Hvis palestinske ledere fortsetter å benekte jødenes nasjonale rett, vil konflikten vedvare, skriver Dan Poraz.
Foto: Claudio Castello
Debatt

Historien om en konflikt og dens løsning

Kjernen i Israel-Palestina-konflikten er ikke territoriell, skriver førstesekretæren ved Den israelske ambassaden, Dan Poraz, i dette svaret til Fagforbundet.

Utrop nr. 15/2016 (07.04.2016)

Fagforbundets leder, Mette Nord, skriver i sin kommentar at fagforeningen «mener at både israelere og palestinere har rett til å leve i fred og sikkerhet». Jeg tviler ikke på at Fagforbundet ønsker en fredelig løsning for begge parter. Det er vi enige om. Flertallet på begge sider ønsker fred etter mer enn 100 år med konflikt og lidelser. Løsningen på konflikten, som dessverre per i dag virker fjern, er den samme som gjennom hele dens over 100-årige historie; nemlig to stater for to folk side om side i fred og sikkerhet.

Jeg er uenig med Fagforbundet i at «kjernen i konflikten» er Israels «nær 50 år lange ulovlige okkupasjon av Palestina». Kjernen i konflikten er ikke territoriell.

I 2017 er det 50 år siden 1967-krigen da Israel ble sittende igjen med kontroll over Vestbredden og Gaza-stripen, som inntil da hadde vært okkupert av hhv Jordan og Egypt siden den første arabisk-israelske krigen i 1948-49. Jeg er rimelig sikker på at dette vil bli markert i stor skala der vi vil bli møtt med «50 år siden okkupasjonen» og lignende. Men konfliktens historie i sin helhet blir sjelden diskutert. Det er derfor forståelig at mange sitter med inntrykket av at konflikten nærmest startet i 1967.

I dag hører vi nesten bare om forholdene etter 1967-krigen, og all skyld og ansvar blir ensidig lagt på Israel. Fagforbundet «krever» en løsning med bruk av tiltak som boikott og legger med det til side dialog og oppbygging av tillitt og felles forståelse som er det eneste som kan føre til varig fred. Jeg vil gjerne få presentere et alternativt og mer konstruktivt forslag.

Det som gjør denne over 100-årige konfliktens sørgelige sannhet enda sørgeligere er at løsningen på den er nesten like gammel. I 2017 markeres to viktige hendelser i konfliktens historie.

Neste år er det 100 år siden Balfour-erklæringen som støttet opprettelsen av et nasjonalt hjemland for det jødiske folket i det britiske mandatområdet i Midtøsten. I erklæringen står det at de sivile og religiøse rettighetene til de ikke-jødiske samfunnene ikke skulle lide noen overlast.

Den arabiske verden, inkludert palestina-araberne, nektet å akseptere en jødisk stat i regionen.

I 2017 er det 70 år siden FNs delingsplan (resolusjon 181) ble vedtatt i 1947. Løsningen «to stater for to folk» var allerede i 1937 presentert i Peel-kommisjonens delingsplan. Kommisjonens konklusjon var «"En tilsynelatende uløselig konflikt har oppstått mellom to nasjonale samfunn .... Det er ingen felles interesser mellom dem. Deres nasjonale ambisjoner er uforenlige ... En kombinasjon av de nasjonale aspirasjoner er ikke mulig i en enkelt stat.»

FNs resolusjon i 1947, som gikk inn for to stater for to folk, fikk bred støtte internasjonalt. Men igjen nektet den arabiske verden å støtte denne løsningen og valgte i stedet å gå til krig mot det jødiske samfunnet i mandatområdet.

Kjernen i konflikten er ikke Israels tilstedeværelse og delvise kontroll av Vestbredden. Det er den arabiske verdens motvilje til å akseptere en rettferdig løsning der både jøder og palestinere har hver sin egen stat.

Neste år markeres 100 år for det som er løsningen på konflikten. Hvis palestinske ledere fortsetter å benekte jødenes nasjonale rett, vil konflikten vedvare. Fagforbundet og andre aktører legger all skyld og ansvar på Israel. Det ville være mer konstruktivt å legge press på palestinske ledere til å akseptere den for lengst gitte løsningen.