Gir livet i gave til sin beste venn

Miriam Nabunya (33) og Abdirahman Mohammed Ibrahim (36) ble venner 2007 og 10 år senere ble livet reddet av vennskapet.
Foto: Cathrine Kildal/Stiftelsen Organdonasjon
Da Abdi trengte en ny nyre for å overleve, var ikke Miriam i tvil om hva hun ville gjøre.
Avatar

Latest posts by Marthe Jensen (see all)

At Miriam Nabunya (33) satte seg i frisørstolen hos akkurat Abdirahman Mohammed Ibrahim (36) en sommerdag i 2007 tror ikke venneparet var tilfeldig. Frisørbesøket skulle nemlig lede til et nært vennskap, og en livsviktig avgjørelse over 10 år senere.

– Det var ment allerede da at vi skulle være i hverandres liv. Gud vil at det skal gå bra for oss, sier Miriam og smiler varmt til Abdirahman, oftest kalt Abdi, på andre siden av kafebordet. Det er en solfylt lørdag formiddag på Grønland og de to bestevennene er som alltid glade for å treffes.

Noe var galt

Da Miriam og Abdi møttes for første gang hadde Abdi nylig realisert drømmen om å åpne sin egen frisørsalong på Grønland og trivdes godt med sin nye tilværelse. Men i 2015 begynte han å ane at ikke alt var som det skulle.

– Jeg følte meg uvel og gikk veldig ofte på do. Noen ganger måtte jeg stå opp for å tisse fem til seks ganger i løpet av en natt. Jeg gikk til fastlegen som fant ut at det var proteiner i urinen min.

Han ble sendt videre til spesialister på Ullevål, men det skulle ta lang tid før legene fant ut nøyaktig hva som var galt. Regelmessige kontroller viste at nyrekapasiteten raskt ble dårligere. Allerede etter et halvt år var den halvert.

– Jeg fikk beskjed om at jeg måtte begynne på dialyse for å overleve.

Det betyr at han flere timer i uka må sitte koblet til en maskin på sykehuset som fjerner avfallsstoffer fra blodet. En jobb nyrene gjør hos friske mennesker.

Skjulte sykdommen

Abdi opplevde at livet ble snudd på hodet, men sa likevel ikke et ord til dem rundt seg. Utad var han den samme glade fyren som han alltid har vært, men egentlig var han bekymret og nedstemt.

– Jeg er oppvokst i en kultur der man ikke snakker om sykdom. Jeg var en sånn type som syntes det var veldig vanskelig å vise svakhet, forklarer han.

Miriam begynte å ane at noe ikke var som det skulle da Abdi gikk mye ned i vekt på kort tid.

De møttes som vanlig på Espresso House på Majorstua, da Abdi fortalte at han hadde nyresvikt og at han måtte ha en nyretransplantasjon for å overleve.

– Vi er begge entreprenører og vant til å snakke om våre daglige utfordringer. Så min første reaksjon var: Her har vi et problem, hva kan jeg gjøre for å hjelpe? husker Miriam.

Blandede reaksjoner

I første omgang måtte Miriam gjennom tre måneder med tester for å se om de var en match. Når man melder seg for å bli donor tester legene alltid om nyren vil passe den nyresykes kropp. Om dette viser positive resultater, blir donoren testet for å se at nyrene og andre organer i kroppen fungerer slik de skal. Dette er viktig for å være sikker på at det er liten risiko for donor å gi bort en nyre.

Miriam kan ikke få skrytt nok av hjelpen hun har fått på nyreavdelingen på Ullevål sykehus.

– Legene, sykepleierne og sosionomen gir meg den informasjonen og støtten jeg trenger. De er veldig opptatt av jeg skal klare meg både økonomisk og helsemessig.

Reaksjonene fra venner og familie har vært blandet.

– Flere nære venner har sagt at de aldri ville gjort det.  Noen synes jeg tar for lett på det, eller tror jeg ikke vet hva jeg har sagt ja til. Men jeg kan ikke stoppe å leve som normalt fordi dette skal skje, forklarer Miriam.

Venneparet er åpne om historien sin i håp om å kunne inspirere andre til å snakke om organdonasjon og sykdom. Og til å tørre å ta et valg om å hjelpe.

– Folk er redde fordi de mangler kunnskap. De tenker at det er farlig, at helsevesenet ikke vet hva de gjør, eller at det koster penger. Men folk må vite at det er veldig trygt. Alt du trenger å gjøre er å bestemme deg for å prøve, så får du hjelp til resten. Jeg har aldri vært så lykkelig for å betale skatt som i møte med landets nyrespesialister, sier Miriam.

Livet på vent

I over fire år har Abdi følt at livet har stått på vent. I tillegg til at dialysen er en belastning for kroppen, har pasienter med kronisk nyresykdom høy risiko for å få hjerneslag eller hjerteinfarkt.

– Opphopning av avfallsstoffer i blodet gjør at jeg plutselig kan få hjertestans på gaten. Etter operasjonen kan jeg leve som normalt. Jobbe hver dag, reise når jeg vil, spise det jeg vil, sier Abdi. Han er glad for at han tilslutt turte å være åpen om sykdommen og håper å kunne inspirere andre til å gjøre det samme.

– Det er mange som trenger ny nyre. Jeg håper at flere tør å være åpne og si at de trenger hjelp. Jeg har fått en ny sjanse i livet. Men jeg kjenner også på mye ansvar, både for Miriam og meg, sier han alvorlig.

– Omtrent åtte av ti som venter på et nytt organ, behøver en nyre. Ved utgangen av juni i år sto 378 mennesker på venteliste for en ny nyre, sier Aleksander Sekowski, informasjonssjef i Stiftelsen Organdonasjon.

Ventelisten for nyre og andre organer stiger jevnt og trutt, og er nesten doblet på ti år.

– Dette henger blant annet sammen med en aldrende befolkning, at transplantasjonsmedisinen gir bedre og flere et behandlingstilbud, og at færre dør på en måte som gjør organdonasjon mulig, forklarer han.

Perfekt match

Litt under en tredjedel av alle nyretransplantasjoner i Norge er fra levende giver. Resten er fra avdød. For den nyresyke er det en fordel at nyren kommer fra en levende donor. Da kommer nyrefunksjonen raskere i gang etter transplantasjonen og nyren har lengre levetid.

For å kunne donere en nyre må man være i slekt eller ha en nær relasjon. Det vanligste er å få nyre fra et annet familiemedlem. At Miriam og Abdi var en så bra match, overrasket både dem selv og legene.

­– Jeg snakket med en jente på sykehuset som fortalte at de hadde testet tre generasjoner i hennes slekt uten å finne en match. Og så har du oss som er fra Uganda og Somalia, som har flyttet til Sverige og Norge, og som møttes tilfeldig i en frisørsalong på Grønland, sier Miriam.

– Ja, det er rart å tenke tilbake på den dagen hun stakk innom. Da var jeg frisk. Hadde jeg visst hva som ventet skulle hun fått hårklippen gratis, sier Abdi og ler.

FAKTA OM ORGANDONASJON

Hva gjør jeg hvis jeg vil donere mine organer etter min død?

Informer dine nærmeste om at du sier ja til organdonasjon. Det er de som skal bekrefte din vilje til legene. Du kan i tillegg fylle ut Donorkort™ som en bekreftelse på at dine pårørende er informert. Donorkort™ finnes som papirkort, mobil-app eller i kjernejournalen din på helsenorge.no.

Kan jeg gi en nyre mens jeg lever?

Ja, men kun til familie, slekt eller nær venn.

Er det noen sykdommer eller medisiner som kan hindre donasjon?

Alle kan si ja til organdonasjon, uansett sykdom, medisinbruk eller helsetilstand. Det er legene på sykehuset som vurderer om donasjon blir mulig.

Er det noen aldergrense for å bli organdonor?

Ingen er for gammel eller ung til å si ja til organdonasjon. Det er behov for organer til alle aldersgrupper. Er du under 16 år, er det dine foreldre/foresatte som må bekrefte din vilje.

Blir det vanlig begravelse etter en organdonasjon?

Ja, men begravelsen kan bli forsinket med inntil 24 timer.

Vil den avdøde se annerledes ut etter organdonasjon?

Nei. Uttak av organer foregår på nesten samme måte som en vanlig operasjon. Kirurgene behandler den avdøde med respekt, og sørger for at den bærer minst mulig preg av operasjonen. Den avdøde blir stelt som ved alle andre dødsfall. Etter donasjonen vil de pårørende få anledning til å ta farvel på vanlig måte.

Har etnisitet, nasjonalitet, eller utenlandsopphold noe å si for om jeg kan bli donor?

Nei. Ingen av disse har noe å si i spørsmålet om organdonasjon.

Hvordan stiller religionene seg til organdonasjon?

De store verdensreligionene er positive til organdonasjon, eller tillater det med visse forbehold. Mange religioner anser det som et utrykk for nestekjærlighet. Noen har ingen retningslinjer, og lar det være opp til den enkelte.

Les mer på organdonasjon.no