– Store svakheter ved tidligere studier om inngifte

Skylder på Gud og djevelen

Torunn Arntsen Sajjad, forsker
Foto: Aon Naqvi
Sykdomsforståelsen til minoritetskulturer i Norge er ikke alltid vitenskapelig. Innvandrere med en tradisjonell gudstro kan forklare psykiske problemer som demoner i hodet, og et sykt barn er en straff fra Gud. 

 

“Hun sier mannen hennes ikke liker at hun er tildekket, og at dette er noe hun begynte med for få år tilbake, nettopp fordi barna hennes var alvorlig syke. Slik hun ser det, sier hun, lever hun nå mer i tråd med islamsk kleskode. Hennes mor og søster er ikke tildekket, og de liker heller ikke at dekker seg. De kommer fra en middels stor by, har høyere utdanning og alle snakker engelsk og norsk i tillegg til urdu.”

Dette kan vi lese om en av forsker Torunn Arntsen Sajjads egne erfaring fra studier i Pakistan.

Da hun var antropologistudent i 1981, gjorde hun sitt første prosjekt på Grønland/Nedre Tøyen. Der traff hun pakistanske kvinner med helseproblemer. I løpet av forskningsoppholdet forsto hun at det var nødvendig å kunne mer om kvinnenes religion, islam, for å forstå deres helseperspektiver. Med dette i tankene begynte hun å studere religionshistorie. Noen år senere skrev hun hovedoppgave om pakistanske diabetikere, og dro til Pakistan for første gang. Der snakket hun med diabetikere, leger, tradisjonelle og religiøse behandlere. Dermed lærte hun mye om andre måter å forstå sykdom på.

Hvis man tenker at man er besatt av noe overnaturlig, kan det virke irrelevant å oppsøke psykolog.

Syke barn er en straff

– Det er ingen motsetning mellom det å tro på engud og det å få tilgang til medisinsk kunnskap; i islam er det åpenhet for vitenskapelig kunnskap, mener Sajjad.

Det hender at man tror på myter om at andre er sjalu og har brukt svart magi, og at det er årsak til sykdom.

Ifølge henne går det an å ha en folkelig og ikke-vitenskapelig forståelse av sykdom og helse, og samtidig forstå den vitenskapelige forklaringsmodellen. Men mange foreldre er ikke klar over dette og anklager seg selv, og opplever å bli anklaget av andre, for å ha gjort noe galt om de får syke barn.

Mistenkelig statistikk

Nylig avsluttet Sajjad doktorgradsprosjekt om genetisk veiledning av minoritetsfamilier. Når en familie får barn med arvelige tilstander, skyldes dette at begge foreldrene bærer det samme sykdomsfremkallende genet. De aller fleste par får friske barn, men det er en risiko på 2-3 prosent for å få barn med arvelige og medfødte tilstander. Når foreldrene er søskenbarn, øker risikoen til 4-6 prosent. De aller fleste søskenbarnpar får altså friske barn. Gjennomsnittlig øker risikoen for død 1,75 ganger om foreldrene er søskenbarn.

– En arvelig sykdom behøver ikke å ha vist seg i slekta tidligere. De som gifter seg i slekta, bør få tilgang til informasjon om genetisk veiledning og fostermedisinke tester som fostervannsprøver, forteller forskeren.

Men det finnes en hake ved de fleste studier på dette feltet. Den pakistanske oppfattelsen av ordet “slekt” er nemlig annerledes enn den vestlige.

– I Pakistan er du i slekt med mannen din fra og med at du er gift med ham, du er hans “rishtedar” – som betyr slektning på urdu. En forkortelse av sistnevnte ord er “Rishta”, som betyr giftermål. Så med en dag du er gift, er du “i slekt”, forteller forskeren Torunn Arnsten Sajjad.

Det er en svikt i kommunikasjon mellom pasient og kontrollspørsmål fra helseklientell. “Inngiftehypotesen” er overforenklet, og egner seg ikke som hovedforklaringsmodell i den grad som den brukes.

Frykter stigma fra eget miljø

Pakistanere frykter stigma. Bekymringen kan ta overhånd, og det hender at man vil skjule barnas og egne sykdommer av den grunn. Byrden og skammen er noe man ønsker å unngå. Hva om barna ikke skal kunne gifte seg om folk finner ut, hvordan vil folk se på familien?

Man snakker om sykdommene som en straff fra Gud. Når man trekker inn Guds vrede, blir ofte den psykiske belastningen større: “Nå er Gud sint på meg, jeg fikk et sykt barn.”

– Mange er redd for sladder, og når ryktet sprer seg om at sykdommene er en straff fra Gud, gjør det vondt verre. Foreldrene er redde for å bli stigmatisert i miljøene og føler seg utsatt for baksnakking, forklarer Sajjad.

Torunn har prøvd å forklare flere medier at det å gifte seg med en slektning ikke er den direkte årsaken til sykdom hos barn.

– Vi trenger legenes spesialistkunnskaper for å kunne avlive myter om hvorfor noen får syke barn.

Demonene i hodet

– Mange kulturer forklarer psykiske plager med uoppgjorte relasjoner til avdøde slektninger, forfedre, demoner og at det er en straff, sier forsker Brit Oppedal.

Dessverre vet man ikke hvor utbredt disse alternative forklaringene er. Men det vi vet, er at mytiske forklaringer er noe av grunnen til at etniske minoriteter med psykiske plager ikke bruker helsetjenesten.

– Hvis man tenker at man er besatt av noe overnaturlig, kan det virke irrelevant å oppsøke lege eller psykolog. I tillegg er er det skam- og tabubelagt å innrømme en psykisk plage. Det er mange etniske nordmenn som ser på psykiske lidelser som et tegn på svakhet, forskjellen er forståelsen av at dreier seg om sykdom, forklarer forskeren.

Ifølge henne handler det mye om utdannelse og kunnskapsnivå.

– Hvis jeg sier at for eksempel somaliere har denne oppfattelsen, så blir det feil, nemlig fordi at det er stor variasjon i etnisitetene på utdanningsnivå, verdensbilde og helseforståelse. Det er det viktig å huske, mener Oppedal.

FEM PÅ GATA:

Hvis barnet ditt ble sykt, ville du se på det som en straff fra Gud?

Nei, det ville jeg ikke. Heller det at det er helsemessige årsaker fra foreldrenes side. – Kusan Jeyarasa
Foto : Aon Naqvi
Ville ikke sett på det sånn. Gud er jo barmhjertig. Jeg ville tenkt at jeg ble testa. – Luve Urio
Foto : Aon Naqvi
Jeg ville sett på det som et uhell, sånt skjer. Men det er ikke en straff i mine øyne. – Abdoulie K. Dibba
Foto : Aon Naqvi
Absolutt ikke, det høres vanvittig ut! Det er en feiltolkning som er farlig. – Karen Hurskevik
Foto : Aon Naqvi
Nei, jeg ville sett det som en test. At Gud ville teste meg, om jeg hadde behandla barnet med like mye kjærlighet. – Jonas Shablo
Foto : Aon Naqvi