Etterlyser ny praksis om kristne iranske konvertitter

På lanseringen av rapporten "Tro, håp og forfølgelse" var en ansatt fra advokatfirmaet Wiersholm til stede (t.v.) sammen med blant annet kommunikasjonsdirektør i UNE, Bjørn Lyster, Tor Berger Jørgensen i Bispemøtet og Jon Ole Martinsen, seniorrådgiver i NOAS
Foto: Hanna Skotheim
Fersk rapport vil belyser behandlingen av konvertittsaker og ønsker med sin dokumentasjon å unngå retur av iranske kristne konvertitter med reelt beskyttelsesbehov tilbake til forfølgelse og taushet. 

”Jeg er iransk kristen konvertitt og har bodd i Norge i mange år. Jeg fikk asylsøknaden min godkjent ettersom det var svært farlig for meg å returnere til Iran. En bekjent av meg, også iransk konvertitt, ble ikke trodd. Saksbehandlerne mente vedkommende ikke ville bli utsatt for fare ved retur til Iran, og søknaden ble ikke godkjent. Tilbake i Iran ble vedkommende utsatt for tortur med en gang”.

Historien ble fortalt under lanseringen av rapporten ”Tro, håp og forfølgelse” 26. september. Rapporten tar for seg spørsmålet: ”Har kristne konvertitter fra Iran behov for beskyttelse?” og er utarbeidet av Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) i samarbeid med Den norske kirke med Bispemøtet, samt Mellomkirkelig råd, Norges Kristne Råd og Stefanusalliansen. Rapporten er en oppdatert og utvidet versjon av ”Tro, håp og forfølgelse”, utgitt av NOAS i 2014.

– Den nye rapporten er av en annen dimensjon og inneholder en teologisk og kirkelig vurdering, som manglet i den forrige rapporten. Dette er et godt materiale som sier hvordan det er å være kristen konvertitt i Norge.

Vårt håp er at praksisen i Norge justeres.

Det forteller Tor Berger Jørgensen, biskop emeritus og representant for Bispemøtet i Den norske kirke. Han er en av de som har vært med i arbeidsgruppen som har utarbeidet rapporten. Med seg på laget har han blant annet hatt seniorrådgiver i NOAS Jon Ole Martinsen. Arbeidsgruppen har vurdert rapporten dithen at den gir viktige og velbegrunnede innspill til en tryggere og mer kvalifisert behandling av konvertittsaker.

”Vårt håp er at rapporten blir brukt aktivt og at praksisen i Norge justeres slik at den samsvarer med våre internasjonale forpliktelser og at vi ikke returnerer mennesker med reelt beskyttelsesbehov tilbake til forfølgelse og taushet”, står det i rapportens forord.

For hva er egentlig hovedproblemet med praksisen i Norge slik den er i dag, ifølge arbeidsgruppen? Noe av det som tas opp, er hvordan troverdighetsvurderingen av søkeren utføres, uenigheten med tanke på hvor stor risikoen for konvertitter er i Iran, og uenigheten om hvorvidt kristne konvertitter pålegges å være diskré med sin tro ved retur for å unngå forfølgelse.

Trosidentitet
Hvordan kan man vite at asylsøkeren som er iransk konvertitt, snakker sant? Hvordan kan man vite at vedkommende risikerer forfølgelse ved retur til hjemlandet?

– Det er ekstremt vanskelig å finne ut hvilken trosutøvelse søkeren vil ha ved retur i framtiden, og Utlendingsnemdas (UNE) praksis viser spor av diskresjonskrav for å unngå forfølgelse. Derfor må man se på trosidentiteten her og nå, sier Jon Ole Martinsen i NOAS til Utrop.

Og for å vurdere trosidentiteten, mener Martinsen man må legge vekt på uttalelser fra prester, pastorer, menighetsledere og menigheter som har kjennskap til klageren, i tillegg til en konkret vurdering av klagerens anførsler.

– Vi som står bak rapporten, mener sakene i større grad må avgjøres i nemnd med personlig frammøte. På den måten får søkeren mulighet til å redegjøre sitt syn muntlig i møte med beslutningstaker, sier Martinsen.

Seniorrådgiveren mener UNE må endre praksis. I stedet for å vurdere mulig, framtidig trosaktivitet som i stor grad vil være spekulasjon, må man vurdere klagers trosidentitet.

– Tro skaper identitet som gjenspeiler seg i handlingsmønstre, holdninger og aktiviteter. Verner vi ikke trosidentiteten, mislykkes vi i å beskytte forfulgte konvertitter, sier Martinsen.

Han legger til at har klageren en trosidentitet som medfører at søkeren utøver sin tro sammen med andre og deler sin tro, viser landinformasjonen at det foreligger en reell risiko for forfølgelse ved retur til Iran.

– Risikoen er ikke så stor
En mer betydelig beskrivelse av de faktiske forholdene for kristne konvertitter i Iran, er et viktig element i den videreutviklede rapporten.

Konvertitter som er født muslimer og blir kristne, har eksempelvis ingen mulighet til å frasi seg sin status som muslim. En konvertitt kan ikke praktisere sin nye religion, og all tilknytning til kristen møtevirksomhet eller religiøs adferd og meningsformidling som observeres av andre, kan føre til myndighetene iverksetter overvåkning og forfølgelse.

“Det gjelder for aktive medlemmer knyttet til en eller annen form for husmenighet (skjulte, men forbudte menigheter), men også for ‘private’ kristne, som i praksis betyr å leve i overenstemmelse med de islamske sosiokulturelle forventingene uten mulighet til å markere eget trosstandpunkt i fellesskap”, informerer rapporten.

Under lanseringen er Jon Ole Martinsen, seniorrådgiver i NOAS, tydelig på at man må slutte å spekulere i framtidig trosutøvelse og heller ta tak i trosidentiteten til vedkommende.
Foto : Hanna Skotheim

– Har du ikke behov for å dele din tro med andre? Ber du kanskje aftenbønn helt alene ved senga? Da sier også vi at du ikke trenger beskyttelse. Samtidig skal det sies at du skal være utrolig skjult som kristen konvertitt, skal du unngå forfølgelse i Iran, sier Martinsen.

Kommunikasjonsdirektør i UNE, Bjørn Lyster, forteller at UNE er bevisste på at religiøse minoriteter kan være mer utsatt enn andre for tilfeldig overgrep av iranske myndigheter. Han legger imidlertid til at UNEs beslutningstakere ikke mener at denne risikoen er så stor og alvorlig at den tilsier beskyttelse til alle iranske konvertitter i Norge.

– UNE er ikke enig i at situasjonen for konvertitter i Iran er så alvorlig som beskrevet i rapporten. Vi verdsetter Landinfo sin kunnskap når det gjelder situasjonen for iranske konvertitter og situasjonen i Iran generelt. Vi følger med på utviklingen i landet, og hvis noe tilsier større forsiktighet, tar vi hensyn til det, sier Lyster.

Uenighet om risiko
Hva som utgjør risiko for en kristen konvertitt ved retur til Iran, er det også uenighet om. Rapporten viser til UNE sine vurderinger. De legger til grunn at det ikke er tilstrekkelig å være medlem av en husmenighet og utøve sin tro sammen med andre, for at man skal nå opp til risikoterskelen for beskyttelse. Det samme slår domstolen fast. Med oppdatert landinformasjon viser imidlertid rapporten at det er nok bare å være medlem for å nå opp til risikoterskelen.

– Andre land ser på trosidentiteten i større grad. De spekulerer ikke om framtidig trosaktivitet i like stor grad. I tillegg er det mange land som mener at det å være tilknyttet en husmenighet, og bare det, medfører en risiko for forfølgelse, sier Martinsen, som mener Norge har har en praksis ulik den som finnes i land det er naturlig å sammenligne seg med.

Bjørn Lyster, kommunikasjonsdirektør i UNE, mener nasjonens praksis er relevant når man vil argumentere for en mer imøtekommende praksis i Norge. Samtidig mener han ikke Norge skiller seg ut i den internasjonale sammenhengen.

– Praksis i Sverige, Tyskland og Sveits er eksempelvis til forveksling lik praksis hos oss. Vi kan gjerne velge land det er naturlig å sammenligne oss med, men til syvende og sist har Norge et selvstendig ansvar for å avgjøre asylsaker forsvarlig både når det kommer til kristne konvertitter, men også i andre saker, sier Lyster.

Diskré
I løpet av seminaret i forbindelse med lanseringen ble det hevdet at UNE bryter med noe av praksisen til internasjonale domstoler. Ifølge rapporten mener EU-domstolen det er prinsipielt irrelevant at forfølgelse kan unngås ved å avstå fra visse religiøse handlinger. Rapporten understreker også at selv om UNE fremhever at de ikke pålegger noen om å opptre på en bestemt måte ved retur, eller unngår å utøve troen på en særskilt måte, mener arbeidsgruppa at dagens praksis i Norge medfører at forvaltningen og domstolen begrenser trosutøvelsen og pålegger søkere å foreta en tilpasning i form av diskresjon. Dette for å unngå forfølgelse ved retur.

Kommunikasjonsdirektøren i UNE understreker at UNE, sammen med EU-domstolen og den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), er helt klare på at ingen kan pålegges å opptre diskré for å unngå forfølgelse ved retur til Iran.

– Vi i UNE er enig i at ingen kan sendes tilbake med et pålegg om å opptre diskré. Her har det oppstått en misforståelse, og lignende misforståelse har vi kommentert offentlig flere ganger. Når vi uttrykker at det forventes at man opptrer diskré, beskriver vi hva vi har lagt til grunn for hva som kommer til å skje. Vi har gjort en sannsynlighetsberegning. Ordet ”forventer” her betyr ikke at vi pålegger noen å være diskré, forklarer han.

– Utsettes noen for forfølgelse fordi de ikke har opptrådd diskré, og det er noe vi burde ha forventet, da har UNE gjort en feilvurdering av typen vi ikke skal gjøre, legger Lyster til.

Martinsen mener imidlertid at vurderer man søkerens framtidige trosaktivitet i stedet for trosidentiteten til vedkommende der og da, kan det føre til at søkeren vil komme til å leve diskré ved retur.

Tor Berger Jørgensen, biskop emeritus og representant for Bispemøtet, er en av dem som har vært med å utarbeide rapporten “Tro, håp og forfølgelse”.
Foto : Hanna Skotheim

Jørgensen, representant for Bispemøtet i Den norske kirke, mener grunnlaget UNE har lagt seg på, ikke tar nok hensyn til ny kunnskap som sier noe om hvor umulig det er å leve som kristen konvertitt i Iran i dag.

– UNE bør legge større vekt på risikoen ved å gi uttrykk for at man er kristen. Rapporten viser nettopp at denne risikoen ikke tas nok hensyn til i dag, sier Jørgensen.

 

Fakta: ”Tro, håp og forfølgelse 2”

Del to av rapporten ”Tro, håp og forfølgelse” viderefører og oppdaterer NOAS’ rapport fra 2014. Den anbefalte at utlendingsforvaltningen endret praksis, men oppnådde ikke det gjennomslaget NOAS ønsket. Derfor ble det i 2016 tatt initiativ til å utgi en ny rapport på et bredere grunnlag.

Rapporten lansert september 2017, er utarbeidet av bidragsorganisasjonene NOAS, Den norske kirke med Bispemøtet og Mellomkirkelig Råd, Stefanusalliansen og Norges Kristne Råd.

Nytt er at det er blitt gjort enda flere intervjuer, noe som gir et bredere kildegrunnlag. Flere av de intervjuede har nylig flyktet fra Iran og forteller om sine erfaringer og erfaringene til personer i sin omgangskrets.

Også nytt for rapporten er at den beskriver kristen trosidentitet og konvertering nærmere. Den tydeliggjør også hvordan kristen trosutøvelse kan arte seg i så forskjellige land som Norge og Iran.

Rapporten belyser ifølge NOAS mangler og svakheter ved utlendingsforvaltningens og domstolenes vurdering som fører til at personer som har behov for beskyttelse, ikke får tilstrekkelig vern slik den internasjonale folkeretten krever.