Bør UDI deles?

0Shares

Vi trenger bredere erfaringsoverføring fra gode prosjekter, og styrking av kompetansen om spørsmålene knyttet til integrering både i kommunene og staten.

I løpet av de siste 30-40 årene har befolkningssammensetningen i Norge endret seg. Flere innbyggere i Norge har i dag en eller to foreldre som er født i utlandet. Flere ekteskap inngås mellom nordmenn og utenlandske statsborgere. Det bor folk med innvandrerbakgrunn i de fleste kommunene i landet. Disse endringene i befolkningssammensetningen betyr at det er et større mangfold både når det gjelder verdier, tradisjoner, livssyn, religiøs tro, levemåte og utseende enn det var for en generasjon siden.

Når stadig flere innbyggere i Norge har tilknytning til andre land, kulturer, tradisjoner og skikker enn det majoritetsbefolkningen har, stilles vi overfor nye utfordringer. Regjeringen er opptatt av å finne løsninger som gjør at alle som bor i landet får de samme mulighetene til å delta aktivt på alle arenaer i samfunnet. En forutsetning for dette er at alle føler seg velkomne og inkludert i det norske samfunnet. I tillegg har den enkelte innvandrer et ansvar for å lære seg norsk og skaffe seg innsikt i hvordan det norske samfunnet fungerer.

Integrering handler om inkludering og deltakelse. Vi vil stadig få nye innvandrere til Norge og en viss andel av befolkningen vil alltid ha sin bakgrunn fra andre land. Derfor er det nødvendig å jobbe kontinuerlig og langsiktig med utfordringer knyttet til dette, ikke minst for å tydeliggjøre de forventninger og krav som samfunnet stiller til innbyggerne. Vi må hele tiden spørre oss om den offentlige forvaltningen er tilpasset befolkningens behov og de utfordringene vi til enhver tid står overfor.

Uforutsigbare og raske endringer i tilstrømning av asylsøkere krever handlekraft og strakstiltak. Dette legger beslag på oppmerksomhet og ressurser i UDI. Det er i en slik situasjon vanskelig å holde fokus på de mer langsiktige og strategiske spørsmålene, særlig innen integreringsområdet. Jeg mener derfor vi må stille spørsmål ved om måten arbeidet er organisert på i dag er optimal. En økende andel av befolkningen har innvandrerbakgrunn. Dette er imidlertid ingen homogen gruppe. Vi trenger derfor et bredt spekter av virkemidler og en kontinuerlig oppmerksomhet mot feltet for å løse de mange nye oppgavene knyttet til langsiktig integrering. Samtidig må vi ta høyde for at det også i fremtiden vil være et stort press på grunn av asyltilstrømning og annen søknadsbehandling. Jeg mener derfor at tiden nå er moden for å gjøre nødvendige endringer av systemet for å sikre at også integreringsarbeidet får tilstrekkelig oppmerksomhet.

For å oppnå vellykket integrering må innvandrerne selv peke på og bidra til å kartlegge problemene som skal løses. De må også delta i utformingen av politikken. Jeg tror det er vanskelig for et direktorat å få den nødvendige kontakt og dialog med innvandrermiljøene når det har ansvaret både for kontroll med en regulert innvandring og integrering av de som allerede bor her. Dersom arbeidet med integrering skilles ut og legges til et eget direktorat, kan dette være lettere å oppnå. Et direktorat som kun har ansvar for integrering vil i større grad oppfattes som et organ det er naturlig for innvandrerne å være i kontakt med.

Vi står overfor mange store oppgaver i integreringsarbeidet fremover. Når nyankomne innvandrere fra 1. september 2004 får rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram med norskopplæring, samfunnskunnskap og forberedelse til deltakelse i arbeidslivet som sentrale elementer, vil det bli økt behov for oppfølging i forhold til kommunene. Utfordringer knyttet til å tilpasse offentlige tjenester som barnehager, skoler og helsevesen til behovene i en etnisk, kulturelt og religiøst mer sammensatt befolkning har ennå ikke funnet sin løsning. For at alle innbyggere i Norge skal få like muligheter til deltakelse på alle samfunnsarenaer, må ingen møte hindringer på grunn av for eksempel kjønn eller etnisk tilhørighet.

Alle disse utfordringene tilsier at arbeidet med integrering må styrkes. Jeg vil understreke at dette ikke er en kritikk av UDIs måte å løse oppgavene på. Etter mitt syn har UDI gjennom mange år gjort en god innsats på dette området. Men når systemet er under konstant press og ressursene er begrenset, er det nødvendig å vurdere om nye måter å arbeide på kan sikre både effektiv behandling av utlendingssaker og at de mange oppgavene knyttet til langsiktig integrering blir løst på best mulig måte.

Regjeringen har ikke konkludert om UDI skal deles. Men Kommunal- og regionaldepartementet har startet en prosess for å se om en deling av dagens UDI kan være en naturlig og god løsning. Det vil også i tiden fremover være nødvendig å se kontroll med innvandring og integrering i sammenheng. Det overordnede ansvaret for dette vil fortsatt ligge i departementet.