Et mangfoldig samfunn krever journalister med ulik bakgrunn

0Shares

Under intervjuene ble journalistene spurt om hvor de på en skala fra 1–6, der 1 var dårlig og 6 var bra, ville vurdere kvaliteten på dekningen i norske medier generelt av forhold som har med innvandrere å gjøre. Seks av de intervjuede vurderer kvaliteten til 3 eller 4, og en vil ikke bruke en slik skala. Følgende begrunnelse for ”terningkastet” fra en av journalistene favner langt på vei uttalelsene til samtlige:
”Norske medier er på bedringens vei. Å tilhøre en minoritet er i ferd med å blir mer alminneliggjort enn før. Men fortsatt finner vi stigmatiserende omtale. Carew er norsk, hadde han vært kriminell, ville han hatt afrikansk opprinnelse. Dette er fremdeles et problem, og ikke noe du kan løse over natten. Mange har fordommer, og det er mangel på kunnskaper.”

Journalistene ble bedt om å nevne eksempler som etter deres oppfatning bidrar til et positivt syn på innvandrere, og nevnte en rekke eksempler. Journalistene ble også spurt om eksempler på norske medier som medvirket til et negativt syn på innvandrere. Ingen nevner konkrete eksempler, men derimot forteller de om mekanismer som etter deres oppfatning bidrar til et negativt syn:
•”Dette handler veldig mye om språket. Det er viktig for journalister å ha et presist språk – det er ikke presist å kalle alle minoritetsspråklige for innvandrere. Pass opp for sekkebegrepene. […] Språket er arbeidsredskapet vårt. Viktig å være grunnleggende obs på det, og på at vi nå har tre forskjellige generasjoner innvandrere. Det skjer en rolleendring også blant minoritetene. Blir du kalt for utlending, så forblir du utlending selv om du aldri har bodd noe annet sted enn i Norge.”
•”Dekningen er ofte klisjéaktig. […] Det er viktig med språklig bevissthet. For eksempel er innvandrerungdom et håpløst begrep, det er provoserende. […] Språk er noe organisk, jobb med det, les bøker. Jeg er glad i språk, det er viktig å leke med språket, vise sin annerledeshet.”
•”En bør være bevisst ordbruken, men en trenger ikke være snillist heller.”

Flere kommer inn på at mediene naturligvis ikke skal ha bare positive saker om innvandrere:
•”Journalister skal skrive om utfordringer, gjenspeile virkeligheten. Jeg er opptatt av ikke å bare nevne de positive sidene.”
•”Muslimer har kanskje selv vært med å stadfeste inntrykket av at islam er kvinneundertrykkende.”

Journalistene etterlyser et mer kritisk fokus på samfunnets måte å integrere minoriteter på, og flere nevner at mediene i langt større grad enn nå bør rette søkelys på dårlig norskundervisning, eller kanskje heller dårlig undervisning i språk i det hele tatt. Et par av journalistene peker på en ubalanse i at innvandrere langt sjeldnere enn nordmenn blir framstilt som ofre.
Alle er opptatt av at mediene i større grad må intervjue folk med minoritetsbakgrunn i helt vanlige situasjoner. Journalistene må være mer opptatt av kildevalg. I den forbindelse nevner en av journalistene et konkret, positivt eksempel: Dagsrevyen hadde en nyhetssak om skattenivået, der en tamilsk familie ble intervjuet. ”Dette er et godt eksempel på at det går an å bruke minoriteter som case i vanlige nyhetssaker.”
De vil også bort fra det en kaller ”ghetto-journalister”.
•”Hassan må også skrive om skatt og krig og alt mulig. Redaksjonene må ha ekstrakompetanse slik at de blir mer korrekte i dekningen. De må ha flere kilder i innvandrermiljøene innen islam, integrering, asylsøkning slik at det ikke er Assam Asan som fronter ti saker. Ring en imam, ikke en politiker! Da blir det mer korrekt. Hvis du skal skrive om islam, så ikke ring en Ap-mann i bystyret.”

Samme journalist påpeker at man samtidig må være klar over et annet forhold:
•”Minoritetsmiljøene tipser ikke selv pressen om saker, de har ikke noe forhold til pressen. […] De er ikke vant til dialog med pressen og lever i en konspirasjonsverden. Det er nå engang ikke USA som dikterer hva en journalist i VG skal skrive. Man er redd, men har ikke noen grunn til det. Islamsk Råd og lignende må bli flinkere til å være mer på hugget overfor pressen, men de er fortsatt redde.”

Dialog og forståelse
Ordene dialog og forståelse går igjen i den delen av intervjuene der vi kommer inn på de utfordringer norske medier står overfor i framstillingen av saker som har med minoriteter å gjøre.
•”Det har skjedd en utvikling, men jeg synes det er veldig lite utenriksstoff i norske medier og dermed kommer nyansene i de enkelte land, der innvandrerne kommer fra, ikke godt nok fram. I tv er det ikke plass til å analysere en del problemer. Avisene og til dels radio har plass, men jeg har inntrykk av at en del nyhetsstoff og magasinstoff skrives eller produseres ut fra verdier i det norske samfunnet. […] Her er det forskjellige diskurser – og her er det et hull. Ta for eksempel giftermål mellom søskenbarn. Det er en tradisjon i det pakistanske samfunnet. At man ikke gjør et forsøk på å forstå.”
•”Det jeg savner spesielt i tabloidpressen, er de store, lange dyptgående sakene. I jakten på en vinkling i nyhetssakene, er det mye man ikke får med. I det store og hele er norsk presse bra og har ikke det sure klimaet som i Danmark med en veldig anti-islamsk stemnning.”
•”At 400 pilegrimer dro til Mekka er en nyhet, men ingen skrev om den. Journalister er avhengig av dialog med miljøene.”

Dialog og forståelse er også nøkkelord når vi kommer inn på hva journalistutdanningene i Norge kan gjøre for å bidra til en nyansert mediedekning av forhold som har med minoriteter å gjøre:
•”Det er viktig at de kommer seg ut. La studentene besøke ulike grupper og steder i Oslo. Lær dem til å ha dialog og finne ut hvordan det egentlig står til med minoritetene. La dem løse praktiske oppgaver som gjør at de kommer seg ut og snakker med folk. Få dem til moskeen, la dem oppsøke et afrikansk kristent senter.”

Marianne Mikkelsen, som jeg viste til i forrige artikkel, har i en oppgave i War- and peace journalism (HiO) sammenlignet Aftenpostens og VGs dekning av striden om Muhammed-karikaturene noen dager under konfliktens tidlige fase. Hun er ikke i tvil om at det var kompetansen til Kadafi Zaman, som på det tidspunktet var journalist i VG, var avgjørende for at VG framsto som mer dialogorientert enn Aftenposten. I sin masteroppgave kommer Mikkelsen til å gå nærmere inn på om dialogorientering skyldes journalistens personlige egenskaper, kunnskap eller familiebakgrunn.

Utfordringer
Dybdeintervjuene med de sju minoritetsjournalistene viser at norske medier og journalister som skal fylle disse medier med innhold, står overfor store, men ikke uløselige utfordringer når de skal inkludere minoritetsbefolkningen i avspeilingen av virkeligheten. Det handler om holdninger, om bevisstgjøring av det mangfoldige, om å tenke kreativt ved kildebruk, og om å være bevisst på hvilken makt det ligger i språkbruken. En av journalistene gir følgende råd til utdanningene, men rådene gjelder vel like mye redaksjonene:
•”Det er viktig å bevisstgjøre studentene på å tenke inkluderende, bringe dem nærmere det flerkulturelle, også i praksis. Vi må jobbe med dette på samme måte som med kvinner og likestilling – tenke minoriteter ved representasjon, tenke alder, kjønn og etnisitet. Mange av studentene ved journalistutdanningene har antagelig vokst opp i miljøer uten særlig innslag av minoriteter, i motsetning til for eksempel ungdommer på Stovner. Det er viktig å få studentene til å tenke på hele tiden å trekke minoriteter inn i hverdagslige sammenhenger. Det er viktig å ikke særbehandle eller gjøre det eksotisk, men få forelesere og ressurspersoner fra minoritetsmiljøer som inspirerer. Det må skje en bevisstgjøring av det mangfoldige, det er viktig å kvitte seg med stereotypier.”

Av stillingsannonsen fra Drammens Tidende, som jeg refererte til i første artikkel, går det fram at denne avisen ønsker å ansette en journalist som vet hva det vil si å vokse opp i Norge og tilhøre mer enn én kultur. ”På den måten ser vi for oss at det flerkulturelle Drammen kan gjenspeiles bedre i våre spalter, samtidig som du vil berike miljøet og den samlede kompetansen i redaksjonen.”
Drammens Tidende viser vei for andre redaksjoner i arbeidet med å utvikle en mangfoldig redaksjon.

Henvisninger
Fogt, Anne (2006): ”Språkmektige ungdommer – en ressurs for samfunnet”. Kronikk i Utrop nr. 15/2006.
Island, Trine-Lise (2007): Fryktløse forbilder. Minoritetsstudenter på vei inn i eksponerte yrker. Hovedoppgave i pedagogikk, UiO.
Mikkelsen, Marianne (2006): En fra eller til gjør stor forskjell. Minoritetsjournalister i norske majoritetsredaksjoner. Skisse til masteroppgave i journalistikk.
Se også DIGRE under www.hio.no, Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag.