Lenge har islams "ufeilbarlige" doktriner vært uutfordret. Nå begynner man i det små å stille spørsmål. Resultatet kan bli et bedre vern mot ytterliggående tankegods, deriblant jihadisme, og et åpnere islam, mener kommentarforfatteren.
Foto: Belal Khan/Creative Commons

Vi trenger en ny islamsk fortelling

Etter Paris, Lahore og Brussel kan det oppstå et nytt og mer konstruktivt narrativ blant muslimer, som kan gi langvarige teologiske ettervirkninger. Men det kommer ikke til å skje uten konflikt. 

Utrop nr. 22/2016 (31.05.2016)

En ser det hele tiden, denne dynamikken. Først skjer det et terrorangrep, så kommer fordømmelsene og forklaringene fra de ulike moderate islamske stemmene.

"Vold og terror har ingenting med islam å gjøre."

"Islam er ingen dødskult." (fritt sitert etter Usman Rana)

"Sosiale tapere er de som blir radikalisert." 

Ofte er forklaringene ispedd selvkritikk, men med forbehold. Lunkent anerkjenner man ekstremismens eksistens, politisk og ideologisk. Og tar avstand fra den uhyrlige hendelsen, "som ikke representerer islam". Man er rask med å påpeke eksterne faktorer (som vestlig krigføring i muslimske land, eller post-kolonial arv) som del av årsakskjeden. 

Men noe er i ferd med endre seg. 

I sin Aftenposten-kommentar gir Sofia Nesrine Srour uttrykk for en frustrasjon som jeg mener har vært underkommunisert: At vanlige muslimer har sett seg lei av at religionen blir misbrukt, for å mane fram et offernarrativ og for styrke gruppetilhørigheten. Srour er en av mange muslimer som ikke ønsker å havne i de ultrakonservatives eller islam-haternes båser. 

Hennes artikkel burde bli obligatorisk lesning i samtlige norske redaksjoner. Her sier hun klart at "det holder ikke lenger at vi muslimer står på sidelinjen". Hun etterlyser reell handlekraft mot ekstremismen. 

Srours bidrag er spennende og nyskapende. Hun går til roten av et problem som må løses internt. Lærde har kommet med fordømmelser og fatwaer, men den nødvendige konfrontasjon med de ytterliggående og ultrakonservative kreftene uteblir. Krefter som altfor lenge har trivdes altfor godt og lenge i sin posisjon. Folk som Irsad Manji har prøvd seg i rollen som islamsk Martin Luther, og argumentert for progressive endringer ut ifra teologisk debatt, men uten å lykkes med å overbevise "the silent majority" blant muslimene.

Forandringer kommer
For det er bare med denne berømmelige forandringen innenfra at endringer vil skje. Kristendommen var selv en gang i tiden en bakstreversk religion, med et overhode (pave) som var ufeilbarlig, og hvor moderne vitenskap ikke ble bare avfeid, men også straffet som "helligbrøde" og brudd med den gjeldende orden. Europa var i mørkets tidsalder.

Så kom kritikken utenfra, som inspirerte endringer innenfra. Opplysningstiden kom, og med den humanismens virkelige gjennombrudd. Ut av denne intellektuelle tradisjonen sprang etter hvert det liberale demokratiet slik vi kjenner i dag. Nye tenkere som Adam Smith, som ikke satte Gud i førersetet, ga de etablerte gamle strukturene et alternativ. Og derav måtte endringene komme, før eller siden.

Islams komplikasjon
Når det gjelder islam, vil dette kunne bli mer komplisert. Islam er ikke like sterk strukturert som f. eks. katolisismen, men doktrinen og kravene til hva som er en "god muslim" kan ofte være sterkere implementert. Lærde og andre religiøse ledere kommer med strenge regler for hva man skal spise, og hvordan man skal behandle det andre kjønn og mye annet. Sanksjonene for ikke å følge reglene kan i enkelte land i verste fall være henrettelse (f. eks. for konvertering til andre religioner eller frafall)

Ved å tviholde på faste og "ufeilbarlige" strukturer, uten mulighet til å komme med tvil, skepsis eller rasjonell kritikk, har man fått en fastgrodd ukultur, som på sitt verste har gitt oss ultrakonservatismen, som videre har banet veien for ekstremismen og voldsjihadismen. Kvinnefiendtlig, patriarkalsk, anti-demokratisk, totalitær, hierarkisk og reaksjonær. Fellestrekkene med fascismen og med det aller mørkeste tankegodset avlet frem i det kristne Europa er slående.

Samtidig hjelper det heller ikke at den kritikken som har kommet mot islam utenfra, ofte ikke har stammet fra Adam Smith-typer, men fra mer lumske karakterer med andre hensikter enn kritisk dialog. Det må også tas med i betraktningen.

Er de unge redningen?
Tiden er uansett knapp. En kan ikke lenger snakke om moderate kontra konservative kontra ekstreme. Nå handler det om å redde religionen islam fra å forfalle til et bakstreversk og obskurantisk prosjekt. En islamsk renovasjon er sårt tiltrengt for å bekjempe hatretorikken, konspirasjonsteoriene, ekstremismen og fundamentalismen som preger altfor store deler av den i dag. Det vil gagne både muslimer og ikke-muslimer.

Ungdommene som bor i Vesten, og som vender ryggen til det negative, til radikalismen, til islamismen, til den politiske utnyttelsen av religiøs identitet og til offernarrativet, er forhåpentligvis starten på noe større. 

Hjelp utenfra? Ja takk. Men resten, det må komme innenfra.