– Usunt å lene seg til fastlåst tro

Shabana Rehmans mullaløft var et eksempel på en romantisk-drastisk handling, mener Morgenbladets kommentator Lena Lindgren
Over halvparten av ungdom med innvandrerbakgrunn søker svar fra religionen når de skal ta vanskelige valg i livet. Det viser en undersøkelse gjort av Utrop. Shabana Rehman Gaarder mener en slik holdning kan være usunn.

“Religionen er det jeg oftest støtter meg til når jeg skal ta vanskelige valg i livet.” Over 50 prosent av ungdom med innvandrerbakgrunn er enige i påstanden. Det kommer frem i fersk undersøkelse gjort av Utrop.

243 ungdom i alderen 15-24 år deltok i undersøkelsen, og alle hadde minoritetsbakgrunn. Deltakerne måtte ha minst én forelder fra Asia, Øst-Europa, Latin-Amerika eller Afrika, eller selv være født i ett av disse områdene. 

86 av 243 ungdom med innvandrerbakgrunn er helt enige i at de søker svar i religionen når de skal ta vanskelige valg i livet. 44 deltakere svarte at de stort sett er enige i påstanden.

Over 50 prosent av deltakerne i undersøkelse gjort av Utrop er enige i at de støtter seg til religion når de skal ta vanskelige valg i livet. Deltakerne er ungdom i aldersgruppen 15-24 år og er født i utlandet, eller har minst en foreldrer som er født i utlandet.
Foto : Graf fra undersøkelsen "Forholdet til storsamfunnet"

De som begrenser individets frihet, må skjønne at frihet ikke er det samme som å være uten etiske retningslinjer eller samvittighet.

Rehman Gaarder, norsk-pakistansk performancekunster, standup-komiker, dramatiker og spaltist, mener det er usunt å lene seg til en fastlåst ideologi eller tro uten å ha rom for kritisk tenkning.

Hun anbefaler ungdommen å ha et åpent sinn, fordi hun mener det er naturlig.

– Du kan ha et åpent sinn selv om du er religiøs. Å være slave for organisert religion kan være direkte destruktivt, hevder hun.

Islam-konvertitten Yousef Bartho Assidiq er enig i at man ikke bør lene seg utelukkende på religion når man skal ta viktige valg i livet.

– Jeg mener det er urealistisk å tro at man kan finne alle svarene i religion. Noen ganger må man bryte ut av tradisjonelle rammer for å komme videre. Alle må finne sin egen vei i livet, men for mange kan det å leve etter religion være god hjelp på veien, sier han. 

Har åpent sinn
Rett før Assidiq skulle konverterte til islam, sto han overfor et stort valg.

– Jeg visste at familien min kom til å være skeptiske og reagere kraftig. Men så stilte jeg meg spørsmålet: “Hvem skal jeg leve livet mitt for?”.

Han mener dermed at det er ganske naturlig å lene seg mot et livssyn når man står overfor store valg i livet.

– Grunnen kan være at det gir oss trygghet å ha noe kjent og vant å støtte seg til. En annen grunn kan kanskje være en indre frykt for at valgene man tar ikke vil bli forstått eller støttet av storsamfunnet, forklarer han.

– Vi må bruke alle de ulike verktøyene vi har tatt til oss igjennom livet og reflektere over de store valgene vi blir konfrontert med med et åpent sinn, sier han.

Kritiserer begrenset frihet
Rehman Gaarder mener man må ha en kritisk holdning til alt som begrenser frihet.

– Det er modig å være seg selv og stå for friheten sin uansett om det skulle bryte med religion og kultur. Det er tøft i seg selv å måtte stå alene. Enhver må finne sitt felleskap, og det må en stå helt fritt til å kunne gjøre, sier hun.

Komikeren viker ikke tilbake med å utfordre fundamentale religiøse og kulturelle leveregler på scenen og gjennom sine tekster.

– Det er ikke rettferdig at et individ skal stå alene med dette. Alle som jobber med opplysningsarbeid, enten det er medier, staten, eller ens eget miljø, mener jeg må legge forholdene til rette for at tabuer brytes og individet får støtte, sier hun.

– Hva hvis man møter motstand som begrenser friheten til å ta selvstendige valg?

– De som begrenser individets frihet, må skjønne at frihet ikke er det samme som å være uten etiske retningslinjer eller samvittighet. Man kan nemlig være et etisk bevisst menneske selv om man ikke tror på noen religion, understreker Rehman Gaarder.

Hun har møtt kritikk og ros både for hennes kritikk og for metodene hun bruker.

– Man skal kunne kritisere hva man vil. Og man må tåle at metodene man bruker også blir kritisert. Grensen for metoder man bruker og reaksjonene man må tåle å motta, går ved vold, sier hun.