Bindestreksidentitet

0Shares
Avatar
Latest posts by Kumar Loveleen (see all)

I utgangspunktet har hvert menneske mange bindestreker i sin identitet, men når man snakker om identitet generelt, er det først og fremst nasjonal og etnisk identitet man tenker på, og disse blir til en viss grad oppfattet som en kulturell identitet.

Barn og unge som vokser opp med to eller flere kulturer utvikler ofte en identitet som er forankret i den norske og i foreldrenes kultur. Dersom kultur er rå materiale for dannelse av en identitet, slik som mange forskere sier, er deres identitet forankret i to ulike kulturer. Dette er barn som plukker verdier fra ulike virkeligheter, og gjør dem til sine egne. De er ikke enten iranske eller norske, men de er litt av hvert. De er både og. De er iransk – norske. Graden av hvor iransk man er og hvor norsk man er vil nok variere fra barn til barn. Men det som er til felles med alle barn som har en bindestreksidentitet er at de henter sine referanserammer fra mange ulike kulturer. Disse barna har sine psykologiske speil (betydningsfulle andre) både blant nordmenn og blant for eksempel i det tyrkiske miljøet. En bindestreksidentitet synliggjør hvilke to land og to kulturer barnet har tilhørighet og tilknytning til. For eksempel at barnet har en etnisk bakgrunn fra Tyrkia og samtidig som det har en nasjonal identitet som det har utviklet som medlem av en nasjon (uavhengig av landegrenser og passet) fra Norge.

Et barn med bindestreksidentitet kan bli en ressursperson dersom det blir forstått og ivaretatt av de voksne. Det gjelder voksne både i det etniske miljøet og i det norske miljøet. Men dessverre så er det mange som sliter med å finne den forståelsen både hos nordmenn og i foreldrenes etniske gruppe. Et dilemma som mange barn møter i sin oppvekst med flere kulturer, er i det øyeblikket de skal gjøre verdivalg. Uansett hvilket valg de gjør, enten så strider det imot foreldrenes kultur eller mot den norske kulturen. Det som blir oppfattet som moralsk riktig i den ene kulturen, blir umoralsk i den andre. De voksne sier; du er jo så heldig, du kan bare gjøre valg av det gode far begge disse kulturene. Men hvem skal definere det gode for barnet? Er det foreldrene eller er det majoritetssamfunnet? Er det arrangert ekteskap, eller er det kjærlighetsekteskap som er det gode? Er det å tenke på familiens ære og vise lydighet mot gruppen, eller er det selvstendighet og individualisme som er det gode? Hva betyr respekt, at man underordner seg autoriteter og voksne, at man følger familiens spilleregler og undertrykker sine egne ønsker dersom de strider mot gruppens ønsker som er en riktig definisjon av respekt? Eller er det gjensidig respekt, hvor man oppfatter hverandre som likeverdige? Her sier man ofte, hvis ikke man respekterer barn, kan man heller ikke forvente respekt av dem. Slik spørsmål og motstridende krav fra minoritets og majoritetssamfunnet kan ofte skape et indre kaos hos barn.

Det er ikke kulturene i seg selv det er noe galt med, men det å stå i en fot i hver kultur som kan skape indre konflikter. Kulturelle motsetninger og motstridende krav fra de voksne kan skape så mye kaos i det indre at det blir mer enn nok å forholde seg til dagligdagse utfordringer. Det indre kaoset kan sannsynligvis bli en stressfaktor hos mange. Det er ikke alltid barn har lufteventiler som de kan henvende seg til for å få satt ord på det kaoset de befinner seg i. Barna trenger voksenpersoner som kan lytte til dem på deres premisser, uten å være dømmende verken overfor foreldrene eller nordmenn. Barna trenger noen som kan hjelpe dem med å frigjøre litt energi, slik at de kan gå inn i seg selv og se mulighetene som ligger i kaoset.

Dersom barn får mulighet til å vise hvilken kompetanse de egentlig har liggende i sitt indre som en konsekvens av sin oppvekst med to kulturer, kunne man ha fått mange brobyggere, ressurspersoner, kulturmeglere og kreative mennesker.

Med en identitet forankret i to ulike kulturer og verdisett, kan man finne mange muligheter for nytenkning og nyskapning i det kaoset disse kulturene danner. Man kan utvikle en kompetanse som mange andre ikke har. Den indre kompetansen kan være:

– man har mange referanserammer

– man har mange språk

– man kan se på en og samme situasjon fra flere ulike vinkler

– man kan både være observatør og aktør i en og samme situasjon

– man kan utvikle et ”dybdesyn” som mange andre ikke har

– man kan gjøre verdivalg fra begge disse kulturene, verdivalg på egne premisser

– man har en evne til rolleskifte som nordmenn ikke har og foreldrene ikke har

– man kan raskt oppfatte hvilken kultur man er i og dermed skifte sine handlingsmønster, tankesett og koder, samtidig som man bevarer ”meg selv”

– man kan velge strategier for manøvrering i ulike kontekster

– man kan tåle utstøting og avvisning uten å ta altfor stor skade

– man kan hele tiden forene det kjente med det ukjente

Men for at denne indre kompetansen skal utvikles og bevisst utnyttes som en ressurs, må barn først erkjenne at dette kaoset med ulike verdier finnes. Man må være bevisst på at motsetningene i det indre er en del av ens personlighet og identitet. Og ikke minst ha et bevisst forhold til det.
Bindestreksidentitet er ikke et ukjent begrep for nordmenn. Når vi snakker om nordmenn i Amerika, blir også de omtalt som personer som bindestreksidentitet. Denne identiteten kan også barn som kommer fra blandede ekteskap, misjonærbarn, diplomatbarn og adoptivbarn ha i mer eller mindre gard. Man bør legge vekt på mulighetene som ligger i en flerkulturell oppvekst, istedenfor begrensninger.

Kumar Loveleen: Djulaha, om å forstå annerledeshet, Høyskoleforlaget as (2001)

Otterstad, A.M og Becher A. A.: Snakk med oss! Om etniske minoriteter og multikulturalisme i høgre utdanning (Norsk pedagogisk tidsskrift)