vært på omvisning i Vestleiren, og påpekte at det fungerte godt der. Hun var imponert. Kvinnene og barna nevnte hun ikke med ett ord. Hun var formodentlig opptatt av å legitimere egne innstramningsforslag, og barna og kvinnene passet ikke inn i bildet hun ønsket å tegne opp. Hun kan ikke ha sett dem eller de elendige og uholdbare forholdene de levde under, på tross av at UDI har svart Aftenposten at hun fikk full omvisning i alle bygg. Leser man blogginnlegget hennes om besøket, får man rett og slett inntrykk av at det omtrent ikke fantes kvinner og barn der.

Når Erna Solberg forresten omtaler «enslige menn», mener hun egentlig enslige mindreårige? Altså barn? Det er mye lefling med tall om dagen. På Nettavisens Gunnar Stavrums blogg, i et innlegg der han forsvarer Ernas feilinformering av Stortinget, kan man blant annet lese at 23 930 menn kom til Norge i fjor. Han har da telt med alle gutter, helt ned til 0 år. En baby kan vanskelig kalles en mann.

Fokus på kvinnene i flyktningleir- samtidig som regjeringen vil stramme inn på familiegjenforening

Da Erna Solberg imidlertid var på besøk i en flyktningleir i Libanon, hadde hun fokus på kvinnene. Aftenposten gjengir hennes uttalelser om at det var krevende for kvinnene når mennene dro. Hun sa selvfølgelig ikke at dersom disse mennene nå befinner seg i Norge, skal kvinnene ikke innvilges familiegjenforening dersom det er opp til hennes regjering- ikke før etter at mennene har studert eller jobbet i minst fire år etter at de er innvilget asyl. Solidariteten er borte så fort hun befinner seg i Norge. Erna Solberg snakker gjerne om kvinner og barn når hun ser dem i en flyktningleir- men ser hun dem på et mottak i Norge, nevnes de altså ikke med ett ord. Solidariteten er fraværende. Et lite barn kan miste sine mest betydningsfulle år i sin utvikling som menneske på denne måten- på et norsk akuttmottak under uholdbare forhold, eller i en flyktningleir, med en enslig mor til å ta seg av hen.

Vi andre kan ikke glemme kvinnene og barna, på kvinnedagen den 8. mars. Vi må huske på de aller mest sårbare, dem som risikerer livet over Middelhavet. Familiegjenforening kunne vært en løsning for noen av dem, for å slippe den hasardiøse og livsfarlige ferden. Vår regjering ønsker å begrense denne rettigheten, noe Advokatforeningen ifølge nrk.no mener strider mot dommer i den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).

Kommersielle asylmottak gangner verken kvinnene som jobber der eller kvinnene som bor der.

Ankomstsenteret i Finnmark, der Bufetat fant funksjonshemmede barn uten tilgang til dusj og toalett innen rimelig avstand og en høygravid kvinne i et bomberom, drives av Hero. Kommersielle asylmottak gangner verken kvinnene som jobber der, som taper pensjonsmessig på at eieren er en velferdsprofitør, eller kvinner som bor der og som befinner seg i svært sårbare situasjoner. Disse kvinnene bærer gjerne på ryggsekker fulle av traumer og noen ganger samtidig graviditet og omsorgsansvar overfor syke barn. Skulle noen finne på å klage på forholdene, vet vi med stor sannsynlighet allerede hva statsministeren vil si- hun har sagt det før, uten å undersøke sannhetsgehalten i klagene: «De må være litt takknemlige».

Noen tjener faktisk store penger på at det kommer flere asylsøkere til Norge. De er ikke kvinnelige arbeidstakere, og de er ikke kvinnelige asylsøkere.

Vi trenger en regjering som tar ansvar. Som viser at ord som likeverd og likestilling også har en mening i deres rekker. Vi trenger det i dag, nå, på kvinnedagen den 8. mars 2016.

Opprinnelig lagt ut på bloggen til SV-politiker Ivar Johansen. Republisert på utrop.no i anledning den internasjonale kvinnedagen, med Johansens og tekstforfatterens godkjenning.