Det er ikke kult å være kusinepuler. Men skal vi forby alt v ikke liker, spør innleggsforfatteren.
Foto: Privat

Problemet er ikke at søskenbarn gifter seg, men at de puler

Hvis man er vokst opp og sosialisert inn i en kultur og et samfunn hvor man skal ha minst mulig kontakt med det motsatte kjønn enn sine slektninger, så vil ens søskenbarn og tremenninger være de unge menneskene man omgås med, blir kjent med og kanskje også får romantiske følelser for. 

Utrop nr. 10/2018 (08.03.2018)

Han har hatt sex med kusina si, sier en guttegjeng og ler. Mannen de ler av gjemmer beskjemmet ansiktet sitt bak hendene. Vi som tv-seere sitter og ler med. Denne scenen er fra Big Bang Theory, en amerikansk situasjonskomedie. Det sier klart og tydelig at det ikke er kult å være kusinepuler. Og nå har også politikerne fattet interessen for en praksis som eksisterer i mange kulturer, over hele kloden, deriblant Norge.

Riktignok er ekteskap mellom søskenbarn en praksis som hører fortiden til i Norge. I en folketelling i

Forbud er ingen løsning, skriver Assad Nasir (bildet) i dette innlegget.
Foto: Privat
1891 ble gifte kvinner i Norge spurt om deres ektemenn også var deres tremenninger eller nærere beslektede. Omtrent syv prosent av respondentene svarte ja på spørsmålet. Men dette er over hundre år siden og lite relevant i dag, i alle fall som annet enn et historisk faktum. I samme artikkel på forskning.no, blir det hevdet at søskenbarnekteskap som fenomen nærmest opphørte mange steder i USA og Europa rundt 1950-tallet. Det er vel ikke urimelig å anta at kjernefamiliens fremvekst hadde noe med dette å gjøre. Men med globalisering, og derav innvandring, er søskenbarnekteskap igjen et problem i Norge. Eller er det det egentlig?

I januar foreslo tankesmien Agenda et forbud mot søskenbarnekteskap med både et medisinsk argument og et sosialt argument. De neste dagene tronet det sosiale argumentet, nemlig at et forbud ville være fint i kampen mot tvangsekteskap, så å si alle nyhetsdesker i landet. Men hvis man har det minste forståelse for saksfeltet, innser man at argumentet faller før det har fått noen bein å stå på. De som utøver vold mot unge menn og kvinner ved å tvangsgifte dem, lar seg ikke stoppe ved aldersbestemmelser, ikke ved økte inntektskrav, og ikke fordi Stortinget vedtar nye paragrafer i den norske ekteskapslovgivningen. Slike tiltak er innvandringsregulerende og ikke stort annet. Såpass ærlige må vi kunne være. Med andre ord var et av hovedargumentene fra Agenda, som Arbeiderpartiet etter hvert adopterte, rettet mot en bestemt del av befolkningen; innvandrerne, muslimene eller mørkhudede (?). Det var litt uklart hvem, så det ble litt opp til leserne å avgjøre hvem et slikt forbud ville passe best for. Uansett tjente det sitt formål, nemlig å vise at Arbeiderpartiet også kunne være harde i klypa.

Siden har Arbeiderpartiet med sin nye innvandringspolitiske talsperson, Masud Gharahkhani, deltatt i strenghetskonkurransen med Fremskrittspartiet. Muligens for å vinne tilbake noen velgere som ser ut til å ha forvunnet inn i sorte hull i ytre rom et sted.

Så, bortsett fra å være en sak man for det første lett kan bruke for å framprovosere kvalmebrekninger hos den gjengse nordmann, og for det andre enda lettere kan bruke for å appellere til den mer brunere siden hos noen nordmenn, hva er problemet med søskenbarnekteskap? Hvis man tenker etter tror jeg ikke det er ekteskapet i seg selv som er problematisk. To personer gifter seg, de er tilfeldigvis søskenbarn, det er mest sannsynlig frivillig og for alt vi vet er det et kjærlighetsekteskap. Hvis man er vokst opp og sosialisert inn i en kultur og et samfunn hvor man skal ha minst mulig kontakt med det motsatte kjønn enn sine slektninger, så vil ens søskenbarn og tremenninger være de unge menneskene man omgås med, blir kjent med og kanskje også får romantiske følelser for. Du forelsker deg ikke, eller i alle fall sjeldent i en du aldri har truffet før.

La oss nå si at vi innfører et forbud mot søskenbarnekteskap. Tror norske politikere virkelig at vi da vil få slutt på søskenbarnekteskap? Vi kan ta dette tankeeksperimentet et skritt videre, og jeg vil bruke pakistanere som eksempel, mest fordi det er den gruppen jeg kjenner best. I følge tall utarbeidet av Camilla Stoltenberg, til hennes doktorgradsavhandling (1998), var omtrent halvparten av pakistanske ektepar som fikk barn i Norge, søskenbarn. Nå er disse tallene gamle, og jeg har ikke klart å finne fram nyere tall, men basert på det jeg kjenner til av ekteskapspraksiser blant norsk-pakistanere i dag, er søskensbarnekteskap ikke særlig utbredt. Men de fleste norsk-pakistanere er også muslimer. Og en norsk muslim kan gifte seg med en annen norsk muslim uten at den norske staten trenger å være en del av ligningen. Det kommer kanskje overraskende på noen, men den norske staten har ikke monopol på å smi folk i hymens lenker. Med andre ord kan Stortinget vedta at søskenbarn ikke har lov til å gifte seg med hverandre, i juridisk forstand, men som muslimer kan to personer som er søskenbarn gifte seg i moralsk forstand, i muslimsk tradisjon, og bli ansett som legitime ektemaker i alle aspekter av religionen. Seksuell omgang mellom disse to individene vil være legitimert, og eventuell avkom som resultat av den seksuelle omgangen vil også være legitimert. De som i dette tilfelle vil bli sittende igjen med skjegget i postkassa, vil være våre politikere.

Og det bringer meg til essensen i forbudsspørsmålet her. Når man foreslår forbud mot søskenbarnekteskap, er det ikke selve ekteskapet man vil til livs, men at søskenbarn puler og får unger. Heldigvis for oss er våre politikere og samfunnsdebattanter fortsatt anstendige nok til at de ikke foreslår puleforbud eller tvangskastrering. Det har, i tillegg til å være moralsk forkastelig, noen historiske undertoner de aller fleste ikke vil ha heftet ved seg. Og et enda større heldigvis for oss, finnes det i dag en stor variasjon å velge blant av prevensjonsmidler. Med andre ord, man kan pule så mye man har lyst til, selv om man er søskenbarn, uten å være fylt av angst for eventuelle konsekvenser.

Til slutt står vi igjen med det medisinske argumentet. Når to personer i nær slekt, for eksempel søskenbarn, får barn sammen, er det ifølge Folkehelseinstituttet doblet risiko for medfødte misdannelser. Dette kommer fram av en rapport Folkehelseinstituttet publiserte i 2007. Men det er også helseskadelig for et ufødt barn at den vordende mor drikker alkohol eller bruker tobakk. Så vidt jeg vet er ikke det forbudt ved lov, selv om vi moralsk fordømmer slik atferd på det sterkeste. Jeg liker å tro at jeg er liberaler, og selv om jeg har vært inne på forbudstanken, for det er en tidvis tilfredsstillende intellektuell snarvei å skulle skrike opp om forbud mot alt vi ikke liker, har jeg falt ned på at et forbud mot søskenbarnekteskap ikke vil være til annen nytte enn kortsiktig politisk vinning for de som sårt trenger å vise handlekraft.

I stedet bør vi mye heller bruke tid og krefter på å opplyse folk om risikoene ved å få barn med en fetter eller kusine, og vi bør mye heller dele ut prevensjonsmidler i stedet for å skrive ut forbudsparagrafer.

Opprinnelig publisert på forfatterens blogg, republisert med tillatelse.