Negerdebatten

0Shares
Avatar
Latest posts by Manuela Ramin-Osmundsen (see all)

Marianne Gullestad, sosialantropolog og forsker ved Institutt for samfunnsforskning, kom ut 7. januar 2002 med boken Det norske sett med nye øyne: kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt. Boken kommenterer mange ulike sider ved debatten. Ett av de ti kapitlene behandler diskusjonen om ordet neger som pågikk i aviser, radio og TV – samt rundt tusen kaffebord – vinteren 2000 – 2001. Med utgangspunkt i dette kapitlet innledet Gullestad til diskusjonen over temaet: Hva forteller negerdebatten om dagens norske offentlighet?

Boken ble debattert på Institutt for samfunnsforskning 17. februar 2002. Med utgangspunkt i temaet om negerdebatten, holdt journalist Petter Normann Våge og daglig leder ved Senter mot etnisk diskriminering Manuela Ramin-Osmundsen et kort innlegg.



Det er det siste innlegget som gjengis i Norsk tidsskrift for migrasjonsforskning

Før jeg kom hit, kunne du kalle meg for neger. Du sier og forteller meg at neger bare betyr svart. Det er neger som klinger mest nøytralt for deg. Nå er jeg kommet her i Norge. Jeg er en av dem som du kaller neger. Jeg er en av dem som gir ditt begrep et ansikt, en historie, et symbol. Jeg er ikke hvit i huden, og jeg reagerer på bruken av ordet. Jeg tror at du vil meg vel, men din ordbruk kolliderer med mine assosiasjoner og min erfaringsbakgrunn.

Professor Thomas Hylland Eriksen har sagt at mennesker har ikke røtter, det er trær som har røtter. Nei mennesker har kanskje ikke det, men de har en historie. Jeg har en historie. Den historien er ikke nøytral.

Neger: Kort historisk tilbakeblikk
Neger er først og fremst betegnelsen som ble brukt på de som ble fraktet fra Vest-Afrika over Atlanterhavet til Karibia og Sør-Amerika for å arbeide som slaver.

De var svarte i huden. De var ufrie og stod i et eiendomsforhold til hvite mennesker. De var ting i juridisk forstand. De kunne selges. De ble solgt. Deres verdi kunne måles. Neger eller ting, handel og objekt.

De er mellom ti og tjue millioner å ha blitt brukt som slaver i perioden 1400 til ca 1860. Over 400 år. Slaveriet ble først formelt avskaffet i 1848 i Frankrike. Neger-betegnelsen assosieres for meg med, og er symbol på, en institusjonalisert krenkelse og gigantisk ydmykelse.

Neger: også bidrag til gjenreisingen av et folk
Men historien om betegnelsen neger har også en annen side. Det er historien om gjenreisingen av et folk. Etter første verdenskrig tok noen svarte personer begrepet neger i sin munn nettopp for å fremheve verdien av det svarte folket. Den nylig avdøde første president i det uavhengige Senegal, Leopol Sedar Senghor, og de franske Aimé Cesaire og Léon Damas, henholdsvis fra Martinique og Guyana, fant et fellesbegrep som kunne dekke de kulturelle og spirituelle verdiene i den svarte befolkningen. På fransk fikk vi begrepet négritude .

Négritude assosieres med et opprør, men særlig med et søk om identitet, et svar på slaveriets og kolonitidens nedverdigelser. Målsettingen med å skape et nytt begrep var å bidra til at negeridentiteten og de kulturelle verdiene i den svarte befolkningen – kalt på den tiden den svarte rasen– endelig kunne bli kilden til stolthet. (Ja, en visste svært lite om DNA på denne tiden!)

En intellektuell og essensialistisk bevegelse var født. Snart ble den fulgt opp med flere grener. Svarte personer skrev bøker, dikt, studerte, utdannet seg, organiserte seg, fremhevet sin musikk, fremelsket sine former, sin hudfarge, sine kunstneriske uttrykk. Det er liten tvil om at for eksempel jazz, blues og gospel har hjulpet de svarte til å vise egne verdier. Poenget var å gi den svarte befolkningen et våpen for å møte den vestlige verden som frem til da hadde ydmyket dem.

Denne siden av negerdebatten er totalt fraværende fra det norske, …. selv sett med nye øyne. Jeg har aldri hørt en nordmann bruke begrepet neger slik for eksempel Senghor, Césaire eller mine forfedre gjorde det. Det er derfor Marianne Gullestad har så rett når hun skriver i sin bok at språkbruk er ikke bare uttrykk for tilhørighet og avstand, men kan også bidra til å skape slike forhold. De fleste som bruker begrepet neger i dag, bruker det på samme måte som de bruker etnisk, svart, pakistansk. Begrepet reduseres til en måte å beskrive personer med mørk hudfarge på, og ofte for å markere forskjellen mellom vi og de, til å understreke differansen, eksotismen eller det kuriøse.

Mer problematisk enn uvitenhet om ordets opphav er det at begrepet brukes av flere som skjellsord. Diskriminering eller negativ forskjellsbehandling basert på utseende gir svarte regelmessig påminnelse om at vi i Norge ikke lever i en tid der det er likegyldig om du er svart eller hvit i huden. Når forskjellsbehandling kombineres med roping av ordet neger, er det vanskelig for svarte selv å gå med på at uttrykket er nøytralt.

Jeg har mentale kart, og disse gjør det vanskelig å glemme 400 år av den mørkeste siden av vestens historie. Det er riktignok kun 130 år siden slavehandelen ble avskaffet. Det er riktignok knapt 50 år siden FNs verdenserklæring stadfestet menneskets likhet uavhengig av hudfarge.

Hva nå? Klarer vi å rette søkelyset mot fremtiden? Da må hensynet til dialogen være rådende.

På samme måte som at jeg har lært at lapp eller mentalt tilbakestående ikke kan brukes, ber jeg om at du bruker noe annet enn neger for å beskrive personer som er svarte i huden.

Ordbruk er verdiladet og kan ikke utformes av myndighetene eller av majoritetssamfunnet alene. Dersom vi mener alvor med ønsket om å bygge et flerkulturelt samfunn, må vi våge å lytte til hverandre. Ordbruk er minelagt terreng. Er vi virkelig opptatt av å kommunisere, må vi være villige til å bruke kommunikasjonsformer som ikke oppfattes som støtende.

Hva skal man da bruke, vil du spørre? I Frankrike blir noir foretrukket, i England bruker man black som en fellesbetegnelse på alle de som ikke er hvite. I USA er uttrykkene black og Afro-American blitt vanlige betegnelser. Svart kan erstatte neger på norsk.

Jeg kan ikke bytte min historie med deres. Men det vi i hvert fall kan ha felles, er hvordan vi velger å definere vår fremtid, fordi det er der vi kommer til å bruke resten av våre liv. For å kunne inngå en dialog må vi derfor konsentrere oss om hvordan vi ønsker å kommunisere med hverandre.

Jeg er svart. Jeg trenger et begrep for å definere min hudfarge. Det er likevel ingen motsetning mellom det å være svart og det å være Manuela, kvinne, i slutten av trettiårene, gift, fransk, mor til tre, innvandrer, daglig leder og statlig ansatt. Med andre ord er min hudfarge ikke alltid like relevant for å definere hvordan jeg skal behandles og omtales.


Opprinnelig publisert:
Norsk tidskrift for migrasjonsforskning 1/2002

Takk til: Senter mot etnisk diskriminering