Muslimsk kvinnefrigjøring

0Shares
Latest posts by Iffit Qureshi, kronikk publisert i VG 24.04.2007 (see all)

Den modige 26-åringen krevde en nytolkning av Koranen i forhold til kvinners posisjon, og ifølge Kadra var dette provokasjonsfaktor for overgriperne slik at hun ble slått, sparket og lugget mens hun lå på bakken. Angrepet førte til en flom av støtte fra nordmenn og etniske minoriteter i hele Norge, både på internettsider og i mediene, samt til et demonstrasjonstog mot overfallet.

Grov generalisering
Kadra er ikke den første til å ta opp kvinnekampen i Islam. Shabana Rehman har jobbet lenge for å sette kvinnefrigjøring i muslimske miljøer på dagsorden, og hun har betalt dyrt for å ytre seg etter at hun i 2005 blottet rumpa si. Det som skal ha vært en kriminell norsk-pakistaner løsnet ti skudd mot butikken til hennes søster i håp om å skremme Rehman til taushet. Men heldigvis har ikke dette hindret henne fra å delta aktivt i samfunnsdebatten som kritiker og en som utfordrer folks holdninger.

Når det er sagt er jeg likevel uenig i blant annet Kadra og Rehmans ensidige diskusjonsform og grove generaliseringer om innvandrere eller muslimer. Det fører ikke til en konstruktiv debatt, men skaper isteden et polarisert klima hvor enkeltmenneskers subjektive erfaringer definerer diskursen basert på generaliseringer om norske innvandrere.

Denne type debatt virker ikke bare mot sin hensikt, men fører til at viktige nøkkelpersoner bruker tid og ressurser på å forsvare egne miljøer heller enn å delta i dialog og utforming av konstruktiv tiltak som kan føre til en fremtidig løsning.

Dette er en debattform som både håner og legger sanksjoner for de innvandreraktører som måtte mene noe annet enn de personer det norske samfunnet selv har erklært som martyrer. Det er ikke uten grunn at en del med minoritetsbakgrunn har «boikottet» innvandrerdebatter på norsk fjernsyn. Sammensetningen av panelet og programledere med ledende/villedende spørsmål, stempler så å si automatisk de som er uenig med «martyren» som støttespillere for en eller annen urett eller overgriper.

Kvinnesynet i Islam
I motsetning til hva de fleste synes å tro, begynte debatten om kvinnesynet i islam verken med Ayan Hirsi Ali, Irshad Manji eller Kadra. Den ble først utfordret av blant andre en mannlig egyptisk jurist, Qasim Amin, allerede på 1800-tallet. Han kritiserte blant annet flerkoneri, segregering og bruken av slør i islam og mente at dette var i strid med Koranen og profeten Muhammeds lære.

Farah underviser muslimske kvinner om sine rettigheter i islam og mener at det kan faktisk styrke deres posisjon, ikke undertrykke dem. «Muslimske menn frykter at hvis de følger det som står i Koranen og måten Profeten selv behandlet konene sine, vil det bemyndige muslimske kvinner (…) Men det de glemmer, er at den første såkalte feministiske bevegelse begynte med islam.

Kvinner i Europa fikk rett til å arve eiendom for 100 år siden mens muslimske kvinner fikk denne rett allerede på 700-tallet . I islam står det at husarbeid utført av ens kone er veldighet. Tenk deg det, dette var for 1400 år siden!» sier Farah stolt. Men hvordan kan vi forklare at det fortsatt foregår kvinnemishandling i en del muslimske hjem spør jeg henne.

«Det er fordi muslimer i forskjellige land er farget av negative tradisjoner som eksisterte allerede før islam ble innført, og vi må ikke glemme de sosioøkonomiske forholdene. For eksempel: kvinnelig omskjæring er en gammel tradisjon som har eksistert i deler av Afrika før islam og som praktiseres fortsatt i dag av kristne, jøder og muslimer.

Det er urettferdig at negative handlinger begått av muslimer blir automatisk koblet til islam (…). Det er et kjent fenomen at noen norske menn drar til Thailand for å ha sex med unge gutter. Hvordan ville folk flest i Norge oppleve å få dette knyttet til deres kristentro, tradisjon og norske kultur? Det er denne type stigmatisering som hele tiden rettes mot oss muslimer».

Godkjente imamer
Dette betyr at deler av en muslimsk kvinnefrigjøring faktisk kan foregå gjennom å bruke de religiøse tekstene og den kunnskap religiøse ledere besitter. Men det er viktig å sette spørsmålstegn ved den teologiske utdannelse hos muslimske imamer. Hvis disse imamene har en tradisjonell utdannelse, lite kunnskap og mangler kontakt med moderne, fritt tenkende muslimer som Mahmona Khan, Ambreen Pervez og Kadra Yusuf, kan det bety et tilbakeslag for den positive utviklingen vi ønsker for å styrke kvinners posisjon. Denne utviklingen er ikke mulig uten samarbeid og refleksjon fra de muslimske miljøene, eller fra konstruktiv støtte fra storsamfunnet.

Som jeg har presisert ovenfor, er det viktig at debatten eller dialogen fortsetter og at vi har takhøyde for andres meninger. Samtidig er det viktig at vi er reflektert og kritisk nok til å stille spørsmål ved alle sider av en sak med så store dimensjoner og ringvirkninger som Kadra-saken. Som samfunnsborgere i et fritt samfunn har vi både ansvar plikt til å være kritiske til den informasjon vi blir servert, enten fra mediene, eller i dette tilfellet fra Kadra selv.

Muslimer på bar
Det er tydeligvis lett å ty til gamle sjablonger hvor kultur, etnisitet og religion sauses sammen en suppe som entydig bevis på at alle muslimske menn er barbarer som nok en gang tyr til vold.

Men pirker vi litt i overflaten av Kadra- overfallet, vil vi oppdage at nettopp denne saken faktisk knuser den vante forestillingen om at alle muslimske kvinner er undertrykt og låst inne. Det var tross alt tre angivelig alkoholpåvirkede muslimske kvinner som var involvert i overgrepet mot Kadra, som også var på bar denne kvelden. Under andre omstendigheter, ville overfallet trolig blitt loggført av politiet som fyllebråk i et sentrumsområde og på et tidspunkt hvor slikt dessverre ikke er uvanlig.

Men for all del: det er helt suverent at Norges befolkning er samlet i sin avsky mot det feige angrepet på Kadra. Uten sammenligning for øvrig savner jeg likevel nordmenns like konsekvente støtte til Odd Lindberg, selfangstinspektøren som i 1989 fortalte sannheten om norsk selfangst og som følge av det måtte flykte til Sverige etter drapstrusler og angrep fra sinte landsmenn.

Tilbake i Norge er denne modige mannen fortsatt forfulgt og mottar stadig drapstrusler. Siden statsminister Jens Stoltenberg, inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen og et samlet mediekorps har lagt ut den røde løperen for Kadra midt oppi lokalvalgkampen, ser jeg fram til å se selfangstinspektøren også bli mottatt med pauker og basuner for å ha tatt bladet fra munnen og benyttet seg av sin ytringsfrihet.

Eller er det forskjell på, og ulike grader og kategorier av de undertrykkende krefter i samfunnet vårt?

(Re-publisert med forfatterens tillatelse)

Les også: Religionskritikk og kvinnekamp