Et mangfoldig samfunn krever journalister med ulik bakgrunn

0Shares

Det hender det dukker opp en stillingsutlysning med en innledningstekst som denne:
Vi søker etter en journalist som kan sette Drammens Tidende bedre i stand til å dekke det flerkulturelle Drammen. 17 prosent av byens befolkning består i dag av mennesker med ikke-vestlig opprinnelse. Vi erkjenner at vi pr. i dag ikke er gode nok til å skrive for og om denne store, men mangfoldige gruppen. (Annonse i Aftenposten 17. november 2006).

Med andre ord: Det finnes norske redaksjonelle ledere som er bevisst den spesielle og verdifulle kompetansen journalister med minoritetsbakgrunn besitter nettopp på grunn av sin flerkulturelle og flerspråklige bakgrunn. Etter hvert vil redaksjonen få flere kandidater med eksplisitt journalistfaglig kompetanse: Ved Journalistutdanningen. Høgskolen i Oslo, er det nå registrert 15 studenter med minoritetsbakgrunn. Disse utgjør 10 % av det samlede antallet mot 4 % forrige studieår.

Flere forskningsprosjekter omkring journalister med minoritetsbakgrunn pågår eller er nettopp avsluttet. Marianne Mikkelsen, som med bakgrunn blant annet fra Østlandssendingen har bidratt til rekruttering av journalister med minoritetsbakgrunn, er i gang med sin masteroppgave om minoritetsjournalister i norske majoritetsredaksjoner. (Støttet av institusjonen Fritt ord). Hennes hypotese er at en journalist kan være avgjørende for en hel redaksjons dekning av visse stoffområder. Individuelle egenskaper, redaksjonens holdninger, oppdrag og ledelse spiller inn. I den helt ferske hovedoppgaven Fryktløse forbilder har Trine-Lise Island gjort en empirisk studie av minoritetsstudenter på vei inn i eksponerte yrker. Island har dybdeintervjuet journalist- og lærerstudenter med minoritetsbakgrunn om deres begrunnelser for yrkesvalg og tanker om deres framtidige yrke.

I sammenheng med et forskningsprosjektet om minoritetsungdommers nyhetsvaner (del av DIGRE, som står for Digitale medier og redaksjonell endring) har jeg intervjuet sju minoritetsjournalister. Disse er knyttet til Oslo Journalistlags minoritetsprosjekt, og besøker skoler med overvekt av elever med minoritetsbakgrunn.

Journalistenes bakgrunn
Journalistene var på intervjutidspunktet (2006) i alderen 29–44 år, og de har bakgrunn fra Pakistan, Sri Lanka, Chile, India og Jugoslavia. De to yngste er født i Norge, mens de andre har bodd her i opp til 30 år. Fire av dem har norsk journalistutdanning mens de andre har annen utdanning i Norge. Jobberfaringen deres utenom journalistikken er ganske forskjellig: De har jobbet som lærere, innen informasjonsarbeid, i kommunal sektor (barnvern), som sekretær, stuepike og som politiker. Hva førte dem inn i journalistyrket?

På samme måte som for journalister med etnisk norsk bakgrunn er det åpenbart mange og forskjellige veier inn i yrket for journalister med minoritetsbakgrunn. Noen innganger er ganske tilfeldige. For eksempel ringte en av journalistene til Radio Immigranten, Norges første minoritetsspråklige radiokanal som startet i 1982, og foreslo at de skulle starte barneprogrammer. Han fikk som svar at han var hjertelig velkommen til å forsøke seg, og det gjorde han. Etter to år ble han vikar i Innvandrerredaksjonen i NRK og fikk full opplæring i radio og produksjon av barneprogrammer. Senere tok han journalistutdanning.

En annen var politisk interessert og ble valgt inn i Lier kommunestyre for Ap – ”litt ufrivillig fordi jeg bare var listefyll”. Han satt i kommunestyret i fire år fra 1995–1999 og hadde en fast spalte i Drammens Tidende, noe som ga mersmak og lyst på journalistutdanning. To med relevante studier – ikke journalistikk – ble omtrent headhuntet til redaksjoner som mente de hadde bruk for folk med innvandrerbakgrunn.

Flere av journalistene understreker at de ønsker å bli oppfattet som vanlige redaksjonsmedlemmer på linje med sine etnisk norske kolleger, men at det noen ganger kan være vanskelig å definere sin egen rolle , både overfor seg selv, overfor sjefen og overfor kolleger. En av journalistene, som jobber i en stor redaksjon, forteller at redaksjonssjefen hadde lyst å sette henne på spesielle oppdrag som hadde med minoriteter å gjøre, for eksempel å lage en reportasje om jul i en innvandrerfamilie: ”Det var ikke naturlig for meg å gjøre det, og det ble litt knoting mellom meg og redaksjonssjefen. På mange måter føler jeg meg som en pioner.” Den største bekymringen journaliststudentene gir uttrykk for, er å skulle bli en ”innvandrerjournalist” med ansvar for ”innvandrersaker”.

Fordeler
Alle de intervjuede journalistene snakker opprinnelseslandets språk i tillegg til norsk og engelsk, og flere har språkkompetanse ut over dette. For eksempel behersker en av journalistene urdu, norsk, engelsk, hollandsk og tysk og holder på å lære arabisk.
Denne spesielle språkkompetansen gir journalistene en fordel sammenlignet med etnisk norske journalister som ofte behersker kun norsk og engelsk.
Flere av journalistene mener at deres minoritetsbakgrunn har vært en positiv faktor i yrket, og at kollegene setter pris på nettopp deres kompetanse.

Forskeren Trine-Lise Island fokuserer i studien sin nettopp på eksponering som sentralt begrep. Journalist- og læreryrket kan på hver sin måte sies å innebære høy grad av eksponering. Island søker svar på hvilke refleksjoner studentene gjør seg i forhold til begrepet eksponering, tatt i betraktning deres synlige annerledeshet. Undersøkelsen viser at eksponering er noe informantene verken ser ut til å ønske eller å frykte. Informanten som er referert i avsnittet ovenfor, opplever at hun er tilstrekkelig eksponert som skrivende og radiokåserende journalist og har valgt å takke nei til jobber innen tv-medier der hun i langt sterkere grad ville blitt eksponert.

I neste artikkel skal jeg komme inn på nødvendigheten av at redaksjonene har kunnskaper om ulike religioner og minoriteter. Dette er en forutsetning for å kunne gi et mer dekkende bilde av dagens mangfoldige samfunn.