Multietnisk ungdom endrer på språket

-Ungdomsklubb -Har du noe forslag på hvordan jeg kunne ha spist, og/eller hva jeg kunne ha spist for å slukke sulten? -Jeg er homofil og er forelska i en som ikke er det: Hva bør jeg gjøre?
Ungdom i Oslo øst etablerer identitet og gruppetilhørighet ved å snakke annerledes.

Språkforsker Toril Opsahl har kartlagt karakteristiske grammatiske trekk i osloungdommenes språkbruk, og har i tillegg sett på hvilke funksjoner ord som ”wolla” og ”helt ærlig” har i ungdomssamtaler, skriver forskning.no.

Flere av trekkene hun finner, kan knyttes til framveksten av det som kalles multietnolekt.

– Et av de fremste trekkene ved språkbruken blant ungdommer i multietniske miljøer i Oslo er bruddet på V2-regelen – at verbet alltid skal komme som nummer to i en setning, sier hun.

Opsahl forteller at begrepet multietnolekt første gang ble beskrevet rundt tusenårsskiftet. I norsk sammenheng har man også snakket om kebabnorsk.

Brukes av alle
 
I tillegg til bruddet på V2-regelen kjennetegnes alle skandinaviske multietnolektene av at de klinger litt stakkato, at intetkjønn ofte blir hankjønn og at lånord fra innvandrerspråk blir brukt hyppig.

– Både ungdommer med og uten minoritetsbakgrunn kan være brukere av multietnisk ungdomsspråk, og de fleste kan veksle mellom denne og mer tradisjonelle varianter av majoritetsspråket, alt ettersom situasjon, sier Opsahl.

Språkendring bare seg imellom

Opsahl har først og fremst sett på hvilke språklige trekk vi finner i samtaler mellom ungdommer i multietniske miljøer, men på spørsmål om hvorfor disse trekkene blir brukt, antyder hun noen årsaker:

– En del tradisjonelle språkforskjeller mellom øst og vest er i ferd med å viskes ut, og multietnolektiske trekk kan sies å ta over som et nytt uttrykk for østkanttilhørighet. I tillegg gir flere av ungdommene uttrykk for at bruken av disse trekkene signaliserer ”tøffhet” og det å være gatesmarte.

– Foreløpig har ikke forskerne fått god nok tilgang til ungdomsgruppene til å vite med sikkerhet. De snakker rett og slett ikke på den måten når forskerne er til stede, sier stipendiat Toril Opsahl.