Hijab – rett eller plikt?

Muslimske innvandrere som bor i ikke-muslimske land, blir som regel mer knyttet til sin religion, skriver Gülay Kutal.

Det har foregått en hijab-diskusjon i Norge i den senere tid. Vi har vært vitne til en het diskusjon som handlet mest om uttrykksfrihet, religionsfrihet, modernitet, minoriteter, islam og kvinnesyn. De som forsvarte kvinnenes krav til å bære hijab gjorde det enten ved å anse dette som en menneskerett i sammenheng med uttrykksfrihet, eller som retten til å utøve religion. De som kritiserte hijab eller kvinnenes krav om å gå med hijab, baserte sin kritikk på forskjellige grunner: «Hijab er en måte å undertrykke og diskriminere kvinnene på» så ut til å være det mest brukte argumentet. Hijab ble ifølge dette synet påbudt av religionen for at kvinner ikke skulle vekke erotisk begjær hos menn. På denne måten ble kvinnene gjort ansvarlige for mennenes handlinger, noe som er typisk kvinneundertrykkende, ble det sagt. Når det gjelder spørsmålet om hvorfor noen kvinner insisterte i å bære hijab, møtte man den åpenbare forklaringen: «fordi islam påbyr det».

Om kvinnene frivillig valgte å følge Koranens påbud eller om de var tvunget til det, ble også tatt opp. Man var i høyeste grad skeptisk til at noen frivillig kunne velge å «begrense seg» på den måten. At familien eller det nærmeste miljøet presset jentene til å gå med hijab, var noe de fleste kunne være enige i. Noen koblet i tillegg fenomenet til islamistiske bevegelser. Ifølge denne forklaringen som ofte ikke ble ytret åpent, var kvinnene blitt et ledd i politisk islams spill for å ødelegge Vesten og alle verdier Vesten står for. Politisk islams skjulte agenda var å vinne over den ikke-islamske verden og etablere en Guds stat.

Noen muslimske lærde betrakter ikke hijab som et diskuterbart tema og betrakter kvinnenes dekning av hår ned til brystene som påkrevd for Koranen skal være tydelig på dette punktet:«30. Si til de troende menn, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme. Dette er mer sømmelig for dem. Gud er velunderrettet om det de foretar seg.31. Og si til de troende kvinner, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn» (Koranen vers 24) Majoriteten av muslimer mener allikevel at å dekke håret ikke er nødvendig og at diskresjon trenger ikke å bli «oversatt» til visse klestyper. Noen er tilhengere av en middelvei og mener at instruksjonene i de hellige tekstene er tvetydige, og at kravet til diskresjon i klesveien varierer individuelt og avhengig av situasjon. Kvinnene til profeten Muhammad var påkrevd å dekke sine ansikt; ingen skulle tenke på dem som sexobjekt, fordi de var «Mødrene til Troende»; men dette kravet kan ikke forlenges til andre kvinner, mener de.

Bruk av hodeplagg og typen av hodeplagg varierer fra et muslimsk land til et annet, fra et sted til et annet i samme land, fra et strøk til et annet i samme sted, fra et familiemedlem til et annet og til slutt innenfor en kvinnes levetid. Økonomisk tilstand og utdanning kan også skape variasjoner i bruken innenfor samme land, sted, strøk eller familie. Disse variasjoner gjelder den «tradisjonelle» bruken av hijab: når man er født i et land, i et miljø hvor man har en naturlig tilknytning til islam. I flere muslimske land kan det være slik at hijab ikke er påbudt, men fortsatt likevel kan brukes i det private rom, som for øvrig oppfattes slik at det å gå på gaten eller spise på restaurant er del av dette private rommet. I slike land blir en jentes fremtidige religiøse og sosiale tilhørighet mer eller mindre bestemt av foreldrenes forhold til religion. Er man født i en familie hvor moren dekker håret, er sannsynligheten ganske stor for at datteren også kommer til å gjøre det. En muslimsk jentes valg av å bruke hodeplagg i en alder av 13-14 (som vanligvis er alderen der en jente bør begynne å dekke håret sitt) er like lite reelt som en kristen jentes valg om hun skal konfirmeres i kirken eller ikke. Samtidig gir et sekulært samfunn og en sekulær stat jenter muligheten til å ikke bære hijab hvis de vil. I det sekulær-muslimske landet Tyrkia har den verdslige tradisjonen siden dannelsen av den tyrkiske republikken i 1923 vært så sterk at de fleste kvinner i Tyrkia går uten å dekke håret. De som gjør det av tradisjonelle grunner vil man heller ikke se så mye til ute i arbeid. I disse delene av samfunnet har kvinner vært mindre utdannet og mindre arbeidsaktive enn menn bortsett fra i landbruket. Kvinneundertrykkelse, slik det blir oppfattet i et moderne perspektiv, har altså funnet sted til tross for statsgarantert likhet i samfunnet.

Jeg antar at flertallet av de muslimske innvandrerkvinnene som nå bor i Norge, og som dekker seg, hadde gjort det uansett om de hadde bodd i Tyrkia eller Pakistan. Når det gjelder små jenter som går med hodeplagg i barneskolen er jeg mer usikker. Samtidig er det en stor gruppe med eldre jenter fra forskjellige muslimske land som velger å gå med hijab, og dette er et relativt nytt fenomen. Samme fenomenet ser vi blant annet i Tyrkia. I det sekulære Tyrkia, hvor det ikke er tillatt å bruke hijab på universiteter og offentlige arbeidssteder og rettssaler, finnes det altså et stort antall jenter som vil gjøre det meste av det som andre, «moderne» tyrkiske jenter gjør (å ta utdanning, å kjøre bil, å jobbe). Men de vil gjøre dette med sitt hijab. La oss se nærmere på dette for det er her det «uforståelige» skjer.

Min konklusjon er at hijab ikke lenger er et klart tegn på kvinneundertrykkelse, og hijab kan ikke alltid sies å bli påtvunget kvinner: Det finnes kvinner som bruker hijab fordi dette er helt naturlig for dem. Det finnes også kvinner som går med hijab som helst ikke ville ha gjort det. Og det er også kvinner (særlig unge jenter) som mer bevisst velger å gå med hijab, som frivillig bruker et stigma. De representerer en prosess hvor et stigma er omformet til et emblem på stolthet. Tilbake til den norske debatten: Hva skal vi gjøre? «Vi» som stat skal verken påby å ikke gå med hijab eller forby å gå med hijab. Det er en rett å gå med hijab og en rett å argumentere mot det. En kamp om dette må utspille seg i det sivile samfunn. Staten skal heller konfrontere de faktiske problemene som minoritetene og samfunnet generelt møter: manglende integrasjon, problemer i utdanningssystemet, diskriminering i bolig og arbeidsmarkedet, kulturell ekskludering og kjønnsbasert diskriminering. Samfunnet må også innstille seg på å spille en aktiv og kanskje uvant rolle i å forebygge og løse disse problemene. «Vi» som samfunn må mene at hijab er en rett, må mene at hijab er kvinneundertrykkelse, må gjerne mene at den skjuler en farlig politisk agenda, men «vi» som samfunn må utvide diskusjonsfeltet ved å høre på alternative røster som kanskje kan vekke oss og ryste våre etablerte verdier for å oppnå noe bedre.

(Dette er en forkortet versjon av radioforedraget som ble holdt i NRK P2-Akademiet)