Integreringspolitikk intet nytt fenomen

Høyreradikalismen og diskrimineringen som hindrer integrering har ofte utgangspunkt i majoritetsbefolkningens frykt for å tape egen identitet, hevder lederen i Head of the Policy Research Centre, Dalwar Hussain.
Foto: Claudio Castello
Norsk integreringspolitikk får blandet karakter i MIPEX-rapporten (Migrant Integration Policy Index). Britisk integreringstalsperson sier Norge kan være fornøyd med innsatsen, og samtidig ha et historisk blikk på integreringsarbeidet. 

Ledende i i politisk deltagelse for minoriteter, labert når det gjelder anti-diskrimineringslovgivning, statsborgerskapsutdeling og familiegjenforening. Årets utgave av MIPEX-rapporten (Migrant Integration Policy Index) plasserer Norge på en sjuendeplass, bak land som Sverige, Portugal og Canada, men bedre enn Tyskland, Storbritannia, Danmark og Frankrike når det gjelder en sammenlagt vurdering av den totale integreringspolitikk.
Rapporten publiseres av Migration Policy Group og British Council i samarbeid med en rekke lokale partnere i alle land som deltar i studien. I Norge er det Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM) som har bidratt med datainnsamlingen.
Gjennomføringen viktigst
Ifølge rådgiver i KIM-sekretariatet, Steven Meglitsch, kan likevel resultatene ikke gi det hele og fulle inntrykk.
– Land som Latvia, som er helt nederst på statistikken, har ikke kunnet få i gang noen av tiltakene på grunn av stram statsbudsjett. Noen ganger må man se bak tallene, og innse at det viktigste ikke er hva som står svart på hvitt. Det er den konkrete politiske gjennomføringen og om tiltakene kommer folk til gode eller ikke som betyr noe, hevdet Meglitsch under rapportlanseringen på Royal Christiania Hotel.
Flerkultur ikke nytt

Tilstede var også Dilwar Hussain, leder i Leicester-baserte Head of the Policy Research Centre. Ifølge han er ikke spørsmål om inkludering, integrering, statsborgerskap og flerkultur noe nytt fenomen.

– Hvem er vi; hva betyr å være nordmann, brite eller franskmann? Vi har debattert dette helt siden idéene om nasjonalstatene oppsto på 1800-tallet, lenge før 9/11 og all debatten om islamisme og ekstremisme. 
Han mener de siste års oppsving for høyreradikalismen i Europa skyldes frykt for tap av egen identitet hos majoritetsbefolkningen i de europeiske landene.

– Likevel unnskylder dette på ingen måte språkbruken og politikken som vi har sett hittil i mange land. Integrering handler om å møte folk på halvveien og ønske nykommerne velkommen inn i arbeidsliv, politikk og andre samfunnsarenaer. Å sette hindre i denne prosessen, f. eks ved å diskriminere vil føre til at folk ikke føler seg hjemme i sitt nye hjemland. Å skape annenrangsborgere minsker helt klart lojaliteten.

Nasjonalitet er flyktig

På spørsmål fra Utrop om hvor britisk han følte seg, uttalte Leicester-mannen med asiatiske røtter “100 prosent, men samtidig på min egen måte”.

Konkrete politiske tiltak er viktigere enn tall og rapportresultater, sier rådgiver i KIM, Steven Meglitsch.
Foto : Claudio Castello

– Identitet handler ikke bare om hudfarge, trosretning eller opprinnelse, det kan også handle om kjønn, matvaner, bosted og utdanning; hva du er produkt av rett og slett.

Hussain mener helt klart at nasjonalitet og etnisitet er flyktig og ikke en fast størrelse.

– Europa har vært gjenstand for ulike folkevandringer fra langt tilbake i historien. Germanske stammer og vikinger slo seg ned i England for mange århundreder siden, slik indere og pakistanere gjør nå. Når vi snakker om integrering og inkludering må vi alltids ha blanding av nasjonalitet og etnistet i mente, påpekte Hussain.