Om adopsjon

0Shares
Latest posts by Nina Nirosha Hagen (see all)

Søknaden blir behandlet omhyggelig. Adoptivforeldrene vil bli grundig sjekket om de er i stand til å adoptere. Familien må ha stabil økonomi, de må være friske psykisk og fysisk og foreldrene skal ha et godt ekteskap, for å nevne noen av kriteriene for å få adoptere.

Noen får tilsendt bilde av barnet, andre får ikke vite noe før de ser barnet på grunn av for lite informasjon om barnet. Noen familier drar til det landet barnet kommer fra, mens andre får barnet hit. Personlig synes jeg den første måten er den beste og den tryggeste måten å bli adoptert på. Det er en veldig spesiell opplevelse for adopsjonsforeldrene.

Det har vært tilfeller hvor folk har spurt hvor mye jeg har kostet. Dette er utrolig sårende for meg, men jeg har lært å overse det, fordi jeg vet godt selv at det ikke er slik det fungerer. Det koster jo for turen og oppholdet, men at man kjøper et barn er ikke tilfelle. Disse som tror det, har ikke skjønt mye og er feilinformert. Man blir jo ikke solgt som slave heller!

Jeg ble adoptert inn i en familie med barn fra før, som ikke har så stor forskjell i alder. Dette er også en stor fordel. Man får fortere læring av lek og kommunikasjon om man har søsken på nesten samme alder. Selv har jeg to eldre brødre, Gunnar på 29 og Ståle på 31. Disse to guttene tok virkelig godt vare på meg da vi var yngre. De var stolte over å få en mørk søster. Mamma var mest bekymret for om de ble sjalu på meg, men det var visst omvendt. Jeg var veldig avhengig av deres oppmerksomhet og ville alltid være i sentrum.

Adopsjonsbarn blir som egne barn. Eneste forskjellen er at foreldrene ikke har født dette barnet selv. En gang spurte noen om mamma var mer glad i brødrene mine enn meg. Jeg personlig synes det er helt “høl i hue” å spørre om noe slikt. Alle foreldre er jo glade i barna sine like mye, uansett om de er egenfødte eller adopterte! Mamma svarte bare at hun er glad i oss på forskjellig måte, men like mye.

Det å være adoptert er tøft for adoptivbarna, spesielt når de kommer i tenårene og lurer på sin egen identitet. Det er mange som bruker alle sine krefter på finne sine biologiske foreldre. Noen har hatt hellet med seg mens andre ender opp like langt som da de begynte. Selv har jeg ikke brukt noe tid på å grave i fortiden, da jeg ikke har hatt noe behov for det. Likevel bruker jeg mye tid på å få plassert tankene mine. Det å godta at jeg er mørk i huden er noe som plager meg. Godta at jeg ikke kan se ut som en nordmann, men vite at jeg er det.

(Nina Nirosha Hagen er adoptert fra Sri Lanka til Norge da hun var fire år.)