Mangfold gjennom inkludering og deltakelse

0Shares

Innlegg på konferansen “Verdiskaping og kulturelt mangfold”, Union Scene i Drammen 17. februar 2005.

Den 1. oktober i 2004 la Regjeringen frem for Stortinget St. meld. nr. 49 (2003-2004): Mangfold gjennom inkludering og deltakelse – ansvar og frihet.

Jeg vil benytte anledningen til å presentere noen hovedpunkter fra meldingen. Meldingen legger frem prinsipper for en fremtidig politikk som har direkte relevans for mange av de spørsmål som blir tatt opp i denne konferansen.

Bakgrunn for meldingen

Norge har i dag en mer variert og sammensatt befolkning enn tidligere, når det gjelder utseende, religion, levemåter og kulturell bakgrunn. Innvandring og globalisering reiser flere grunnleggende spørsmål om hvordan samfunnet fungerer i møtet med en forskjelligartet befolkning. Vi må tilpasse vår politikk til det faktum at Norge er et flerkulturelt samfunn.

Noen tall for å illustrere dette:


  • På 35 år har innvandrerbefolkningen – personer med to utenlandsfødte foreldre
  • økt fra 1,5 prosent av befolkningen til 7,6 prosent (1. generasjons innvandrere = 290 00, etterkommere = 60 000).
  • Ca. en av åtte innbyggere har enten mor eller far, eller begge, som er født i utlandet.
  • Innslaget av ikke-vestlige innvandrere har økt kraftig; særlig i antall, men også i prosent (nå 72 prosent av hele innvandrerbefolkningen)
  • Flyktninger og familie til flyktninger utgjør nesten 30 prosent av innvandrerbefolkningen
  • Befolkningen består etter hvert av nokså store grupper med ulik botid i Norge. De siste årene har ca. 100 000 mennesker til enhver tid bodd her kortere enn fem år.
  • Et av fire ekteskap inngås mellom norsk borger og utenlandsk borger ( de fleste av de norske borgerne har ikke innvandrerbakgrunn)
  • Økt utseendemessig variasjon – 16 000 adopterte
  • Tros- og livssynsmangfoldet øker også. Fra 1 000 muslimer i 1980 til ca. 75 000 i dag. Humanetisk Forbund nest størst. Ca. 86 prosent fortsatt medlemmer av statskirken.


Variasjonen i befolkningen innebærer at det finnes mange ulike måter å være norsk på. Mangfold, og ikke likhet, er det normale. I Norge tas det ofte for gitt at folk er like, i motsetning til land som for eksempel USA og Canada. Regjeringen mener at det er på tide å forandre bildet av ”vi i Norge” slik at det stemmer bedre overens med den faktiske befolkningssammensetningen. Regjeringen er grunnleggende positiv til mangfold og mener at dette mangfoldet beriker Norge og gjør samfunnet mer variert og spennende.

Viktige budskap

Å forandre bildet av hvem ”vi i Norge” er, skjer best ved at alle grupper i befolkningen er inkludert og representert – at de deltar på ulike samfunnsområder. Det er viktig å arbeide mot alt som hindrer like muligheter til deltakelse, enten hindringene skyldes vanskelige levekår, diskriminering, og/eller sosialt press og tvang om å innordne seg familien eller miljøet man tilhører mot sitt eget ønske.

Det finnes allerede en rekke politiske tiltak for å motvirke og utjevne store levekårsforskjeller. For eksempel fattigdomssatsningen, og innenfor velferdspolitikken, og arbeidsmarkeds- og utdanningspolitikken. Vi begynner også å få på plass viktige instrumenter for å kunne motvirke rasisme og diskriminering i det norske samfunnet. Dette vil jeg snakke spesielt om senere.

Etterkommere

Dagens situasjon er kjennetegnet ved at første kull etterkommere – født i Norge av mor og far som har innvandret – ca. 60 000 personer, er i ferd med å bli voksne og er på vei inn i arbeids- og samfunnsliv. Etterkommerne er stort sett veldig unge. Flertallet går fortsatt i barneskolen. Regjeringen mener derfor det nå er et gunstig tidspunkt for å utvikle politikk som har blikket festet spesielt på situasjonen for etterkommerne.

Regjeringen mener det gir feil signaler å snakke om hvorvidt barn og unge som vokser opp i Norge med innvandrete foreldre, er integrerte eller ikke. Et riktigere perspektiv er om de unge deltar i samfunnet og faktisk er og føler seg inkludert. Enten de er født i Norge, eller kom til landet som små barn, har de fleste fått sin utdanning, oppvekst og viktigste erfaringer her.

Integreringspolitikk vs. mangfoldspolitikk

Regjeringen vil avgrense integreringspolitikken til å gjelde tiltak som skal innlemme nye innvandrere i samfunnet. Introduksjonsprogram og norskopplæring er eksempler på integreringstiltak. Mangfoldspolitikken gjennom inkludering og deltakelse har et bredere perspektiv og omfatter i utgangspunktet alle i samfunnet. Målene her er å gi alle like muligheter til å gjøre selvstendige valg for hvordan de vil ordne livene sine, og unngå at det utvikler seg store økonomiske forskjeller og sosiale spenninger mellom grupper i befolkningen.

Målet er samtidig at det ikke skal utvikle seg store sosiale og økonomiske forskjeller som følger etniske skillelinjer, og at forholdet mellom grupper og miljøer i befolkningen utvikler seg harmonisk og uten store sosiale spenninger. Politikk for mangfold er uforenlig med rasisme og diskriminering.

Fellesverdier, menneskerettigheter og demokrati

Når alle blir mer forskjellige med hensyn til livsstiler, trosspørsmål og verdiorientering, stiller det samtidig store krav til at vi har noen felles kjøreregler. Demokrati, kjønnslikestilling og menneskerettigheter er det viktige verdigrunnlaget. Regjeringen er opptatt av at alle må slutte opp om grunnleggende rettigheter og plikter, og vise respekt for demokratiske spilleregler, også om man er uenige i utfallet av konkrete saker. Alle, også de som ikke er født i Norge, har imidlertid rett til å søke å påvirke samfunnets spilleregler og lover gjennom demokratiske virkemidler. Regjeringen mener at man oppnår best oppslutning rundt felles kjøreregler ved å legge til rette for like muligheter for deltakelse på alle samfunnsområder, og at rettigheter og plikter gjelder for alle.

Nye mål

Tidspunktet vi nå er på i nyere norsk innvandringshistorie, gjør at det er viktigere å kunne skille mellom ulike målgrupper og å være mer presise på hvem politikk og tiltak er ment for. De som selv har innvandret til Norge i voksen alder, og de som er født her eller har kommet til Norge som barn, etterkommerne, møter ulike utfordringer i det norske samfunnet. Regjeringen foreslår differensierte mål for de to gruppene. Ambisjonene er høyere for etterkommerne, både når det gjelder den samlete samfunnsdeltakelsen/levekår og i hvilken grad de føler at Norge er ”hjemme”. Ulempene som kan følge med å innvandre, skal ikke gå i arv til barna.

Mål for førstegenerasjons innvandrere er: Ha arbeid og være økonomisk selvhjulpen, lære norsk og innta en aktiv og åpen holdning til samfunnet, sette seg inn i grunnlaget for norsk samfunnsliv, legge forholdene til rette for barn og unges samfunnsdeltakelse, og oppleve aksept for den man er.

Mål for etterkommere: For etterkommere er målene blant annet at de bør mestre skole og utdanning på linje med andre, ha like muligheter i arbeid som voksne, delta på linje med andre i det sivile og politiske liv, og oppleve tilhørighet og aksept for den man er. Målet på om politikken lykkes er om etterkommere av innvandrere ikke plasserer seg dårligere i samfunnsbildet enn andre når de blir voksne.

Regjeringen setter også opp mål for alle som bor i Norge. Alle borgere, enten de tilhører flertallet eller mindretallene, må ha vilje og evne til å inkludere andre som er forskjellige fra seg selv. Alle som bor i Norge må respektere at det finnes mange måter å være norsk på. Voksne innvandrere og deres etterkommere skal som andre borgere bli anerkjent for den de er. Ambisjonen er at etterkommerne skal regne Norge som hjemme.

Meldingens fokusområder

Selv om meldingen har mest oppmerksomhet på verdier og prinsipper som er viktige for å utvikle mangfold gjennom inkludering og deltakelse, presenteres likevel en rekke tiltak. Tiltakene fungerer som eksempler på virkemidler og arbeidsmetoder. Det vises også til en lang liste over annet politisk arbeid som er på gang og som har relevans for spørsmål som meldingen tar opp.

Meldingen har et etterkommerperspektiv, og ser foreldres situasjon og barnas situasjon i sammenheng (familieperspektiv). Meldingen fokuserer på fire områder som vi mener er spesielt viktige for å gi alle barn og unge, uavhengige av foreldrenes fødeland, like muligheter til samfunnsdeltakelse deltakelse og til å gjøre valg for sine egne liv:


  • Voksnes ansvar for barns muligheter
  • Like muligheter i utdanning
  • Innpass og muligheter i arbeidslivet
  • Brukernes behov og tilpasning av offentlige tjenester.


Voksnes ansvar for barn muligheter

Meldingen peker på sammenhengen mellom foreldrenes levekår og holdninger,

skikker og tradisjoner, og deres barns framtidsutsikter i Norge. Regjeringen venter at voksne innvandrere innretter seg slik at det ikke skaper hindringer for at barna kan delta i det norske samfunnet og gjøre selvstendige valg. Samtidig må myndighetene tilrettelegge for et samfunnssystem og et holdningsklima som bidrar til inkludering og likeverdighet, bl.a. å motarbeide diskriminering.

At voksne innvandrere blir inkludert i arbeids- og samfunnsliv er helt avgjørende for levekårene for både voksne og barn.


  • Eksempel på nytt tiltak mht levekår: Selv om folk har bodd lenge i Norge, kan de likevel ha behov for kvalifisering for å komme inn på arbeidsmarkedet. Regjeringen vil forsøke et nytt tiltak: ”Ny sjanse” – etter samme modell som introduksjonsordningen for nyankomne, men som er beregnet på sosialhjelpsavhengige innvandrere som i lengre tid har vært utenfor arbeidsmarkedet. Dette er et eksempel på en type målrettet tiltak, som har som mål å øke deltakelsen i arbeidslivet for de aktuelle deltakerne.


Like muligheter i utdanning

Den nye kulturelle og sosiale variasjonen i befolkningen, og et fast innslag av nyinnvandrede innbyggere, betyr at barn i Norge vil ha mer forskjellig utgangspunkt enn tidligere. Det gjør skolens og utdanningens betydning enda viktigere. Regjeringen mener at en innsats for like muligheter i utdanning er det viktigste man kan gjøre for å forbygge at store sosiale og økonomiske forskjeller følger etniske skiller i framtiden. Utdanningsmyndighetene har for ikke lenge siden lagt frem både en ny stortingsmelding og en strategiplan.


  • Eksempel på utdanningstiltak: Det skal åpnes for å kunne ta eget morsmål eller foreldrenes språk som obligatorisk 2. fremmedspråk i grunnopplæringen, ved at det utvikles lærermidler på noen av språkene. Dette vil gi formell uttelling for realkompetanse som finnes i innvandrede familier.


Innpass og muligheter i arbeidslivet

Det tredje fokusområdet i meldingen er å sikre innpass og like muligheter i arbeidslivet. Det er ikke et nytt politisk mål, men minst like viktig i dag som tidligere. Arbeid gir sosial anerkjennelse og skaper økonomisk selvstendighet. Målene gjelder for alle innbyggere, herunder førstegenerasjons innvandrere og etterkommere. Når unge oppmuntres til å ta utdanning, blir det i neste omgang avgjørende at de faktisk kommer inn på arbeidsmarkedet på linje med jevnaldrende.


  • Eksempel på tiltak: Følge grupper av etterkommere med ikke-vestlig bakgrunn i deres møte med arbeidsmarkedet over tid.
  • Eksempel på tiltak: Forsøk med engelsk som skriftlig arbeidsspråk, for å kunne nyttiggjøre seg spisskompetanse blant innvandrere med kort botid, og som nødvendigvis ikke kan norsk flytende.


Brukernes behov og tilpasning av offentlige tjenester.

Det fjerde fokusområdet i meldingen er bedre tilpasning av offentlige tjenester til brukernes behov. Å tilpasse det offentlige tjenestetilbudet til nye befolkningsgruppers forutsetninger og behov, er å vise respekt i praksis for at folk er forskjellige. Mange offentlige tjenester ble utformet i en tid da man i større grad kunne ta det for gitt at brukerne hadde de samme erfaringer og ønsker. Slik er det ikke lenger. Vil man at pasienter på sykehus skal spise, trives og bli friske fortest mulig, må man ta hensyn til at ikke alle pasientgrupper har samme forhold til mat. For eksempel ikke alle spiser svinekjøtt, av religiøse grunner.

Regjeringen mener mangfold og variasjon er positivt og ønskelig. Å tilpasse det offentlige tjenestetilbudet til nye befolkningsgruppers forutsetninger (språk, referanserammer, utdanningsnivå) og nye behov, er å vise respekt i praksis for at folk er forskjellige.

Spesielt om diskriminering

Regjeringen understreker at alle former for diskriminering er uakseptabelt og må bekjempes. Regjeringen har tatt tak i utfordringene knyttet til å motvirke diskriminering. Jeg vil trekke fram følgende viktige tiltak:


  1. Vernet mot diskriminering i arbeidsmiljøloven



Det rettslige vernet mot diskriminering i arbeidslivet er styrket gjennom et nytt kapittel 10 A om likebehandling i arbeidslivet inntatt i arbeidsmiljøloven. De nye bestemmelsene trådte i kraft 1. mai 2004. Det fastslås her et vern mot diskriminering i arbeidslivet knyttet til alle faser i et arbeidsforhold, fra ansettelse, forfremmelse, kompetanseutvikling, lønns- og arbeidsvilkår og opphør av arbeidsforholdet.

Loven gir vern mot forskjellsbehandling på grunn av blant annet religion, livssyn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse. Det er innført forbud mot direkte og indirekte diskriminering, mot trakassering og instruks om å trakassere eller diskriminere. Videre er det innført forbud mot at arbeidsgiver gjengjelder eller utsetter en arbeidstaker for represalier som følge av at vedkommende har reist sak om diskriminering. Det gjelder også delt bevisbyrde. Ved brudd på bestemmelsene kan det ilegges erstatningsansvar for økonomisk tap etter alminnelige regler. Videre kan oppreisningsansvar (erstatning for ikke- økonomisk tap) ilegges. Diskrimineringsvernet i arbeids-miljøloven håndheves av de alminnelige domstolene ved at det blir reist søksmål.


  1. Ny diskrimineringslov



Regjeringen fremmet 17. desember 2004 forslag til ny diskrimineringslov for Stortinget (Ot.prp. nr. 33 (2004-2005)). Den nye loven skal gjelde på alle samfunnsområder, også for arbeidslivet. Lovforslaget vil sikre et helhetlig vern mot diskriminering på grunn av etnisitet og religion.

Det er uakseptabelt at noen personer får begrenset sin rettigheter og muligheter i det norske samfunnet fordi de utsettes for rasisme og diskriminering på grunn av sin etniske bakgrunn og/eller sin religion.

Formålet med loven er å fremme likestilling, sikre muligheter og rettigheter og å hindre diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn. De to siste dsikrimineringsgrunnlagene – religion og livssyn – er tatt inn som selvstendige diskrimineringsgrunnlag på lik linje med etnisitet, da religiøs tilhørighet stadig oftere ser ut til å ligge til grunn for diskriminering.

Lovforslaget skal gjelde på alle samfunnsområder. Loven forbyr direkte og indirekte diskriminering.


  1. Nytt håndhevingsapparat for likestilling og diskriminering



Regjeringen går inn for å etablere et nytt felles håndhevingsapparat for likestilling og diskriminering ved et nytt Likestillings- og diskrimineringsombud og en ny Likestillings- og diskrimineringsnemnd. Dagens Likestillingsombud, Likestillingssenter og Senter mot etnisk diskriminering blir samlet i et nytt felles organ.

Ombudet og nemnda skal håndheve likestillingsloven, diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens likebehandlingsregler og forbudene mot diskriminering på grunn av homoseksuell legning i boliglovene. Ombudet skal også være en pådriver i arbeidet for etnisk likestilling og likestilling mellom kjønnene, og skal blant annet kunne tilby konkret veiledning til arbeidsgivere om hvordan de kan arbeide for å styrke likestillingen i egen virksomhet.

Alle former for diskriminering og metoder for å bekjempe disse har fellestrekk, uavhengig av grunnlaget for diskrimineringen. En samlet organisering av statlig ikke-diskriminerings- og likestillingsarbeid legger derfor til rette for en helhetlig tenkning og kompetanseoverføring. Regjeringen mener at dette vil styrke fagfeltet.

Denne nye organiseringen gir et bredere og mer robust fagmiljø som kan tilby bedre bistand til brukerne, både enkeltpersoner som opplever diskriminering og virksomheter som ønsker veiledning i hvordan man driver likestillingsarbeid. Samtidig er det viktig å bygge videre på det håndhevingsapparatet og den pådriverrollen som er etablert ved Senter mot etnisk diskriminering, Likestillingsombudet Likestillingssenteret. Det nye ombudet og Nemnda vil behandle enkeltsaker om diskriminering. Ombudet skal uttale seg om forhold som er i strid med lovverket og skal kunne treffe hastevedtak.

Et samlet håndhevingsapparat vil gi et bedre utgangspunkt for å fremme mangfold og håndtere sammensatt diskrimineringsproblematikk. Jeg vil legge til at det også vil innbære en fordel for arbeidsgivere at det er ett felles apparat de kan forholde seg til i diskriminerings- og likestillingsspørsmål.

Det nye ombudet vil etter planen bli etablert fra 1. januar 2006 og administrativt sortere under Barne- og familiedepartementet, som også har faglig ansvar for likestillingsloven og den statlige likestillingspolitikken.

Det vil bli viktig at ombudet kan spre kunnskap om gode eksempler og metoder og bidra til å fremme kunnskapen om hva som fremmer etnisk mangfold og hvordan etnisk mangfold på arbeidsplassene kan håndteres på en god måte.

Så vidt jeg forstår vil fagsjef Ann Helen Aarø fra Senter mot etnisk diskriminering under neste innlegg på programmet belyse nærmere hva som kan ligge i disse oppgavene.

Helt til slutt:

Politikk for mangfold gjennom inkludering og deltkelse angår alle borgere og alle samfunnssektorer. Derfor må sektoransvaret må derfor styrke, med å utvikle klare mål. Samtidig må samordningen styrkes. Regjeringens arbeid med å gjennom hele integrreingsforvaltningen er ledd i disse bestrebelsene.

Takk for oppmerksomheten.