Foto: Umar Ujala / hufo.no / Utrop
I august lanserte tenketanken Minotenk boken Radikalisering – fenomen og forebygging, en sammenfatning av kunnskap om radikalisering og ekstremisme fra både forskning og praksis i Norge. I tillegg ble det nylig avholdt avslutningsseminar for forskningsprosjektet RadiSkan, om radikalisering i Skandinavia, hvor forskere fra Forsvarets forskningsinstitutt, Fafo og Universitetet i Aarhus, på tvers av landegrenser, har samarbeidet om en rekke prosjekter. Disse oppsummeringene av kunnskap og erfaringer gir en rekke viktige perspektiver for å forstå veier inn i radikalisering, og hva som skal til for å tilrettelegge for at ungdoms søken kan finne andre utløp.
Gi unge romslige fellesskap
I mitt virke skal jeg bidra til et samfunn der det er mulig for så mange som mulig å tilhøre et fellesskap der mangfold og humanisme går hånd i hånd. Å lytte til forskerne snakke om sitt arbeid, har fått meg til å tenke på egne erfaringer. Jeg har kjent en søkende ung sjel som sleit med å finne sin plass i flokken. En som ville bli sett og anerkjent, slik vi alle vil. I jakten på tilhørighet gikk veien innom nynazisme, voldelig antirasisme, partydop og superevangelisk kristendom. En typisk historie om hvordan en ung kvinne eller mann blir ekstremist av den ene eller den andre typen – eller alle.
Norske ungdommer har dødd i Syria i troen på at deres martyrdom i hellig krig ville bringe dem til paradis. En ung, voksen nordmann drepte 69 mennesker på Utøya for å starte en krig som skulle skru tiden tilbake til en tenkt fortid da Norge var ‘norsk’, ‘kristent’ og ‘rent’. Minotenks bok og RadiSkans forskning viser at vi heldigvis vet litt om hvordan vi skal møte søkende unge for å forebygge at de rekrutteres til ekstreme miljøer – uavhengig av om det er snakk om høyreekstremisme, islamisme eller annet voldelig eller skadelig tankegods. Tidlig intervensjon hos barn og ungdom må til for å forhindre at utenforskap og konspirasjonstanker får spillerom. Prosjektleder for RadiSkan, Therese Sandrup, siterer en dansk informant: «Hele ideen om tidlig intervensjon er å være der i tide, noe som faktisk innebærer å være forut». Erfarne praktikere understreker i Minotenks bok behovet for å ta ungdom på alvor, og bygge fellesskap som har rom for dem og deres sosiale og politiske engasjement, før utenforskap og ekstremisme rekker å vinne innpass.
Når den offentlige samtalen mister nyanser, taper vi alle.
Radikalisering rammer også eldre
Andre jeg kjenner har blitt berørt av radikalisering på en annen måte. Voksne opplever at deres foreldre på sine eldre dager utvikler en sterk frykt for hvordan det samfunnet de vokste opp i nå er i endring, og et behov for å engasjere seg før det hele går i stykker. Et engasjement som til slutt kan bli så oppslukende at de mister eller overbelaster relasjoner til familie og venner. De velger kanskje bort sine nærmeste til fordel for nettbaserte fellesskap basert på politisk-kulturell overbevisning. Behovet for at andre skal forstå hva de tror er i ferd med å skje blir så stor at de etterhvert ikke klarer å snakke om noe annet, og ikke makter å skape en felles samtale.
Fokuset på ungdom i bekjempelsen av radikalisering er naturlig. Det er erfaringsmessig her det største potensialet for voldskriminalitet ligger, og samtidig er ungdommen tilgjengelig for det offentlige og deres tiltak. De fleste går på skole, og dersom de ikke gjør det, kan flere aktører oppsøke dem og iverksette tiltak, basert på bekymring om for eksempel radikalisering. Voksne som står i fare for eller er blitt radikalisert flyr dog lettere under radaren.
Radikale eller ekstreme holdningerer fullt lovlige inntil de fører til ulovlige hatytringer, vold eller annen kriminell handling. Det er dermed ingen offentlig instans som har et forebyggende mandat når det gjelder radikalisering av voksne. Men det betyr ikke at radikalisering blant voksne ikke kan være en utfordring for oss som samfunn, familiemedlemmer og enkeltindivider. Hva gjør vi med frykten som vokser som en verkebyll hos de godt voksne, de som murer seg inne i sine kroker av internett og dyrker sin harme i fellesskap? Dette er en frykt som ikke bare påvirker samtalen rundt kakefatet i familieselskapene, men også det større offentlige ordskiftet.
‘Platforming’ eller ‘no platforming’
I øyeblikket raser debatten om hvorvidt nettroll også sprekker i sola, eller om trykkokeren fungerer som analogi for offentlig debatt – en viktig og spennende diskusjon. Som humanist har jeg ytrings-, tros- og tankefrihet som noen av mine ledestjerner, og noen ganger kan disse tilsynelatende komme på kollisjonskurs med hverandre. På den ene side mener jeg at alle mennesker må få tenke fritt, og at alle har rett til og ansvar for å bidra til samfunnet med sine unike ressurser og erfaringer. På den annen side kan ytringer fulle av frykt fra noen få skremme mange til stillhet og innskrenke rommet for menneskelig mangfold og fri livsutfoldelse.
Med dagens teknologi innskrenkes i tillegg bredden og nyansene i informasjonen vi utsettes for, med mindre vi selv tar aktive grep for å motvirke ensrettingen. Avstanden mellom individene i samfunnet kan vokse i takt med polariseringen av kunnskapen vi bygger våre verdensbilder på. Algoritmene som velger hva som dukker opp i din og min feed gir frykt og radikalisering god jord å vokse i.
Radikalisering – et felles ansvar
Ungdom har den fordelen at de både har foreldre, lærere, trenere, ungdomsarbeidere og andre voksne som kan bidra til et fellesskap de kan føle seg verdsatt i. Kanskje kan vi som står rundt de voksneberørt av radikalisering og ekstrem frykt også hjelpe med å lage et klima av inkludering og en samtale der det er plass til alle.
Å bekjempe radikalisering handler ikke bare om de radikaliserte. Det handler om oss alle. Språket og frykten i de små avkrokene av internett påvirker oss og det fellesskapet vi er en del av. Når den offentlige samtalen mister nyanser, taper vi alle. Hvis vi tillater at noen individer umenneskeliggjøres gjennom språk eller handlinger, er det vårt eget menneskeverd og det likeverdet samfunnet vårt er bygget på, som står på spill. Radikalisering er ikke en bekymring kun for ungdomsarbeiderne eller de radikalisertes nærmeste familie. Det er en direkte utfordring for samfunnslimet vårt, og derfor en felles oppgave å ta fatt på.
Dersom kunnskap og erfaring om radikalisering så langt peker mot at rause og inkluderende fellesskap kan motvirke de farlige og enkle svarene, må vi sammen gjøre vårt beste for at det skal bli så attraktivt å være sammen med flertallet at de små, redde gjengene i ulike hjørner av samfunnet ikke fremstår som det trygge alternativet. Den tidligere nynazisten Tom Olsen beskriver i Minotenks bok en rekke hendelser som ble betydningsfulle for hans vei ut. Å bli møtt som et medmenneske, fremfor som en representant for et ekstremt tankegods, gjentatte ganger og av flere ulike mennesker, er det han i tilbakeblikk mener gjorde forskjellen: «De som greier å se personen bak hakekorset, som strekker ut en hånd forbi hatet og forakten, kan med medmenneskelighet og omsorg bidra til veien ut selv for den mest hardbarkede ekstremist», skriver han.
Her har fellesskapet, og dermed hver enkelt av oss, fått en tydelig utfordring og oppfordring.
