Sammenhengen mellom alfabet og religion

0Shares

Det er særlig det arabiske skriftet som ofte pryder butikksvinduer og skilter på Grønland. Det er en vanlig antagelse at bak de arabiske bokstavene skjuler det seg en muslimsk forretningsinnehaver. Og det er en helt rimelig antagelse, selv om det også finnes ugudelige palestinske grønnsakshandlere og revolusjonære pakistanske kjøpmenn.

Det èr nemlig en sammenheng mellom alfabetet og religion. Det er på en måte en tommelfingerregel at man kan se på et språks alfabet og si hvilken religion dets brukere har.

På den indiske halvøyas nordlige del snakker folk en rekke varianter av språk som hører til den indoeuropeiske språkfamilien, den samme som norsk hører til. Et av disse språkene er punjabi (som normalt staves med u, for at engelsktalende kan få en noenlunde riktig uttalelse. Samme trick får nordmenn til å uttale vokalen som ”pønjabi”.

Pakistans offisielle nasjonalspråk er imidlertid ikke punjabi, men varianten urdu. Punjabi-talende barn i Norge tar også morsmålundervisning i fremmedspråket urdu. Men ryktene om språks forskjellighet er sterkt overdrevet!

Urdu betyr militær/leir, og språket har sin opprinnelse i de tyrkiske muslimers erobring av Nord-India. De befruktet det nordindiske språket med Islams kulturgods, og som oppstod et pidginspråk, en blanding av nordindisk, arabisk, persisk og tyrkisk som ble kalt militærleirsk, og som ble skrevet med Troens alfabet, de arabiske bokstaver.

På den måten gikk det til at man i Nord-India i dag har to vidt forskjellige kulturspråk som er ett og det samme. Hindi som skrives med hinduismens alfabet (kalt devanagari), og urdu som skrives med Islams. Man kan til en viss grad snakke sammen og forstå hverandres radio sendinger, men ikke lese hverandres aviser. Man kan følge med i hverandres film, men slett ikke lese hverandres bøker. Med den britiske kolonisering av India ble både muslimenes og hinduenes dialekter beriket med massiv innflytelse fra yterligere et pidginspråk, nemlig engelsk. Slik kan hundrevis av ord i både urdu og hindi uten videre gjenkjennes av en nordmann som ellers verken kan snakke hindi eller devanagari.

Sikhenes land utgjør den del av India som grenser opp til Pakistan. Sikhene snakker punjabi og skriver det med sikh- bokstaver (som minner mer om de indiske enn om de pakistanske). Gurmukhi kalles dette alfabet, og enhver sikh vil uten videre gjette på at det må bety de bokstaver som er kommet ut av ‘guruens munn’. På den andre siden av grensen snakker samme folk samme språk, men bruker det til å uttrykke en annen tro med. Og skriver det derfor med helt andre bokstaver.

Denne haugen av språk som er genetisk og typologisk ensartet, er så kulturelt forskjellige at de kan skrives med forskjellige alfabeter. Dette kan nok virke bak mål for nordmenn som er vant til en ørken av ensartenhet og overensstemmelse mellom land og folk og religion og nasjon og språk og grenser og flagg… men ute i den store verden er det ikke noe nytt.