Her er regjeringens mangfoldsperspektiv

0Shares

Her er talen i sin helhet:

Regjeringens mål er et tolerant samfunn, hvor alle har de samme rettighetene, pliktene og mulighetene uavhengig av deres bakgrunn, kjønn eller religiøse tilhørighet. Hvordan skal vi oppnå det? Hvordan skal vi sikre et inkluderende samfunn med likeverdige muligheter for alle?

For at vi skal få til god integrering og et inkluderende samfunn med plass til alle, må vi satse på fellesskapsløsninger. Regjeringen ønsker et samfunn der alle bidrar til fellesskapet etter evne og får ytelser etter behov. Samfunnets felles ordninger, som helsevesen og skole, skal være for alle, uansett bakgrunn. Gode velferdsordninger, som er tilpasset de behovene befolkningen til enhver tid har, er en forutsetning for at vi skal få et inkluderende mangfoldig samfunn, med plass til og muligheter for alle som bor her.

Innvandrerbefolkningen i Norge utgjør over 365 000 personer, og består av svært ulike mennesker og grupper: noen har nylig ankommet landet på flukt fra krig, mange er gift med norske statsborgere, mange er født her, andre har bodd og arbeidet i landet over tretti år. Noen er studenter, en del kommer fra vestlige land, og mange har høy utdanning.

Poenget mitt med denne opplistingen er å tydeliggjøre at ulike mennesker og grupper har ulike utfordringer, og at vi må være konkrete og målrettede i både politikk og tale når vi drøfter integrerings- og inkluderingsspørsmål. Vi kan ikke ha samme tilnærmingsmåter og sette inn de samme tiltakene for nyankomne innvandrere som for etterkommere som er født og oppvokst i Norge.

Regjeringens hovedbudskap er:

Innvandrere skal raskest mulig bidra med sine ressurser i samfunnet
Det skal ikke få utvikle seg et klassedelt samfunn, hvor personer med innvandrerbakgrunn gjennomgående har dårligere levekår og deltakelse enn andre.
Innvandrere og etterkommere av disse får like muligheter til samfunnsdeltakelse som andre.

Men hvordan skal vi sikre at innvandrere raskest mulig får mulighet til å bidra med sine ressurser? Mitt svar er at nøkkelen til inkludering og deltakelse er arbeid. Det er viktig for selvfølelsen å ha et arbeid å gå til, og ikke minst har det stor betydning for den enkeltes generelle levekår og økonomiske situasjon. Det har også stor betydning for barns muligheter til deltakelse at deres foreldre er i arbeid. Ved at innvandrere deltar i arbeidslivet får også samfunnet ta del i deres medbrakte ressurser.

Ledigheten for innvandrerbefolkningen er tre ganger så høy som for befolkningen for øvrig. Ved utgangen av fjoråret var ledigheten blant innvandrere 8,4 prosent, mens den øvrige befolkningen hadde en ledighet på 2,6 prosent. Det er imidlertid store variasjoner mellom ulike grupper. For enkelte grupper er den oppe i 17-18 prosent.

Blant de gode virkemidlene vi har er introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger, og rett og plikt til opplæring i norsk. Disse gjør at innvandrere som kommer til Norge i voksen alder får bidra med sine ressurser og får muligheter på arbeidsmarkedet.

Hvordan skal vi forhindre at vi får et klassedelt samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn gjennomgående har dårligere levekår og deltakelse enn andre? Vi ser mange eksempler på ungdom med innvandrerbakgrunn som tar høyere utdanning og som får de jobbene de er kvalifisert til. I kulturlivet ser vi et mangfold av stemmer, og vi vet at mange deltar aktivt i det politiske liv og i fritidsaktiviteter. Bildet er med andre ord ikke ubetinget negativt; de aller fleste med innvandrerbakgrunn har jobb, tar utdanning, og klarer seg bra.

På den annen side:

Arbeidsledigheten for innvandrere som gruppe (er) tre ganger høyere enn for befolkningen for øvrig.
Innvandrere er overrepresentert blant fattige – omtrent 30 prosent av barn med innvandrerbakgrunn lever i husholdninger med vedvarende lav inntekt.
Det er tendenser til at barn med innvandrerbakgrunn ikke får god nok opplæring i grunnskolen, noe som har store konsekvenser for deres videre utdanning og muligheter videre i livet. Blant annet avbryter elever med innvandrerbakgrunn videregående opplæring oftere enn andre.
Vi ser også at ikke-vestlige innvandrere som gruppe har dårligere helse enn befolkningen som helhet.

Med andre ord: Innvandrerbefolkningen (som gruppe) har gjennomgående dårligere levekår enn den øvrige befolkningen. Det må vi gjøre noe med!

I tillegg til individrettede introduksjonstiltak, må vi benytte andre virkemidler for å øke deltakelsen på alle samfunnsarenaer. Større arbeidsledighet blant innvandrerbefolkningen enn den øvrige befolkningen handler ikke kun om manglende kvalifikasjoner. Ulikhet i deltakelse og levekår handler vel så mye om storsamfunnet: arbeidsgiveres holdninger og praksiser, og at vi gjør ting slik vi alltid har gjort dem.

Gjennom samarbeid med arbeidslivets parter vil vi blant annet sørge for en god rekrutteringspolitikk. Arbeidsgivere, statlige og private, må være seg sitt ansvar bevisst og ha en aktiv strategi for å ansette flere med innvandrerbakgrunn. I tilegg må vi alle arbeide for at innvandrere og deres etterkommere får tilgang til alle typer jobber. Et delt arbeidsmarked hvor personer med innvandrerbakgrunn kun får jobb i noen få bransjer og stenges ute fra resten av arbeidsmarkedet, er ikke ønskelig og kan ikke aksepteres. Det må være like muligheter til forfremmelse, nye oppgaver, mer ansvar og lederoppgaver for alle, uavhengig av etnisk bakgrunn.

MMI har på oppdrag av IMDi foretatt en undersøkelse om hvilke holdninger og erfaringer toppledere i private bedrifter har til ikke-vestlige innvandrere som arbeidstakere. Selv om undersøkelsen ikke bare inneholder positive ting, gir den grunnlag for optimisme i forhold til det å rekruttere flere personer med ikke-vestlig bakgrunn.

På den negative siden viser undersøkelsen at bare et fåtall av bedriftene har noe uttalt mål om å oppnå et større mangfold på arbeidsplassen gjennom å ansette folk med ulik etnisk bakgrunn. Svært få bedrifter, faktisk bare 1 av 100, har innført spesifikke tiltak for å øke rekruttering av personer med ikke-vestlig bakgrunn til bedriften.

På den positive siden viser undersøkelsen at 9 av 10 bedrifter kan tenke seg å innkalle minst en ikke-vestlig søker til intervju dersom han eller hun er kvalifisert til stillingen. 1 av 3 bedrifter kan også tenke seg å bruke utlysningsteksten til å oppfordre ikke-vestlige innvandrere til å søke.

Det er med andre ord et potensial for nytenkning og endring som det er viktig å utnytte. Undersøkelsen ble offentliggjort i dag, mandag den 8. mai, og ligger nå på IMDis nettsider.

I hele vårt arbeid har vi fokus på barns og unges situasjon. Alle barn og unge må få en god grunnutdanning. Det er viktig å sørge for at barn og unge med innvandrerbakgrunn ikke faller utenfor i skolen. Når vi vet at elevgruppen er sammensatt når det gjelder hvor barn er født, hvor lenge de har bodd i Norge, hvilke hjemmespråk de har, hvor godt de snakker norsk og hvilken religion de tilhører, betyr dette at skolen må tilpasse undervisningen og skolehverdagen til elevene som faktisk går på skolen, slik at barnas ressurser kommer frem.

Å sikre at unge med innvandrerbakgrunn med utdanning, oppvekst og forventninger fra Norge får jobb, og får like gode jobber som annen ungdom, er en av våre viktigste utfordringer. Det er viktig at diskriminering ikke blir stående mellom dem og arbeidsmarkedet.

Av de 380 000 menneskene som tilhører innvandrerbefolkningen, er ca. 120 000 under 25 år. Omtrent 65 000 barn og unge er født i Norge med foreldre født i utlandet. Innvandrerbefolkningen er altså en ung generasjon, mange er i ferd med å avslutte utdanningen sin og står på terskelen til arbeidsmarkedet.

Vi får bare én sjanse til å gi disse ungdommene de samme muligheter som annen ungdom, og det er nå. Greier vi ikke å innfri forventningen om like muligheter på arbeidsmarkedet for ungdom med innvandrerbakgrunn, svekker vi fremtidstroen og troen på at egeninnsats nytter for de kommende generasjoner med innvandrerbakgrunn.

Regjeringen arbeider for tiden med en handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen. Den skal etter planen legges fram samtidig med statsbudsjettet til høsten. Planen skal ha fire innsatsområder:

Arbeid
Oppvekst, utdanning og språk
Likestilling
Deltakelse

Hvorfor disse fire områdene? Regjeringen mener at vi må lykkes på disse områdene, og at det er avgjørende for å kunne leve et godt liv i Norge.

Vi må sikre at alle innbyggere i Norge har tilgang til likeverdige offentlige tjenester, uavhengig av deres bakgrunn. Det er viktig at politikken som føres, reflekterer og respekterer mangfoldet som finnes i befolkningen. Dette betyr blant annet at offentlige tjenester må ta hensyn til at befolkningen er sammensatt og har ulike behov, og at velferdstjenester organiseres slik at alle får godt utbytte av dem og at ingen faller utenfor ordningene. Dette gjelder for eksempel i helsevesenet, i arbeidsmarkedet, i sosial- og trygdesystemet, og ikke minst skolen. Det må være plass til alle innenfor de universelle ordningene vi har.

Det må skapes møteplasser og arenaer for samhandling på tvers av grupper, og særlig for barn og unge med innvandrerbakgrunn. Støtte til frivillige organisasjoner, idrett og kultur er viktige virkemidler. Gjennom frivillig arbeid aktiviseres folk til meningsfylt og samfunnsnyttig virksomhet, og det skapes arenaer for samhandling på tvers av grupper.

Ikke minst så skaper deltakelse i lokale aktiviteter nettverk. Og vi vet at de fleste jobber skaffes ved at folk bruker nettverkene sine, man kjenner en som kjenner en som skal ansette osv.

For å sikre like muligheter for alle, må vi jobbe på flere fronter samtidig:

– vi må sikre at innvandrere får gode muligheter til å bidra med sine ressurser gjennom gode ordninger for nyankomne,

– vi må sørge for at arbeidsgivere bevisstgjøres i forhold til rekrutteringspolitikk,

– vi må sørge for at samfunnets velferdstjenester gir gode tilbud til alle.

For å få til dette må alle parter bidra. Innvandrere som kommer til Norge har en jobb å gjøre: de må lære seg norsk, og tilegne seg kunnskaper om samfunnet slik at de kan delta og bidra. Myndighetene, både staten og kommunene, må legge forholdene til rette og gi innvandrere de verktøy de har behov for for å kunne delta, og motarbeide barrierer som finnes på arbeidsmarkedet. Og ikke minst må næringslivet og arbeidsgivere være aktive og ta sitt ansvar.