Språkmektige ungdommer – en ressurs for samfunnet

0Shares
Latest posts by Anne Fogt, lektor, Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo (see all)

Generalsekretær Finn Erik Thoresen i Norsk Folkehjelp har i kronikken ”Den nye rasismen i Norge” (Utrop 12/2006) et avslutningspoeng som fortjener oppmerksomhet. Han peker på at nordmenn med ulik hudfarge, ulike religioner og ulike tradisjoner i media ofte kan virke som et problem, mens de egentlig utgjør en ressurs. Ikke minst på bakgrunn av at den offentlige omtalen av gjengkriminalitet har en tendens til å stemple en hel gruppe i stedet for de få det gjelder, er Thoresens påpeking viktig å merke seg.

Hans poeng støttes av en intervjuundersøkelse blant studenter og journalister med minoritetsbakgrunn. Intervjuene er med 13 studenter på førskolelærerutdanningen og lærerutdanningen ved Høgskolen i Oslo (HiO) samt sju journalister som deltar i prosjektet ”Journalist i skolen” i regi av Oslo Journalistlag og Mediebedriftenes Landsforening. På grunn av sin tilhørighet både til Norge og til familiens opprinnelsesland, opplever de å være en ressurs som det norske samfunnet i langt høyere grad enn det som skjer i dag, kan og bør benytte seg av. Intervjuene inngår i et tverrfaglig forskningsprosjekt om blant annet minoritetsungdommers bruk av nyhetsmedier. Dette er et delprosjekt under DIGRE, som står for Digitale medier og redaksjonell endring med professor Rune Ottosen ved Journalistutdanningen som prosjektleder.

De intervjuede studentene er språkmektige, og de har innsikt i flere kulturer ─ begge deler egenskaper som det norske arbeidsmarkedet bør kunne verdsette. Noen av dem kan bedre norsk enn foreldrene, og flere gir uttrykk for at de føler seg som ressurspersoner i familien hva angår språk, men også hva angår digitale ferdigheter. Alle gir uttrykk for at de må kunne beherske norsk, men samtidig har disse ungdommene et fortrinn framfor ungdommer med etnisk norsk bakgrunn ved det at de også snakker det språket som brukes i familiens opprinnelsesland. Som Finn Erik Thoresen riktig påpeker er vi et rikere og mer mangfoldig samfunn enn noen gang. Nettopp derfor har Norge bruk for språkmektige tilflyttere med kompetanse innen de språkene som etnisk norske innbyggere vanligvis ikke behersker (arabisk, urdu, kinesisk, urdu osv.)

Når FrP-politiker Ulf Erik Knudsen vil straffe foreldre med bøter og trygdestopp dersom de ikke lærer barna sine skikkelig norsk (Aftenposten 10.8.2006) og slår ned på at man i mange innvandrerfamilier snakker det opprinnelige morsmålet, kan han ikke ha sett verdien i å beherske flere språk. (Eller ville Ulf Erik Knudsen sagt det samme om en familie som hadde engelsk som morsmål?) Alle barn i norske skoler skal selvsagt lære norsk, og her har skolen en stor utfordring med å lære barna et språk som kanskje ikke er hovedspråket i familien. Når noen pakistanske familier velger å sende barna sine på skole i Pakistan, kan det blant annet være på grunn av at norsk skole ikke klarer å møte denne utfordringen.

Det er grunn til å bekymre seg dersom vi ikke ser potensialet i de språkressurser barn og ungdommer med minoritetsbakgrunn er utstyrt med hjemmefra. I sommer møtte jeg to pakistanske mødre som snakket flytende norsk, uten aksent, til hverandre og til barna sine. De representerte andre generasjon i familier som hadde lagt vekt på at man skulle lære seg norsk, også selv om det gikk på bekostning av hjemlandets språk. Skal det være nødvendig å gi avkall på å snakke et språk i familien for å perfeksjonere seg i et annet? Det må da være en mye bedre utnytting av språkressursene å oppmuntre folk med minoritetsbakgrunn til å holde fast ved sitt ”morsmål”. Vi må kunne akseptere at noen eventuelt snakker norsk med aksent fordi de har flere språk å ”ivareta”. Samtidig må vi i en del sammenhenger kunne redusere norskkravet hos voksne arbeidstakere. Etter hvert finner vi i norsk arbeidsliv mange personer med aksent som gjør seg utmerket forstått, og som behersker skriftlig norsk like bra som mange etniske norske arbeidstakere.

Nesten samtlige av studentene gir uttrykk for at den største utfordringen for norsk journalistikk i dekningen av forhold som har med etniske minoriteter å gjøre, er å endre fokus fra det negative til det positive. Mange av dem gir uttrykk for at de ikke kjenner seg igjen i den måten mediene speiler virkeligheten på, for eksempel når de til stadighet retter søkelys på konfliktstoff, ikke minst kriminalitet, mens mediene er lite opptatt av å formidle stoff om de mange minoritetsungdommene som fungerer godt i utdanningssystemet, og som har klare mål og ønsker i livet. En student uttrykte seg slik: ”Mediene må endre utgangspunkt, ta en annen synsvinkel og for eksempel skrive om tradisjoner og høytider blant minoritetene.” Studenten viser til at NRK dekket id og føyer til: ”Norske medier må vise at vi er ganske normale, vi og.”

Det ligger en stor utfordring, spesielt i dekningen av minoritets-/majoritetsproblematikken, å få inn et løsningsorientert utgangspunkt i journalistikken i stedet for å tenke negativt og problemfylt. At det for ungdommer, som de studentene som er intervjuet i vårt prosjekt, er en ressurs å ha bakgrunn fra to eller flere kulturer, er mediene generelt lite fokusert på. Mange ungdommer med minoritetsbakgrunn lykkes faktisk i balansegangen mellom ulike kulturer. Dersom mediene får fram dette, vil slike oppslag kunne bidra til å utvikle positive selvbilder og berede grunnen for samarbeid og dialog som Finn Erik Thoresen etterlyser.

Både studentene og journalistene ble spurt om hva mediene og utdanningen konkret kan gjøre for å få en bedre dekning av forhold som har med innvandring å gjøre. De peker først og fremst på to forhold: 1) økt rekruttering av studenter med minoritetsbakgrunn til journalistutdanningen og 2) bevisstgjøring av journalister slik at de velger også personer med minoritetsbakgrunn som case eller kilder når de skal belyse allmenne problemstillinger som for eksempel farlige skoleveier eller økonomiske konsekvenser av kommunens budsjettforslag for en vanlig familie.

Som et ledd i å øke rekrutteringen er Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo, fra høsten 2006 av departementet pålagt å ta opp inntil fem studenter med minoritetsbakgrunn etter en egen kvoteringsordning. En kan si og mene mye om kvotering, men så lenge journaliststudiet er et av de vanskeligste å komme inn på, vil kvoteringsordningen kanskje kunne være et lite bidrag til at norske medier får en sammensetning i journaliststaben som avspeiler befolkningens sammensetning. Dette kommer imidlertid til å ta tid. Derfor er det ekstra viktig at journalister generelt er seg bevisst den viktige rollen mediene spiller i utviklingen av vårt multikulturelle samfunn.