Foto: Claudio Castello
Er likestillingspolitikken til hinder for kvinnefrigjøringen? Og hvorfor har kvinnebegrepet forsvunnet i 2013? Spørsmålene forfatter og kvinnesaksforkjemper Torild Skard, SV-leder Audun Lysbakken og hans partikollega Gulay Kutal (lengst til høyre på bildet) tok for seg skapte grubling og refleksjon på Litteraturhuset.
Folk hørte særlig godt etter når SVs Oslo SVs representant i bystyret og medlem av kultur- og utdanningskomitéen tok talerstolen. Kutal, som har tyrkisk bakgrunn, snakket om at minoritetskvinner “måtte føre flere kamper på en gang”.
– I tillegg til kampen for sekstimers arbeidsdag og andre tilkjempede sosiale goder så må man som minoritetskvinne kjempe mot ulike former for kulturell diskriminering, og sosiale normer innad i miljøene. Kvinnebevegelsen må være flinkere til å ha et bredere perspektiv, poengterte hun.
Slaktet treårsregelen
Kutal ga også treårsregelen det glatte lag, og mener denne hindrer mange minoritetskvinner fra å integrere seg i det norske samfunnet.
– Ved å ikke la familiegjenforente koner få oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag før tre år har gått så er man overlatt til en situasjon man ikke har kontroll over.
Æresdrapsproblematikken og vold i nære relasjoner trakk hun også frem relevante.
– Jeg vet at man har noen ganger en tendens til overdramatisere æresdrap. Grunnen til at man har et fokus på det er fordi det finnes og det skjer, selv om det er ytterst sjeldent i Norge.
Utdanning er nøkkelen
For henne er likevel kampen mot kvinners analfabetisme det aller viktigste.
– Hvert år så kommer det tusen mennesker til dette landet som er analfabete. Over halvparten av disse er kvinner i vosken eller godt voksen alder. Vi må ta tak i dette, fordi det handler om selvrespekt for kvinnen. Tenk selv hvordan kvinnene opplever å være foreldre, og ikke kunne hjelpe barna sine med leksene.
Formynderrolle ikke ønskelig
Ifølge Skard (lengst til venstre) kan det ofte være vanskelig å jobbe ned på et bestemt gruppenivå når det er snakk om store temaer som likestilling og feminisme.
– Grunnet forskjeller i blant annet kultur og utdanningsnivå så må de norske kvinnene som jobber med kvinnesak passe seg for ikke å havne i en formynderrolle. Jeg skjønner derfor hvorfor mange ikke ønsker å blande kultur og innvandringaspektet som del av kvinnekampen.
Skard velger selv å ha en klar definisjon i dette tilfellet.
– Vi må snakke om dette på en mer allmenn måte, og se på dette som alle kvinners rettighetskamp, forklarte hun.
