Rita Karlsen i HRS kommenterte dommen uten å ha lest dommen.
Foto: Utrop

HRS mener mye om avsagte dommer – uten å ta seg bryet med å faktisk lese dem

Å konkludere om utfallet av ankesaker, forutsetter ifølge HRS verken fagkompetanse eller konkret kjennskap til detaljene i saken. Men isteden har HRS gjort det til en vane å kommentere utelukkende på grunnlag av den informasjonen de får tak i gjennom media. Det skriver bloggeren Doremus Schafer i en artikkel.

Utrop nr. 02/2018 (11.01.2018)

Den siste tiden har Human Rights Service regelmessig valgt å skrive artikler om politietterforskninger og rettssaker (typisk sedelighets- eller voldssaker) der innvandrere eller asylsøkere er involvert.

Man kan diskutere om denne typen krimdekning fortjener så stort fokus fra en organisasjon som HRS – men om de nå mener at dette er et vesentlig og relevant tema for dem å dekke, så burde det i det minste være en åpenbar forutsetning at man gjør et minimum av innsats for å sette seg inn i sakens fakta. Om man ikke kontakter sakens aktører direkte, burde det i hvert fall være et grunnleggende premiss at man tar seg bryet med å lese selve dommen – noe som burde være trivielt å etterleve, all den tid det normalt ikke vil koste mer enn å f.eks sende en epost-henvendelse til den aktuelle domstolen og be om få oversendt dommen.

Å konkludere om utfallet av ankesaker, forutsetter ifølge HRS verken fagkompetanse eller konkret kjennskap til detaljene i saken. Men isteden har HRS gjort det til en vane å kommentere utelukkende på grunnlag av den informasjonen de får tak i gjennom media. Noen ganger fremgår det indirekte ut fra måten de drøfter saken at de umulig kan lest selve dommen – andre ganger innrømmer de det helt uttrykkelig og uten blygsel, som når Rita Karlsen omtaler dommen fra Oslo tingrett der statens bruk av aldersvurderinger av fem afghanere ble kjent ugyldig, og klager over at «ut fra VGs fremleggelse av saken er det alt annet enn enkelt å forstå hva som er rettens begrunnelse«. Deretter innrømmer hun at

Siden jeg ikke er jurist, og heller ikke har tilgang på dommen, er det ikke godt å si hva som ligger i «uriktig rettsanvendelse, feil faktum, og uriktig bevisvurdering». Ei heller er det forståelig hva som menes med at det er «innhentet aldersundersøkelser uten at det var rettslig grunnlag for dette»

Men hun lar ikke denne manglende forståelsen hindre henne i å ufortrødent slå fast allerede i overskriften at «Statens tap om alderstesting blir neppe stående«.

Selv i en sak som definitivt ligger i kjerneområdet for HRS’ virksomhet (ettersom den endelige avgjørelsen vil kunne få stor betydning for fremtidig praktisering av norsk asylpolitikk), velger de altså å ikke løfte en finger for å skaffe til veie selve dommen (langt mindre faktisk rådføre seg med noen juridisk fagperson om innholdet) – men synser gjerne om hva andre rettsinstanser vil komme til å mene om argumenter som hun ikke vet hva er.

Veldig «interessant» – men tydeligvis uinteressant å undersøke begrunnelsen
Spørsmålet om alderstesting dukket opp igjen i HRS’ neste artikkel i sjangeren, når Karlsen senere i desember skrev om tre unge (eks-)asylsøkere som ble dømt for å ha gruppevoldtatt en kvinne på Kongsberg i fjor sommer (og hvor ankesaken skulle behandles nå i desember).

I tillegg til å referere at alle tre ble funnet skyldige og dømt til mellom fire og seks års fengsel, trekker Karlsen særlig frem det hun omtaler som «en overraskende avgjørelse» fra tingrettens side:

Men det kom også frem noe annet interessant i domsavgjørelsen. En av de dømte (han som fikk fem års fengsel) hadde fått innvilget opphold i Norge som mindreårig, såkalt enslig mindreårig asylsøker. Påtalemyndigheten mente imidlertid at han er over 18 år – og fikk støtte av domstolen. Hva som ligger til grunn for denne beslutningen fremkommer ikke. Hans advokat, Mette-Julie Sundby, sa da også at hennes klient vil anke spørsmålet om straffeutmåling og aldersvurdering.

Karlsen spekulerer også om hvordan lagmannsretten vil konkludere på dette punktet:

Og vel så interessant, ikke minst sett i lys av dommen i Oslo tingrett om tvilen ved alderstesting (som staten heldigvis har anket til Høyesterett): hvordan vil lagmannsretten stille seg til at domstolen hevder at en av de dømte er over 18 år – til tross for at UDI har anslått han til å være mindreårig? Når denne personen fikk opphold som mindreårige, sier ikke mediene noe om.

Det viser seg imidlertid at når Karlsen skriver at «Hva som ligger til grunn for [beslutningen om at tiltalte var over 18] fremkommer ikke«, så mener hun bare at dette ikke fremkommer i NRKs oppslag om dommen som hun baserer seg på. I den faktiske dommen bruker tingretten tvert imot nesten halvannen side bare på å drøfte bevissituasjonen omkring tiltales alder og argumentere for konklusjonen om at han var over 18.

Her fremgår det blant annet at UDI aldri gjennomførte noen medisinsk aldersundersøkelse da han søkte om asyl, men bare la til grunn den datoen som fremkom av identitetspapirene han hadde med seg, som de mente at var sannsynlig.

I vedtaket skriver man at «UDI vurderte det til at det ikke skulle bli tatt noen aldersundersøkelse av deg da resultatet ikke vil få noen betydning for utfallet av saken din, og en aldersundersøkelse vil heller ikke kunne gi et nøyaktig svar om din alder» – altså tilsynelatende en vurdering om at når han faktisk hadde fremlagt dokumenter på at han var under 18, ville en aldersundersøkelse (med de usikkerheter som UDI erkjenner at den er beheftet med) ikke være tilstrekkelig til å komme til en annen konklusjon.

(Man kan også spekulere – selv om det ikke står noe konkret om dette i UDIs vedtak – om de valgte denne løsningen delvis fordi han kom fra Syria og dermed hadde et beskyttelsesbehov som ga ham rett til asyl enten han var over eller under 18 – slik at det bare ville være unødig bruk av tid og ressurser å gjennomføre en aldersundersøkelse som uansett ikke ville påvirke avgjørelsen om å innvilge asyl.)

Derimot ble det foretatt en slik undersøkelse etter at han ble siktet for voldtekten, ettersom det nå ville kunne ha stor betydning for straffeutmålingen om han var over eller under 18. Denne undersøkelsen konkluderte med at han var over 18 – og var gjenstand for diskusjon i retten, der en av de fremste kritikerne av denne undersøkelsesmetoden vitnet og mente at dette ikke kunne sies sikkert ut fra de medisinske resultatene. Og ut fra dette (samt annen faglig dokumentasjon og tidligere rettsavgjørelser i lignende saker), konkluderte tingretten med at de (min uth.) «finner [] ikke å kunne tillegge aldersundersøkelsen særlig stor vekt«. Når man likevel kom til at tiltalte var over 18, var det på bakgrunn av andre konkrete momenter i saken, som talte for at den faktiske alderen hans var over 18.

(Forøvrig: I ankesaken som ble avsluttet nå i desember, hadde man fremskaffet nye opplysninger som underbygget autentisiteten til tiltaltes ID-dokumenter – og selv om påtalemyndigheten fortsatt trakk denne fødselsdatoen i tvil, så konkluderte også aktor denne gangen med at denne tiltalte mest sannsynlig hadde vært under 18 år på gjerningstidspunktet slik han selv hevdet. Retten kom til samme konklusjon og dømte ham som mindreårig, slik at straffen ble redusert til tre og et halvt års fengsel, hvorav to år betinget.)

I utgangspunktet er det forsåvidt legitimt av HRS å trekke det frem som «overraskende» at tingretten kom til motsatt aldersvurdering av UDI, til tross for at de i utgangspunktet hadde tilgang til de samme vesentlige opplysninger, og at beviskravet er strengere for å konkludere med overårighet i en straffesak enn i en asylsak (selv om dette, som sagt, kan ha sammenheng med at UDI anså spørsmålet om over/under 18 som lite relevant for deres saksbehandling når han uansett hadde krav på asyl). Men når man interesserer seg for dette punktet, skulle man tro at man også ville være interessert i å undersøke (og formidle til leserne) hvorfor dette skjedde – ikke bare fortelle at det skjedde noe interessant, men at de ikke aner hvorfor eller hvordan.

Og det blir i hvert fall helt forfeilet når Karlsen kobler dette til den løpende debatten om UDIs bruk av medisinske aldervurderinger, og impliserer (stikk i strid med det som uttrykkelig skrives i dommen) at denne dommen står i motstrid til den nylige avgjørelsen om temaet fra Oslo tingrett.

Det er også misvisende når Karlsen snakker om at denne tiltalte «hadde fått innvilget opphold i Norge som mindreårig, såkalt enslig mindreårig asylsøker«. Teknisk sett er det selvsagt korrekt, ettersom han fikk opphold og ble registert med en alder under 18 – men han fikk ikke opphold fordi han var mindreårig, men fordi han hadde et beskyttelsesbehov som kvalifiserte til asyl uavhengig av hans eksakte alder.

Og det er i hvert fall på grensen til det aktivt villedende når Karlsen skriver at «Hva som ligger til grunn for denne beslutningen [om overårighet] fremkommer ikke«, når hun tilsynelatende refererer tilbake til «domsavgjørelsen» som hun nevner i starten av samme avsnitt, men egentlig bare mener at NRKs artikkel ikke gir noen detaljer om dette punktet.

Lenger nede skriver hun i hvert fall uttrykkelig (min uth.) at «Når denne personen fikk opphold som mindreårig, sier ikke mediene noe om» – men nok en gang er dette noe hun enkelt kunne funnet ut av ved å lese dommen.

Klipp-og-lim fra «MSM» tilfører debatten relativt lite
Det er selvsagt fristende (og noe mange av oss, meg selv inkludert, har gjort) å bare slenge ut noen kjappe kommentarer på Facebook eller på egen blogg på bakgrunn av medienes omtale av en sak, uten å gå rundene med å sette seg mer detaljert inn i saken.

Men når en organisasjon får 600.000 kroner pr. hode i årlig statsstøtte for å «sikre samfunnet kunnskap om alle sider ved integreringsprosessen« (og tydeligvis mener at omtale av denne type enkeltrettssaker inngår i dette mandatet), så bør man i høyeste grad kunne forvente at man går litt grundigere til verks enn å bare synse i vei basert på overfladisk kunnskap om fakta. Det er litt vanskelig å se at man tilfører den offentlige debatten spesielt mye ved å bare lage rene sitatsaker der man klipper-og-limer direkte fra andre medier, og bare slenger på en håndfull subjektive kommentarer basert på spinkelt og mangelfullt faktagrunnlag. (Klipp-og-lim-praksisen gjør også artikkelen litt rotete på andre måter, som når Karlsen skriver at den tredje dømte «tok betenkningstid for eventuell anke» – og så, bare to setninger senere, forteller at han «anket dommen før han kort tid etter trakk anken«.)

Dette burde vært en grunnleggende journalistisk forutsetning uansett hvor presis forståelsen deres viser seg å være – og blir selvsagt ytterligere graverende når det (som i dette tilfellet) fører til at man utelater enkelt tilgjengelige faktum som er høyst relevante for analysen av saken.

Og i tillegg til at det burde være en selvfølge på generelt grunnlag at man forsøker å supplere informasjonsgrunnlaget ved å gå til primærkildene, blir HRS’ praksis om det motsatte ekstra påfallende i lys av deres gjentatte tirader om hvor upålitelige og lite troverdige «mainstream media» er. Det blir særdeles lite konsekvent når man i det ene øyeblikket forfekter at «MSM» stadig spiller fallitt hva gjelder kildekritikk og redelighet – og i neste øyeblikk skriver lange utlegninger basert utelukkende på medias gjengivelse, selv om det hadde krevd minimalt med innsats å gå til primærkilden.

Forøvrig om utvisning
Ellers reagerer Karlsen også på at «Personlig er jeg av den vurdering at samtlige i tillegg burde vært utvist fra Norge med varig innreiseforbud» og skriver med referanse til ankesaken at «Det er i alle fall lov å håpe at straffene skjerpes: Utvisning.» Selv om det ikke sies helt uttrykkelig, er den soleklare implikasjonen at hun håpet/håper at retten bør fatte slikt utvisningsvedtak i forbindelse med straffesaken.

Realiteten (som man skulle anta at HRS er fullt klar over, gitt deres langvarige fokus på innvandrings- og asylpolitikk) er imidlertid at det er forvaltningen (altså UDI og UNE) som må fatte slikt utvisningsvedtak (og at det bare behandles av domstolene dersom den utviste selv påklager vedtaket dit). Dersom slik utvisning vedtas på bakgrunn av begått alvorlig kriminalitet, vil dette normalt først gjøres etter at det foreligger rettskraftig dom – så det er ingen grunn til å stusse over at det ikke har skjedd foreløpig i denne saken. (Og forøvrig: Om man skulle starte denne prosessen tidligere, så vil det uansett neppe berøre straffesaken eller nevnes i dommen, så i og for seg er det fullt mulig at det er en utvisningsprosess på gang allerede uten at det har kommet HRS for øre.)

En annen ting er at dersom disse personene har blitt innvilget opphold pga. krig/forfølgelse i hjemlandet (slik i hvert fall den ene tiltalte hadde blitt, trolig også de to andre), så vil de uansett ikke kunne utvises, uansett om de har begått alvorlig kriminalitet. (Dette generelle prinsippet burde være velkjent ifm. Mullah Krekar, som jo fortsatt ikke er sendt ut av landet selv om han ikke bare er straffedømt i Norge, men attpåtil anses som en vedvarende fare for rikets sikkerhet.)

I Krekars tilfelle har man i hvert fall fratatt ham hans flyktningstatus, slik at man har kunnet fatte et utvisningsvedtak som man venter på at skal kunne effektueres.. Men i tilfellene med disse personene vil man i utgangspunktet ikke kunne tilbakekalle deres flyktningstatus så lenge hjemlandet er i en krigstilstand som de ikke kan sendes tilbake til, og er dermed også avskåret fra å kunne vedta utvisning. Inntil disse forholdene i hjemlandet endrer seg, vil konsekvensene av en slik dom istedenfor normalt være at den straffedømte må bli værende på midlertidig oppholdstillatelse og ikke får dem omgjort til permanent på det vanlige tidspunktet – slik at man kan igangsette en utvisningsprosess på et eller annet tidspunkt i fremtiden.

Så kan Karlsen selvsagt mene at man burde endre denne praksisen og utvise folk også til krigssoner dersom de har begått grov kriminalitet – men da burde hun i hvert fall presisere at dette forutsetter en grunnleggende endring av lovverket (og sannsynligvis vil gå på tvers av opptil flere internasjonale konvensjoner som Norge har forpliktet seg til), og ikke implisere at det er domstolen/påtalemyndigheten som har forsømt seg ved å ikke vedta dette i denne saken.

Takk til advokat Anders Ervin Solberg for bakgrunnsinformasjon.

Opprinelig publisert på Doremus Schafer sin blogg, republisert med tillatelse.