Alfredo Biamont Cahuana er nestleder i styret i Utrop

Høvdingen på loftet

Alfredo Biamont Cahuana ser bare muligheter i det norske samfunnet. Og han oppfordrer innvandrerne til å gripe sjansene de har til å skape seg et godt liv. Men først må de lære seg norsk!
Foto: Eva Alnes Holte
– De kommer hit og tror de skal dra hjem en dag. Men ingen forlater Norge!
Eva Alnes Holte

Latest posts by Eva Alnes Holte (see all)

– Norge har sikkerhet, stabilitet og god økonomi. Innvandrerne kan like godt lære seg norsk med en gang for hjem drar de ikke, sier Alfredo Biamont Cahuana.

De nøttebrune øynene ser skøyeraktig på oss bak brilleglassene. Han er 67 år, men vi kan bare øyne noen få grå hår i den sorte manken. Under anorakken skimter vi en mørk skjorte til de sorte buksene, men vi vet at vi ikke må la elegansen forlede oss til å tro at han har pyntet seg for Utrop-fotografen – Alfredo går alltid pent kledd.

Vi møter ham i Utrops lokaler på et loft i Storgata i Oslo. I samme etasje har også vårt intervjuobjekt kontor. Heisen fungerer ikke og å gå opp fem etasjer krever sin Alfredo. Han puster tungt.

– Jeg drømmer om den dagen heisen skal være i orden igjen, sier han spøkefullt og smiler.

Klapper seg litt diskret på magen. Alfredo er glad i mat, men vil ikke plukke ut noen livrett.

– Jeg liker det beste fra alle nasjonaliteter, blunker han. Vi får han likevel til å røpe at den norske favoritten er kjøttboller i brun saus med poteter og gulrøtter til.

“Pappa Alfredo”

Klokka er fire og den travle mannen har ennå ikke spist frokost. Jobbene i NAVs Jobbsjansen og i Norsk Folkehjelp pluss alle styrevervene tar all tiden hans.

Det har blitt mye trasking oppover trappene mens heisen har vært sykemeldt. Alfredo arbeider på loftet og sitter som styremedlem i Utrop. Avisen fylte 15 år i år. Alfredo har vært med gjennom alle årene, gjennom tykt og tynt. Jubileumsfeiringer, opplagsøkning, tv-produksjon, oppsigelser, rettsaker, interne konflikter, og så videre.

Rett som det er stikker han innom redaksjonen for å slå av en prat eller innom møterommet for å hjelpe innvandrere med språktrening. Han kan ha opptil 21 elever i klassen sin og alle er fra ulike nasjonaliteter. “Pappa Alfredo” sørger for avslappet og gemyttelig stemning slik at samtlige tør å si noe på det fremmede, norske språket. Litt pizza i pausene er også med på å få praten i gang.

– Jeg pleier å si til dem at norsk er ikke vanskelig! Dere må øve, øve, øve – ikke være sjenerte! Snakk i vei, grammatikken kan dere ta etter hvert, det viktigste er at dere gjør dere forstått. Uten å kunne norsk, vil dere ikke føle dere hjemme i Norge, dere vil ikke kunne hjelpe barna deres og dere vil ikke kunne bidra i det norske samfunnet. Norsk er alfa og omega for å klare seg,  sier Alfredo bestemt.

Han er glad for at introduksjonsprogrammet med norskopplæring etter 2004 ikke lenger er frivillig.

– Nå først forstår myndighetene betydningen av norsk for å få seg et yrke, et fagbrev, en tittel.

– Du må stråle!

Språktreningen Alfredo driver er en del av Jobbsjansen til NAV Nordre Aker.

– Det er vel noe av det viktigste jeg holder på med her i Norge, sier han.

– Samtidig med at vi trener på å snakke, forteller jeg dem hvordan de skal skrive CV og opptre på at jobbintervju.

“Du må være blid, du må stråle, du må være best, du må fange dem!” sier Alfredo til innvandrerne.

På Jobbsjansen Oslo Vest orienterer Alfredo om det norske arbeidsmarkedet og om hvilke rutiner og koder som gjelder på de fleste arbeidsplassene.

– Ifjor hadde vi 40 hjemmearbeidende damer på Jobbsjansekurset. 28 av dem fikk jobb eller utdanning, sier han fornøyd.

Fikk norsk beskyttelse

Selv har Alfredo Biamont Cahuana studert sosiologi i Peru. Allerede før han begynte  på studiene var han politisk engasjert. Alfredo brukte ungdomstiden sin til å kjempe mot diktaturet (1968-1980) og fattigdommen i hjemlandet. Han var leder for den nasjonale slumorganisasjonen og i perioden 1979-85 organisasjonssekretær for det største partiet på venstresiden. Alfredos kone, Erlinda Munoz, som ledet kvinnebevegelsen i Villa El Salvador i Lima, ble truet av terrorgruppen “Lysende sti” i 1992. Samme år gjennomførte president Fujimori et statskupp med støtte fra de militære. Da satte “Lysende sti” Erlinda på dødslista.

I 1992 fikk Alfredos familie beskyttelse av den norske ambassaden i Lima som sørget for at de fikk komme til Norge. Alfredo ble brakt i norsk sikkerhet ett år senere.

– Jeg vil alltid være takknemlig for det Norge gjorde for oss, sier han alvorlig.

Vennene tok feil

Fra sine norske venner i Peru hadde Alfredo fått høre at alt var perfekt i det nye landet familiens hans hadde bosatt seg i.

– Du kommer ikke til å ha noe å gjøre der, sa de. De visste at Alfredo bestandig klødde etter å skape felleskap, bekjempe urettferdighet og gjøre sitt for at folket rundt ham skulle få det bedre.

Men vennene tok feil. Viktige oppgaver ventet på ham i Norge også. Alfredo organiserte Latinamerikansk forening på Universitetet i Oslo, startet avisen “La ventana” for spansktalende og var med i oppstarten av avisen du nå leser. Alt mens han gikk på skole, studerte, jobbet og etablerte en ny tilværelse for seg og sin familie i Oslo.

Det første Alfredo gjorde var, nær sagt selvfølgelig, å ta norskkurs. Deretter fullførte han videregående skole før han gjøv løs på litteraturstudiet.

– I Peru syntes foreldrene mine at det var tull å studere litteratur. Hvordan skulle jeg kunne leve av poesi, liksom? Men nå var jeg i Norge og kunne gjøre som jeg ville. Skolegang er gratis her. Jeg følte meg fri, sier Alfredo og strekker ut armene for å understreke poenget.

“Et dukkehjem”

God litteratur får oss til å forstå andre mennesker, mener Alfredo. 19 år gammel satt han ved Andesfjellene i Peru og leste Et dukkehjem av Henrik Ibsen. Da skjønte han hvorfor moren hans hadde gjort som Ibsens Nora og forlatt sin første mann og barna de hadde sammen.

Da skjønte han hvorfor moren hans hadde gjort som Ibsens Nora.

– Mor var indianer og katolikk. Hun var modig. Hun gjorde det som var riktig for henne selv om samfunnet fordømte henne.

Kvinnenes mann

Alfredo ble opptatt av kvinnenes rettigheter eller riktigere sagt; deres mangel på sådanne.

– I Peru har kvinnene så mange som står over dem, de har sin gud, sin eventuelle arbeidsgiver, prester og ektemann. Her i Norge kan de bli hva de vil hvis de vil. Norge er mulighetenes land, her er det ikke pengene det står på, men viljen. Lær deg norsk og legg en plan for å kvalifisere deg til den jobben du ønsker deg, råder Alfredo elevene sine.

Men ikke alle kvinner gjør noe med de mulighetene de har, oppdaget Alfredo. Han ble forskrekket da han så at det i Norge var flere tusen familier hvor moren i huset ikke kunne snakke norsk.

– De var låst til hjemmet, sier han. – Nå er dagens polske kvinner gårsdagens pakistanske. De sitter hjemme mens mannen er på arbeid.

Alfredo har venner og bekjente i alle miljøer og i alle sosiale lag. Hans vennlige vesen og store engasjement gir han solid drahjelp når det gjelder å knytte kontakter i det norske samfunnet. Han virker litt vimsete, men kan være meget målbevisst og bestemt når det er noe han vil oppnå.

– Vi skal gjøre det sånn, sier han da og vil ikke høre på motsigelser.

Alfredo festivalsjef

Det er uvær ute. Regnet pisker mot loftsvinduene. Det ringer på døren og snart kommer to våte innvandrere opp etasjene. De vil snakke med Alfredo om norskkurs. Og de vil snakke om ERAS-festivalen de var på i helgen. Festivalsjef Alfredo lyser opp.

– ERAS er den største folkefestivalen i Norge, sier han stolt og begeistret.

– Alle kommer for å delta, ikke for å være tilskuere. Lokale og internasjonale artister fra hele verden opptrer med musikk og dans. Og vi har matboder fra alle verdenshjørner. Alle er med, alle er engasjerte.

Det finnes ingen flagg på ERAS-festivalen. Alfredo synes det er bra:

– Vi er med fordi vi er Oslo-beboere, ikke fordi vi er latinos, afrikanere eller asiatere. Vi er mennesker som vil dele noe hyggelig samme. Gjøre livene til hverandre litt bedre i hovedstaden. Det er slike fellesskap jeg liker å være med på å skape, sier han.

Vår tid på nabokontoret er over. Alfredo må ta noen telefoner. Og kanskje spise litt frokost.