Iranske kvinner blir politiske aktører

Ikke bare politikk: for eksiliranere er det å holde kontakt med familien og hjemlandets kultur svært viktig. Noen går så langt som å reise til Iran på ferie, til tross for at de har flyktet derfra. Feriereisene sees på som svært kontroversielle i eksilmiljøene.
Foto: flickr.com
Ved å sørge over kvinner som martyrer i Iran, anerkjenner man dem som politiske aktører, sier kjønnsforsker Gilda Seddighi. Hun har forsket på Facebook-sider om iranere som er døde eller fengslet.

Saken er en kortversjon av en artikkel på Kilden kjønnsforskning. 

Klikk her for å lese hele saken

I en ny doktoravhandling tar kjønnsforsker Gilda Seddighi for seg offentlige uttrykk for sorg på sosiale medier i Iran etter opprørene i 2009, og ser på hvordan disse gjenspeiler normer for kjønn og seksualitet.

 
Foto : uib.no

Hun har særlig analysert tre iranske Facebook-sider som er dedikert til iranere som er døde eller fengslet. Disse drøfter hun i lys av begrepet «sørgbare liv», hvilke liv som er verdt å sørge over, og hva som kan regnes som politiske handlinger.

– I 2008 dro jeg til Iran for å samle inn informasjon om den iranske kvinnebevegelsen til masteroppgaven min. Jeg var interessert i hvordan kjønnslikestilling ble forstått i Iran innad i kvinnepolitiske nettverk, sier hun til kjonnsforskning.no.

Nettverkbasert kvinnebevegelse
Ifølge Seddighi er den iranske kvinnebevegelsen i dag nettverksbasert. Og den skiller seg fra tidligere kvinnebevegelser nettopp ved at den bygger nettverk til andre bevegelser, prøver å inkludere dem i sine aktiviteter og være en plattform for alle.

– Mange unge menn fra studentbevegelsen er for eksempel aktive i disse nettverkene.

Familiekjærlighet sentralt
En viktig kampanje som kvinnebevegelsen sto bak under demonstrasjonene i 2009 var «Mourning Mothers». Her samlet folk seg for å sørge offentlig over dem som hadde blitt arrestert og drept. Seddighi studerte aktiviteten til en Facebook-side opprettet av iranske asylsøkere i Norge, i solidaritet med de sørgende mødrene.

Selv gruppene som i større grad lente seg på menneskerettighetsargumentasjon, slik som støttespillerne til fengslede aktivister, spilte på teknikkene fra martyrfortellingene ifølge Seddighi. For eksempel ved overdrivelse i sorgutøvelsen og henvisninger til familiekjærlighet.

– Gruppene spilte alle på den iranske martyrtradisjonen. En arrestert aktivist kunne bli framstilt som en mor som hadde blitt tatt vekk fra barna sine, med en mann som lengtet etter henne: Referanser til familiekjærlighet er veldig sentralt for å framstille et liv som «sørgbart».