Nasjonale målsettinger ved bosetting og integrering av flyktninger

0Shares

Innledning


Aller først vil jeg takke for innbydelsen til denne konferansen. I går fikk jeg et innblikk i deler av flyktningarbeidet her i Tromsø. Mitt umiddelbare inntrykk er at både Tromsø og andre kommuner i regionen gjør et godt arbeid på dette området, et arbeid dere kan være stolte av.

Dette innlegget har fått overskriften ”Nasjonale målsettinger og økonomiske rammer ved bosetting av flyktninger i Norge.” De økonomiske rammene fastsettes, som dere alle vet, av Stortinget. Jeg vil derfor fokusere hovedsakelig på utfordringene knyttet til bosetting og integrering. Men først vil jeg minne om bakgrunnen for at et flertall av norske kommuner i dag bosetter flyktninger og at mange har oppgaver knyttet til vel 140 asylmottak:


  • Norge er gjennom internasjonale avtaler og konvensjoner forpliktet til å ta sin del av det internasjonale samfunns ansvar for å gi beskyttelse og hjelp til flyktninger.
  • De som søker asyl i Norge har rett til å få en individuell vurdering av saken sin. Sakene er ofte kompliserte og tar lang tid å behandle.



  • De som får asyl eller opphold på humanitært grunnlag her i landet har vært gjennom en nøye og grundig vurdering.


Noen tall


Før jeg redegjør for de overordnede målsettingene for politikken, vil jeg presentere

noen tall om innvandring og innvandringsbefolkningen i Norge, som noen perspektiver på vårt arbeid. Norge har de siste årene vært et av de land i Europa som har hatt flest asylsøkere i forhold til innbyggertall. I 2003 kom det 15 600 asylsøkere fra 114 land til Norge. De største gruppene var fra


  • Serbia og Montenegro
  • Afghanistan
  • Russland
  • Somalia


Det kom 11 prosent færre asylsøkere enn i 2002, og prognosen for 2004 er at antallet vil falle til om lag 10 000. Det betyr en gradvis reduksjon i antall mottaksplasser, selv om innvilgelsesprosenten skulle øke noe. De tiltak Regjeringen har iverksatt for å unngå at personer uten behov for beskyttelse kommer og søker asyl i Norge, synes å virke. Dette er bra både for de som da slipper å vente på vedtak som innebærer avslag, for UDI som slipper å behandle så mange søknader, og sist, men ikke minst, det styrker tilliten til asylinstituttet.

I 2003 fikk nesten 600 asylsøkere innvilget asyl etter flyktningkonvensjonen. Det utgjør om lag 5 prosent av de som får opphold, og er flere enn noen gang tidligere. I 2003 fikk 50 personer asyl på grunn av kjønnsbasert forfølgelse. Disse kvinnene flykter fra overgrep som tvangsekteskap, æresdrap og voldtekter.

Basert på prognoser har UDI beregnet at det vil være behov for


  • 5500 plasser til bosetting i 2004
  • 4100 plasser til bosetting i 2005


Innvandrerbefolkningen har stadig vokst de senere årene og ved inngangen til 2003 var innvandrerbefolkningen i Norge på om lag 332 800 personer. Det utgjør 7,3 prosent av hele befolkningen. Dette inkluderer personer som er født i Norge og har to utenlandsfødte foreldre. I 2002 økte innvandrerbefolkningen i Norge med 22 100 personer. En stor del av denne økningen skyldes personer som gifter seg med etnisk norske og får opphold på grunnlag av familiegjenforening.

Målsetting


Regjeringens overordnete målsetting med integreringspolitikken er å bidra til å skape et samfunn der alle, uavhengig av opprinnelse og kjønn, skal kunne få arbeid og ha like muligheter til å delta i det norske samfunnet, enten det er i skolen, i bomiljøet eller i organisasjonslivet. Deltakelse er viktig både for at samfunnet skal kunne nyttiggjøre seg alle ressurser i befolkningen, og for at den enkelte skal kunne påvirke sin egen livssituasjon.

Arbeidsledighet og dårlige levekår den viktigste utfordring i integreringen


Det er ingen tvil at innvandringen har ført til en berikelse for landet. På den andre siden stiller den oss overfor utfordringer som krever gode og gjennomtenkte løsninger.

En av de største utfordringene vi har i dag er integreringen av innvandrere i arbeidslivet. Altfor mange innvandrere står i dag utenfor arbeidslivet, og arbeidsledigheten er mye høyere enn for befolkningen for øvrig. Mot slutten av fjoråret økte den registrerte arbeidsledigheten blant innvandrere totalt og var i november 2003 på 9,6 prosent. I hele befolkningen var ledigheten på 3,7 prosent. Det betyr at hver sjette arbeidsledig er en førstegenerasjons innvandrer. Ledigheten blant innvandrere varierer mye i forhold til landbakgrunn. Over 80 prosent av de ledige innvandrerne kommer fra ikke-vestlige land.

De negative konsekvensene av at mange innvandrere står utenfor arbeidslivet er store. Arbeid er nøkkelen til en vellykket integrering av innvandrere i det norske samfunn. Gjennom deltakelse i arbeidslivet kan man bli en del av dette samfunnet. Arbeid skaper tilhørighet og gjør det lettere å finne sin plass i samfunnet. Det er slik vårt samfunn er innrettet. Dette gjelder ikke bare innvandrere. Det gjelder oss alle.

Arbeidsledighet kan føre til store tilleggsproblemer for den enkelte innvandrer som bli avskåret fra å realisere egne evner og ressurser. Vi vet også at manglende tilknytning til arbeidslivet er en viktig årsak til dårlige levekår, fattigdom og avhengighet av sosialhjelp blant innvandrere. Statistikken viser at innvandrere er sterkt overrepresenterte blant personer med lave inntekter. Den viser et klart skille i levekår, særlig mellom innvandrere fra ikke-vestlige land og resten av befolkningen. Maktutredningen advarer oss mot en utvikling der innvandrerbefolkningen er i ferd med å bli til en ny underklasse i Norge.

Arbeidsledigheten er ikke bare et problem for innvandrere, det er et samfunnsproblem. Det ligger et stor potensial i innvandrerbefolkningen, som Norge hittil ikke har klart å utnytte fult ut. En hovedutfordring i de kommende tiårene vil være å ta i bruk den arbeidskraften og kompetansen som innvandrere i Norge representerer.

Norge, i likhet med de andre nordiske og mange europeiske land, står fremfor en alvorlig demografisk utfordring med en raskt voksende eldrebefolkning og lave fødselstall. Det kommer til å bli færre yrkesaktive til å forsørge et voksende antall ikke-arbeidende. Veksten i arbeidsstyrken vil avta de kommende årene. Samtidig vil etterspørselen etter arbeidskraft øke i en del sektorer, ikke minst i pleie- og omsorgssektoren. I denne nye situasjonen er det av stor betydning å ha velfungerende strategier for å ta i bruk hele befolkningens kompetanse og ressurser for å klare å opprettholde og videreutvikle velferden. Sett i dette perspektivet, er integrering av innvandrere i arbeidslivet ikke bare et spørsmål om demokrati og like muligheter, det er også et spørsmål om økonomisk utvikling i en globalisert verden og i konkurranse med andre land.

Jeg tror at den store arbeidsledigheten blant innvandrere, til en viss grad er en indikator om i hvilken grad vårt samfunn har tilpasset seg globaliseringen og utviklingen mot et flerkulturelt samfunn. Vi må i større grad enn i dag ta inn over oss at det norske samfunnet består av en sammensatt befolkning med ulik bakgrunn, etnisitet, religion, kultur, språk og levemåte. Vel halvparten av innvandrerbefolkningen kommer fra ikke-vestlige land, og vil ofte være synlige på en annen måte enn majoriteten. Regjeringens utgangspunkt er at et slikt mangfoldig samfunn er både naturlig og ønskelig, og at det er kommet for å bli.

Men det er ikke nok å fastslå dette. Vi må også ha en politikk som tar denne virkeligheten opp i seg. Det å lage politikk for et mer heterogent samfunn, krever at vi må tenke annerledes enn når samfunnet er mer homogent. Vi trenger altså en politikk for det flerkulturelle, flerreligiøse, fleretniske og verdipluralistiske Norge. Samtidig må vi være tydelige på de visjoner, prinsipper og holdninger samfunnet bør hvile på og som skal gjelde for alle som bor i Norge. Derfor vil Regjeringen i 2004 legge frem en stortingsmelding som skal omhandle utfordringer knyttet til det at Norge er et flerkulturelt, fleretnisk og flerreligiøst samfunn.

Jeg tror ikke at innvandrernes problematiske situasjon på arbeidsmarkedet kan løses bare ved å øke arbeidsmarkedstiltakene. Vi må også tilpasse våre holdninger og handlinger som arbeidsgivere, medarbeidere, medborgere osv. til det faktum at vi lever i et flerkulturelt samfunn. Ikke minst må integreringspolitikken tilpasses.

Tiltak for å bedre integreringen


Langsiktige tiltak på bred front er regjeringens svar for å bedre integreringen. Det er en målsetting å redusere arbeidsledigheten, øke sysselsettingen og forhindre at innvandrere utvikler seg til en ny underklasse. Tiltak rettet mot nyankomne innvandrere er prioritert. Vi har all grunn til å ta situasjonen som nyankomne befinner seg ved bosetting til Norge på alvor. Mange kommer som asylsøkere og flyktninger fra kulturer som er annerledes enn vår. De mangler norsk nettverk, og kunnskaper og ferdigheter om det norske samfunn og arbeidsliv. De får problemer med å få arbeid og problemer med å bli selvhjulpne. Det er en målsetting at alle nyankomne innvandrere skal gis et godt startgrunnlag ved bosetting i Norge. Startgrunnlagget skal bidra til at de nyankomne raskest mulig etablerer seg i en kommune, kommer i arbeid, og blir selvhjulpne.

Regjeringen prioriterer følgende:


  • Rask og god bosetting.
  • Etablering av ordningen med introduksjonsprogram og introduksjonsstønad.
  • Innføring av ordningen med obligatorisk deltakelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere.
  • Bekjempelse av rasisme og diskriminering.


Rask og god bosetting


En raskest mulig bosetting etter at oppholds- og arbeidstillatelse er innvilget, er av stor betydning for den enkeltes tilpasning og deltakelse i det norske samfunnet. Målet om kvalifisering, arbeid, og rask selvhjulpenhet kan ikke realiseres for den enkelte bosettes i en kommune. Rask bosetting av flyktningene er ikke minst viktig for staten og for kommunene, men også for den enkelte flyktning som venter på å komme i gang med sitt nye liv. For staten betyr rask bosetting at de store utgiftene til mottaksdrift kan reduseres. Kommunenes integreringsarbeid blir også lettere fordi de flyktningene som bosettes slipper den passiviseringen som den lange ventetiden i mottak fører til.

Dagens bosettingsordning ble etablert i 2002. Et utvalg med tre representanter fra staten og tre fra kommunesektoren fastsetter bosettingsbehovet for det kommende året og fordeler det antall flyktninger det vil være behov for å bosette på hvert enkelt fylke. Utgangspunktet for fordelingen er fylkenes folketall, hensyn til flyktningens behov for bosted og hvilke erfaringer som er gjort i tidligere bosettingsarbeid. På fylkesnivå er det Utlendingsdirektoratets (UDI) regionkontor og Kommunenes Sentralforbund (KS) som i nært samarbeid fordeler flyktningene som skal bosettes i fylket på den enkelte kommune. Kriteriene som legges til grunn for fordelingen er folketall, flyktningens ønske om bosted, tidligere erfaring med bosetting og arbeidsmarkedet. Ordningen forutsetter at kommunene tar et solidarisk og kollektivt ansvar for samlet å tilby det antall plasser det er behov for. Målet er at plassene som blir stilt til disposisjon raskt kan tas i bruk, slik at ventetida i mottak går ned.

Tall fra UDI om bosetting for 2003 viser at kommunene vedtok å bosette vel 5600 personer i 2003. Det ble bosatt 5241 personer. I tillegg kom det 1452 personer på familiegjenforening til personer med asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Til sammen mottok kommunene 6693 personer. I 2002 var tallet ca 8500 personer. Da utgjorde andelen som kom på familiegjenforeninger 42 prosent mot 22 prosent i 2003.

Målet er at alle skal bosettes innen 6 måneder. Gjennomsnittlig ventetid for dem som ble bosatt fra mottak i 2003 var 7,14 måneder etter vedtak om opphold og 45 prosent hadde ventet mer en 6 måneder på bosetting.

Ved årsskiftet var det 1935 personer med vedtak om opphold i statlig mottak. Av disse har 422 ventet over 6 måneder etter positivt vedtak, 96 personer i mer enn ett år. Flere av disse er personer med ulike problemer som for eksempel psykiske lidelser, og som krever spesiell tilrettelegging. Dette er derfor en gruppe som kommunene ikke ønsker å bosette. Men alle skal jo før eller siden flytte til en kommune, og spesielt for denne gruppen er det viktig å komme i en stabil livssituasjon der de får den oppfølging de har behov for.

På landsbasis ble ikke bosettingsmålet nådd i 2003. Årsaken er at særlig kommuner i det sentrale østlandsområdet ikke greidde å bosette mange nok. De nordlige fylkene har samlet tatt sin del av ansvaret og nådd bosettingsmålet for sin region.

Kommunal- og regionaldepartementet er nå i gang med å vurdere endringer og forbedringer av bosettingsordningen for flyktninger. Bakgrunnen er Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2004, der ”Stortinget ber Regjeringen så snart som mulig evaluere dagens bosettingsmodell og vurdere nye modeller for bosetting av innvandrere i kommunene innenfor de vedtatte økonomiske rammene og forelegge disse for Stortinget på en egnet måte. Ordningene må fortsatt være basert på frivillighet.”

Regjeringen tar sikte på å gi en tilbakemelding til Stortinget i revidert nasjonalbudsjett for 2004.

Etablering av ordningen med introduksjonsprogram og introduksjonsstønad.


Introduksjonsloven trådte i kraft den 1. september 2003. Loven er en omfattende og viktig reform som vil bidra til en bedre integreringen av nyankomne innvandrere i Norge. Denne nye loven mener jeg er et viktig og nødvendig redskap for kommunene til å gi nyankomne innvandrere en hensiktsmessig og effektiv overgang til yrkeslivet.

Lovens hovedmålgruppe er nyankomne flyktninger og personer som er innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, og deres familiemedlemmer.

Introduksjonsloven regulerer en ordning som kombinerer et introduksjonsprogram med en introduksjonsstønad og tar sikte på å styrke nyankomne innvandreres mulighet for deltakelse i yrkes- og samfunnslivet. Loven legger således opp til et system som vrir inntektssikringen fra passiv sosialstøtte til aktive kvalifiseringstiltak.

Opplæring i norsk og samfunnskunnskap, samt tiltak som forbereder til videre opplæring eller tilknytning til yrkeslivet, skal utgjøre hovedelementene i programmet. Programmet skal utformes individuelt, og skal være effektivt og målrettet med god koordinering av tiltakene. Programmet skal derfor være heldags og helårlig, og kan som hovedregel vare inntil to år.

Deltakelse i programmet gir den enkelte rett til å motta introduksjonsstønad som på årsbasis er to ganger folketrygdens grunnbeløp. Introduksjonsstønaden er ikke behovsprøvd og det skal betales skatt av stønaden.

I ett år fra lovens ikrafttredelse er det valgfritt for den enkelte kommune om den vil ta i bruk loven. Fra 1. september i år gjelder loven for samtlige kommuner. Dette gir en god anledning for kommunene til å forberede innføring av introduksjonsordningen.

Mange kommuner har allerede i noen år hatt forsøk med introduksjonsprogram. I 2003 fikk 155 kommuner støtte fra UDI til arbeidet med introduksjonsordning, og innværende år er det også midler kommunene kan søke om til dette arbeidet.

Fafo har fra 1998 til 2003 evaluert til sammen 26 prøveprosjekter der det er gjort forsøk introduksjonsprogram. Evalueringen av de 16 første forsøksprosjektene viser oppløftende resultater. Så godt som alle deltakerne har fått bedret sine levekår i løpet av den tid de har deltatt i programmene. Evalueringen av de 10 siste forsøksprosjektene viser at kommunene nå arbeider på en langt mer gjennomført og systematisk måte enn hva tilfelle var i begynnelsen av forsøksarbeidet.

Introduksjonsordningen er en viktig reform som skal bidra til en bedre integrering av nykomne innvandrere i Norge. I statsbudsjettet for 2004 er det satt av 30 millioner kroner til tiltak som støtter opp om kommunale introduksjonsprogram i de kommunene som nå tar introduksjonsordningen i bruk. De midlene som her stilles til rådighet skal gjøre det mulig for kommunene å skaffe seg kompetanse, legge til rette for godt samarbeide mellom ulike etater i kommunen og utvikle gode programmer for den enkelte.

Resultatene fra forsøksprosjektene tyder på at kravet om den individuelle tilretteleggingen og anskaffelse av relevante praksisplasser kan bli en utfordring for kommunene. Vi har derfor bevilget 2 millioner til et prosjekt som gjennomføres av KS i samarbeid med Handel og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Formålet med prosjektet er å bedre mulighetene til utplassering i arbeidslivet for deltakere i introduksjonsprogram, primært innenfor det private næringsliv. Prosjektet skal videre bidra til å gjøre introduksjonsordningen kjent hos arbeidsgivere, og til at flere arbeidsgivere stiller språk- og arbeidspraksisplasser til rådighet for deltakere i introduksjonsordningen. Erfaringene fra prosjektet skal videreformidles og ha overføringsverdi.

Jeg ser fra programmet for konferansen at det er andre som vil gå mer i dybden på selve introduksjonsordningen. Jeg vil derfor konkludere med å vise til at regjeringen nå langt på vei har lagt til rette for en betydelig forbedring i kvalifisering av nyankomne innvandrere. Om vi lykkes i vårt arbeid med å gi flyktningene en plass i det norske samfunn, er helt avhengig av kvaliteten på det arbeidet som dere i kommunene gjør. Erfaring viser at det er viktig med samarbeid både internt i kommunen, og mellom kommunen og andre etater, som for eksempel Arbeidsmarkedsetaten. Det er også viktig med planmessighet og langsiktighet i arbeidet, og at vi lærer fra hverandre.

Innføring av ordningen med obligatorisk deltakelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere.


Tilstrekkelige norskkunnskaper og kunnskap om det norske samfunnet er viktig for innvandrernes mulighet for å delta i arbeidsliv, utdanning og i samfunnet for øvrig. Uten norskkunnskaper stiller innvandrere svakt på arbeidsmarkedet. Jeg vil tro at jo bedre innvandrere behersker norsk, jo større er sjansene for en jobb innenfor det området en er utdannet for eller ønske å arbeide innenfor. Foreldres norskkunnskaper får også betydning for barns læring og integrering. Dette tilsier at det er viktig å sikre at alle innbyggere har grunnleggende ferdigheter i norsk som gjør den enkelte i stand til å ivareta sine rettigheter og plikter i det norske samfunnet.

De fleste innvandrere er i utgangspunktet motiverte for å lære norsk. Likevel bruker enkelte svært lang tid på å tilegne seg språket og har svake norskferdigheter til tross for at de har bodd her lenge. Samfunnet må derfor signalisere tydeligere at den enkelte har ansvar for å tilegne seg tilstrekkelig språklige ferdigheter og kunnskap om det norske samfunnet, som en form for borgerplikt. Det av stor betydning at innvandrerne får kjennskap til hvilke forventninger samfunnet har til deres språk­ferdigheter og hvilke kunnskaper de forutsettes å ha om det norske samfunnet. Samtidig er det viktig at opplæringen tilrettelegges slik at målet kan nås på en økonomisk og pedagogisk effektiv måte.

Som de fleste av dere vet, utreder regjeringen nå en ordning der det skal bli obligatorisk for nyankomne innvandrere å delta i 300 timer opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Det er lagt opp til at 50 av disse timene skal være opplæring i samfunnskunnskap på et språk innvandreren forstår. En rettighetsfesting av opplæringen understreker det offentliges ansvar for å tilby opplæring i norsk og samfunnskunnskap. En individuell rett styrker dessuten den enkeltes rettsstilling og trygger likebehandling og forutsigbarhet. For personer som omfattes av den individuelle retten skal opplæringen være gratis. Gratis opplæring sikrer reelle og like muligheter for deltakelse i ordningen, uavhengig av den enkeltes økonomiske evne.

Regjeringen vil foreslå gjennomført opplæring som vilkår for å får bosettingstillatelse og statsborgerskap. Statsborgerskap kan oppnås etter sju år. Gjennom statsborgerskapet blir tilknytningen til Norge av en permanent karakter, og innvandreren får fulle demokratiske rettigheter. Det må kunne stilles større krav til kunnskaper om samfunnet og til språkferdighetene enn når en søker om bosettingstillatelse. Det synes ikke urimelig å forlange at innvandrere etter sju år i Norge bør ha kunnskaper som tilsvarer Språkprøvens nivå.

Stortinget har bestemt at alle nyankomne innvandrere med behov for grunnleggende kvalifisering skal ha tilbud om et introduksjonsprogram. Programmet er forutsatt å skulle vare inntil to år. Norskopplæringen vil inngå som en omfattende og viktig del av programmet, i tillegg til arbeidspraksis og annen kvalifisering. Opplæringen bør kunne gi en del av deltakerne grunnlag for videre utdanning og arbeid, og den bør virke motiverende for dem som trenger mer opplæring og medvirke til at de fortsetter utover den pliktfestede delen.

Utover den obligatoriske opplæringen, vil innvandrere fortsatt ha anledning til å følge mer undervisning ved behov. Utover de 300 timene pliktig opplæring, kan det tilbys inntil 2700 timer opplæring.

Kommunene vil få ansvaret for å tilby opplæringen. Kommunene er gjennom introduksjonsloven allerede tillagt hovedansvaret for det offentliges bidrag til integreringen av nyankomne innvandrere i samfunnet. Etter forslaget man nå vurderer får kommunene også ansvaret for gjennomføringen av norskopplæringen. Opplæringen skal tilfredsstille visse krav til innhold og kvalitet som blant annet vil sikre at den enkelte deltaker får tilrettelagt opplæring i tråd med individuelle forutsetninger og behov.

Regjeringen tar sikte på at en ordning med obligatorisk norskopplæring kan tre i kraft våren 2005.

Jeg vil i denne sammenheng også nevne at Utdannings- og forskningsdepartementet i desember 2003 presenterte en strategiplan for en helhetlig politikk knyttet til opplæring og integrering av minoritetsspråklige i skole og utdanning. Strategiplanen omfatter grunnopplæringen, høyere utdanning og voksnes læring, gir en statusbeskrivelse av feltet og presenterer departementets tiltak. Strategiplanen har som overordnet målsetting å sikre inkludering av minoritetsspråklige i skole, utdanning, samfunns- og arbeidsliv. Et av delmålene er å bedre norskferdighetene hos den voksne minoritetsbefolkningen.

Det eksisterer i dag intet nasjonalt registreringssystem for norskopplæringen. Registreringen skjer på kommunalt nivå, eller i opplæringsinstitusjonene direkte. Det nye systemet skal sikre korrekt registrering av hvor mange timer norskopplæring hver enkelt innvandrer har gjennomført, og hvilke prøver vedkommende har bestått. Dessuten skal det fremkomme i hvilken kommune vedkommende har tatt opplæringen, og i hvilket tidsrom.

I den nye ordningen får denne informasjonen en ny betydning fordi gjennomføring av den obligatoriske opplæringen kobles opp mot bosettingstillatelse og statsborgerskap. Et nasjonalt registreringssystem er derfor en forutsetning for at reformen skal kunne gjennomføres. I statsbudsjettet for 2004 er det bevilget 20 millioner kroner til å utvikle et nytt nasjonalt registreringssystem.

Utgiftene til norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere har økt sterkt de senere årene. Regjeringen mener det er nødvendig å konsentrere innsatsen mot de innvandrergruppene som har størst behov for å få støtte til opplæring, og foreslår derfor å fjerne tilskuddet til norskopplæring for personer med oppholdstillatelse gitt etter 1. januar 2003 på grunn av et arbeidstilbud, og familien til disse. Det samme gjelder for nordiske personer og for personer med EØS/EFTA-tillatelser. Selv om statstilskuddet avvikles, vil det fortsatt kunne gis tilbud om norskopplæring, blant annet gjennom kommunene og organisasjonene som driver voksenopplæring, mot egenbetaling fra den enkelte innvandrer eller arbeidsgiveren.

Rasisme og diskriminering skal bekjempes


Regjeringens integreringspolitikk tar sikte på å legge forholdene til rette for at innvandrere kan delta på alle samfunnets arenaer. Det er viktig å sette i verk tiltak som kan redusere barrierene personer med innvandrerbakgrunn møter på arbeidsmarkedet, boligmarkedet mv.

Forskning og utredninger dokumenterer at personer med innvandrerbakgrunn opplever diskriminering og andre former for utstenging i samfunnet. Diskriminering er særlig et problem i arbeidslivet, i boligsektoren og i forhold til enkelte typer offentlig og privat tjenesteyting. Diskriminering i arbeidslivet motarbeider de gode kvalifiseringstiltakene jeg har nevnt tidligere. Diskriminering kan komme til uttrykk gjennom usakelig forskjellsbehandling, usynligjøring, tilbakeholdelse av informasjon og latterliggjøring.


Rasisme og diskriminering kan best motarbeides gjennom et samarbeid mellom staten, kommunene og de frivillige organisasjoner. Kampen mot rasisme og diskriminering må skje både gjennom et effektivt lovverk og gjennom forebyggende og holdningsskapende tiltak. Det er nødvendig å ha et langsiktig perspektiv på tiltakene.

Regjeringen la i juli 2002 fram en Handlingsplan mot rasisme og diskriminering for perioden 2002-2006. Tiltakene i planen retter seg særlig mot satsingsområder som arbeidslivet, skole og utdanning, tilpasning av offentlige tjenester osv. Staten selv er ikke noe godt eksempel når det gjelder rekruttering av innvandrere. I den sammenheng vil jeg nevne at et av tiltakene i planen går ut på å pålegge alle statlige virksomheter å innkalle minst en søker med innvandrerbakgrunn til intervju ved tilsettinger, forutsatt at søkeren er kvalifisert for stillingen. Som en oppfølging av handlingsplanen ble det ved årsskiftet iverksatt lovbestemmelser som forbyr diskriminering i boligsektoren. I forbindelse med innføring av de nye lovene mot diskriminering, var det en annonsekampanje mot diskriminering på boligmarkedet i landets største aviser.

I KRD pågår det for tiden et oppfølgingsarbeid i forhold til Holgersenutvalgets innstilling NOU 2002: 12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering. Som et viktig tiltak i det langsiktige arbeidet mot rasisme og diskriminering, vil Regjeringen i løpet av 2004 legge fram et forslag til en ny lov mot etnisk diskriminering. Lovforslaget vil omfatte et forbud mot å diskriminere på grunnlag av etnisitet, religion eller livssyn, nasjonal opprinnelse, avstamning, språk og hudfarge.

Regjeringen går inn for at Likestillingsombudet, Likestillingssenteret og Senter mot etnisk diskriminering blir samlet i et nytt felles organ — Likestillings- og diskrimineringsombudet. Det nye ombudet skal også håndheve den nye loven mot etnisk diskriminering, som vil bli fremmet i løpet av året.

Et samlet håndhevingsapparat imøtekommer brukernes fremtidige behov på området på en bedre måte. Det vil gi et bedre utgangspunkt for å fremme mangfold og håndtere sammensatt diskrimineringsproblematikk

Det nye ombudet vil etter planen bli etablert fra 1. januar 2006 og administrativt sortere under Barne- og familiedepartementet, som også har faglig ansvar for likestillingsloven og den statlige likestillingspolitikken. Kommunal- og regionaldepartementet vil fortsatt være fagdepartement for arbeidet med etnisk likestilling og lov mot etnisk diskriminering.

Jeg vil også nevne at Stortinget har sluttet seg til Regjeringens forslag til endring av arbeidsmiljøloven, slik at den skal gi sterkere vern mot etnisk diskriminering.

Avslutning


Som statssekretær i Kommunal- og regionaldepartementet er jeg spesielt opptatt av kommunenes rolle og ansvar i integreringspolitikken. Mitt utgangpunkt er at mens sentrale myndigheter trekker opp mål og fastsetter rammer, så er det til slutt dere ute i kommunene som skal gjøre jobben. Skal vi lykkes i vårt arbeid med å gi flyktningene en plass i det norske samfunn, er helt avhengig av kvaliteten på det arbeidet som dere i kommunene gjør. Jeg håper at kommunene i denne regionen vil oppnå gode resultater – også når introduksjonsordningen for nyankomne skal innføres og norskopplæringen blir obligatorisk.

Takk for oppmerksomheten så langt, og så tar jeg gjerne i mot spørsmål og kommentarer.

(Kilde: KRD)