Nyttårsbrev til Ola Nordmann

0Shares

Av Walid al-Kubaisi

Opprinnelig publisert i Klassekampen, tirsdag 31. desember, 2002.

Kjære norske broder, Ola Nordmann. Du kommer sikkert til å våkne opp sent første dag av det nye året, med bakrus og blåmandag.

Vikingen i nordmenn våkner i disse dager, rister av seg dødens støv, og krever sine begre av mjød. Men kanskje våkner de sent fordi de ikke har tillit til det nye året.

De vil ta imot det nye året med kvalme og tømmermenn som en ubevisst protest. De vil ikke våkne tidlig, åpne vinduet og kaste et blikk på himmelen. De vil ikke la synet oppsøke horisonten og inhalere frisk luft, for å ta seg sammen for det nye året. Merkelig.

Millions of Jesus

Jeg kom til Norge i disse dager for 16 år siden. Jeg kunne ikke språket. Jeg var som en stum og døv. Bjørg Bøe, Røde Kors-sjefen i Arendal, tok imot oss. Hun fortalte oss: «Nordmenn feirer jul. og vi har laget et opplegg for at dere skal feire sammen med oss nordmenn.»

Vi var mange flyktninger. Mange av oss var analfabeter. Røde Kors tok oss til en kirke. Der stod det et tre pyntet med stjerner. Vakre nordmenn holdt hverandres hender mens de sang en lovsang og gikk rundt treet slik muslimene gjør på pilegrimsferdene når de går rundt Kaba i Mekka. Hvilken oppfatning av denne scenen vil en muslim som meg få når jeg nettopp har kommet fra det fjerne Østen? Jeg trodde at de dyrket treet.

En gammel dame satt og så på dette, snudde seg og spurte meg mens rynkene hennes danset som havbølger: «Hvor kommer du fra?»

Jeg hadde nettopp lært denne setningen. Derfor svarte jeg henne med ett ord: «Irak». Hun spurte meg mens Bjørg Bøe stod ved siden av meg: «Dyrker dere Jesus i Irak?»

Jeg forstod ingenting, hverken hva «dyrker» eller «Jesus» betydde. Hun gjentok spørsmålet mens hun pekte på treet. Jeg trodde at «treet» på norsk var «Jesus». Og at hun spurte om vi har trær i Irak, for jeg hørte ordet Irak.

Jeg svarte henne: «We have millions of Jesus in Iraq. War burned thousends of them.»

Hun ble sur og Bjørg Bøe skrattet.

Slaver for rus
Vi spaserte alle på gata på nyttårsaften. Alle nordmenn var fulle. Utestedene var like fulle, av nordmenn. Jeg husker alt dette fremdeles.

Da vi gikk tilbake til asylmottaket diskuterte vi. «Hva er nordmenns religion?» Den ene sa at siden nordmenn har trær i hver gate og foran hvert hus på samme måte som buddhistene har Buddha-statue i hus og templer, så betyr vel det at de dyrker trær.

Den andre sa: «Nei, nei! Siden de drikker alle sammen og sitter ved bordene og flirer i en vanvittig ekstase, så dyrker de vel Bacus, vinguden.» Vi så opp til han som vekket opp våre tanker med denne kloke analysen.

Men, kjære Ola, nordmenn har spurvenes instinkt som hindrer dem i å gå inn i bur. De har hestenes instinkt som trekker dem av gårde til grønne enger og åpne landskap. Hvordan kan de frivillig akseptere å la seg forvandle til slaver for rus og alkohol, og fengsle seg inn i kummerlige buler disse dagene. Burde de ikke bruke helligdagene til å gruble over en verden som varsler katastrofer og blodbad?

Uskyldig dømt

Jeg kommer ikke til å feire det nye året. Om det var mulig å diktere skjebnen, ville jeg ha utslettet år 2003 fra tiden. Dette fordi 2003 er det verste år for enhver iraker som er knyttet til sitt land og bryr seg om sin familie og sitt folk. Iraks land og folk kommer til å bli knust.

Jeg hadde nettopp ringt til min mor og spurt henne: «Hvordan har du det?»

Hun ble sur: «Hvilket svar venter du av oss, min sønn? Amerikanerne mobiliserer sin hær og sine våpen rundt Irak, de kommer til å angripe oss etter at de har gjort oss lutfattige gjennom sanksjonene. Det irakiske folk er lik en uskyldig dømt fange som ble dømt til døden, og venter på henrettelse. Hva føler denne fangen mens han ser fra fengslets luke at de bygger galgen på gården.»

Jeg er hjelpeløs, frustrert, føler at verden varsler mer terror og tortur. Mennesket er maktesløs. Verden er styrt av ondskap og djevler. Jeg har mistet evnen til å se forskjellen mellom despoten Saddam Hussein og den blodtørstige Bush.

Jeg ble invitert til å delta i NRK-programmet Søndagsmagasinet. Jeg følte at uansett hva man gjør, er det forgjeves. Forspilt er vår streben etter å forandre verdens grusomme og urettferdige system. Jeg sa til produsenten Thomas Torjusen: «Hva skal jeg si i ditt program? Sett at en morder holder en kniv, setter eggen på ditt barn, og vil slakte det. To mennesker sitter og diskuterer med deg hva som vil skje og hvorfor morderen vil slakte barnet ditt. Så ønsker de at du skal kommentere: Hva føler du? Hva mener du om ditt barns slakting? Er du for eller imot? Og nå blir Irak slaktet. Jeg har ikke ord å tilby ditt program. Kun skrik, tårer, indignasjon og vrede.»

Hva kan verdens folk vente fem år etter en eventuell bombing av Irak annet enn mer terror og utallige arabiske selvmordsaksjonister overalt?

Fjær i vinden

Min bekymring har ingen ende. Vårt liv som pakkiser og svartinger er liksom en fjær i vinden, broder Ola. Vi ønsker å slå rot i dette samfunnet, men klarer det ikke. Med store ord fyller nordmenn avisene med artikler mot rasisme og om integrering. Vi har ikke opplevd annet enn fantastiske ord. I praksis ønsker ikke du og ditt folk oss velkommen.

Ditt norske samfunn er hyklersk. Det er riktig at norsk lov gir oss statsborgerskap og oppholdstillatelse. Men dette er ikke nok for at vi skal føle lojalitet til dette samfunnet. Min venn, Alaa Said, kom til Norge samtidig med meg. Han lærte seg norsk, ble integrert, studerte her i Norge og ble arkitekt. Han har en norsk kjæreste. Men han klarte ikke å få en skikkelig jobb. Alle hans studiekamerater fikk fast jobb, unntatt Said. Han fikk små jobber i firmaer her og der til en begrenset tid. Fordi han er stolt, jobbet han som murer, og tok vaskejobber i perioder, istedenfor å henvende seg til sosialen. Han måtte betale studielånet tilbake.

Said satt og grublet: «Nordmenn sier at vi må lære språket! Jeg lærte det. De sier at vi må integrere oss. Jeg har integrert meg. De sier vi må kle av oss våre verdier og bli norske. Jeg fikk en norsk kjæreste fremfor å hente en tilslørt kone fra hjemlandet. De sier de er redde for islam. Jeg gav blaffen i islam og ble ateist. De sier at vi må skaffe oss utdannelse. Jeg skaffet meg utdannelse i Norge, likevel er jeg arbeidsledig. Hvorfor brukte jeg et stort beløp fra statens lånekasse for å skaffe meg utdannelse? Hvorfor sitter jeg med stort studielån hvis de ikke vil gi meg jobb slik at jeg kan betale studielånet tilbake? Hvis målet er at vi skal gå på sosialen uansett, så hvorfor sier de ikke dette rett ut?»

Alaa Said vil utvandre til et land i Nord-Afrika. Han har sitt norske pass og vil forlate dette landet for godt. Jeg spurte ham: «Hater du nordmenn?» Han svarte mens tårene rant ned over kinnet: «Jeg hater ingen. Men jeg føler at jeg jaktet på en illusjon i Norge. Jeg føler at jeg ble lurt. Vi klarer ikke å gå videre. Vi er uønsket uansett! Nordmenn må bestemme hva de vil med oss, og si det rett ut. Faen!»

6. januar vil hans fly ta ham for godt til utlandet. Hvor mange innvandrere vil følge hans spor?